fbpx Ledere bortforklarer og unnskylder pleieres vold på sykehjem Hopp til hovedinnhold

Ledere bortforklarer og unnskylder pleieres vold på sykehjem

Janne Myhre, NTNU
Lena Knutli Foto: Lena Knutli

– Overgrep fra ansatte mot beboere ble sett som utenkelig av avdelingslederne, sier sykepleier og forsker Janne Myhre.

Pleiere utøver vold mot pasienter på norske sykehjem. Det kom frem i forskerintervjuet «Pleiere kjefter på, krangler med og klyper pasientene».

En ny undersøkelse viser nå at avdelingsledere prøver å bortforklare slike overgrep.

– Vi kan telle hvor mye overgrep og vold som skjer, men hvis ikke praksisfeltet, spesielt ledere, ser på hendelsen som overgrep, vil det heller ikke bli tatt tak i. Da vil det ikke bli gjort noe for å forebygge overgrep, sier Janne Myhre.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Hvordan beskriver lederne vold?

Myhre har undersøkt hvordan lederne beskriver og forstår vold og overgrep.

  • 28 avdelingsledere har deltatt, fordelt på seks fokusgrupper i seks kommuner.
  • Kommunene er både store og små, fra Trøndelag og sørover.
  • Undersøkelsen er kvalitativ.

Janne Myhre jobber i samme team som Anja Botngård, som sto for forskningen om pleierne som kjefter og klyper.

Resultatene er publisert i et internasjonalt tidsskrift

Myhre er selv sykepleier og har jobbet på sykehjem, også som leder.

Prøvde å bortforklare og unnskylde

Myhre fant ut at lederne manglet kunnskap og strategier for å identifisere og håndtere vold og overgrep.

– De kom med eksempler på hendelser som de tolket som skadelige eller smertefulle for beboerne. Samtidig prøvde de å bortforklare og unnskylde hendelsene, sier hun.

Ingen har tidligere undersøkt hvordan ledere forstår vold og forsømmelser, heller ikke internasjonalt, påpeker Myhre.

– Men ledernes forståelse av dette temaet vil påvirke de ansattes forståelse. Lederne setter også standard for kulturen i sykehjemmet, og derfor er det viktig å få kunnskap om dette.

Vold kan være fysisk, psykisk, seksuell og finansiell

– Vi spurte avdelingslederen om hvilke hendelser de ville definere som vold og overgrep.

Dette ble delt inn i tre, i tråd med inndelingen som er vanlig i internasjonal forskningslitteratur:

  • Fra ansatt mot beboer
  • Mellom beboere
  • Fra pårørende mot beboere

– Men det var vanskelig for lederne å svare på dette, forteller Myhre.

Så hun ga dem disse nøkkelordene: Fysisk, psykisk, seksuell og finansiell vold, og forsømmelser.

Det er slik Verdens helseorganisasjon kategoriserer vold og overgrep mot eldre.

– Med disse stikkordene ble det lettere for dem å komme med eksempler på hendelser de tolket som skadelige eller smertefulle for beboerne.

– Vold er en risiko man må regne med

Noen av hendelsene hadde lederne hørt om, noen hadde de sett selv.

– Men selv om de forsto at hendelsene kunne være smertefulle for pasientene, prøvde de å bortforklare og unnskylde det som hadde skjedd. De var tvetydige, sier Myhre.

Om beboervold kunne lederne si: «Ja, men det skjer jo på grunn av demenssykdommen, og det er det jo vanskelig å gjøre noe med.»

Eller: «Atferden blir normal for oss når vi jobber med personer med demens.»

– De beskrev volden som en risiko man må regne med. Dette forklarte de ved å vise til knappe ressurser og manglende strategier for å håndtere slike hendelser, forteller Myhre.

Pårørendevold og demens: Ekstra vanskelig

Lederne beskrev aggresjon mellom beboere som normalt.

– De unnskyldte og bortforklarte også pårørendevold, enten pårørende tok penger fra beboerne, tvangsmatet dem, eller utøvde psykiske overgrep. Lederne sa: «Det kan jo ha vært sånn i mange år, det kan jo være sånn de snakker sammen.»

– Også der var lederne tvetydige. I stor grad så de på hendelsene som en privat affære mellom beboeren og dens pårørende, forteller Myhre.

Lederne fortalte at det var vanskelig å vite hva de skulle gjøre med dette.

– Spesielt hvis beboerne ønsket å opprettholde kontakten med sine pårørende, til tross for at det har skjedd overgrep. De beskrev et dilemma mellom å skulle ivareta pasientenes selvbestemmelse og å beskytte dem.

De kan ikke selv fortelle hva som har skjedd.

Har beboerne demens, blir det særlig vanskelig:

– De kan ikke selv fortelle hva som har skjedd eller uttrykke seg om sitt forhold til de pårørende, sier Myhre.

– Dette viser at både ledere og ansatte trenger retningslinjer og føringer for hvordan de skal forholde seg i slike situasjoner.

Les også: Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

Snakket heller om beboervold enn vold fra ansatte

Den siste kategorien avdelingslederne snakket om, var vold fra ansatte mot pasientene.

– Men lederne ville heller snakke om aggresjon fra beboerne mot ansatte. De beskrev det som en daglig utfordring, sier Myhre.

– De så i liten grad at dette henger sammen, og at også ansatte kan utsette beboere for overgrep.

Ansatte ble på en måte sett som ofre, påpeker hun:

– Lederne hadde stor forståelse for at ansatte kunne bli frustrerte og reagere når de selv var utsatt for slag og spark.

Overgrep fra ansatte – et sensitivt tema

Lederne i undersøkelsen hadde eksempler fra alle kategoriene av vold fra ansatte mot beboere.

– Likevel prøvde de også her å bortforklare og unnskylde hendelsene, også her så vi en tvetydighet. Lederne uttrykte stor tillit til sine ansatte, og overgrep fra ansatte mot beboere ble sett som utenkelig. Det var et sensitivt tema for dem.

Lederne kunne si om sine ansatte: «Noen vet ikke bedre, og noen har bare den væremåten, de høres litt strenge ut».

Eller: «Ansatte kan jo tro at det de gjør er bra. Intensjonen kan jo være god selv om pasienten kanskje ikke opplever det slik».

«Slik gjør vi det her»-kultur

Myhre viser til at avdelinger ofte lager sin egne kulturer for hva som er riktig.

– Som at det er greit å være streng, eller å ta litt hardt i pasientene, for å få gjort unna det stellet eller den tannpussen. De blir fanget i en «slik gjør vi det her»-kultur.

Lederne fortalte også at lav bemanning og manglende kompetanse hos ansatte medvirket til overgrep. De fortalte om en hektisk arbeidshverdag og at ansatte var nødt til å prioritere.

– Enkelte forsømmelser omtalte de som akseptable prioriteringer, sier hun.

– Glemmer å se personen

– Oppgavene må jo gjøres på et sykehjem. Da må man kanskje være litt streng?

– Dersom pasienten bare blir en oppgave som skal løses som alt annet, glemmer man å se personen. Og da har man tråkket feil, mener Janne Myhre.

Hun legger til:

– Sykepleierne har veldig mange oppgaver. Det sies at det er bra bemannet med sykepleiere i Norge sammenliknet med andre land. Men sykepleiere her gjør oppgaver andre burde gjøre, som å vaske senger og å smøre frokost.

Les også: Demensomsorgen: – Flere sykepleiere på jobb vil redusere vold på sykehjem

– Det er ikke lett å være ansatt når lederen er tafatt?

– Ansatte trenger både tydelige ledere og kunnskap om hva de kan gjøre. Men lederne trenger også støtte oppover i systemet, understreker Myhre.

– Må se volden fra pasientens perspektiv

– Du bli anerkjent som god leder hvis du har orden i budsjettet. Det preger helsesystemer i dag, sier Myhre.

Hun utdyper ledernes rolle:

– Det er viktig at lederne er pasientnære, og at de lytter til ansatte, pårørende og beboere. Helsepersonells evne og vilje til å ta pasientens perspektiv er avgjørende for å forstå når man forvolder en annen person smerte og urett.

Men funnene hennes viser noe annet:

– De viser at lederne forsøkte å forklare hendelser med vold og overgrep ut fra organisasjonens og de ansattes perspektiv.

Hvorfor motsetter pasienten seg stell?

– Å jobbe på sykehjem er komplekst. Ansatte trenger rom for å prate sammen og reflekterte over hverdagen de står i.

For å strukturere det, fins det flere modeller. Ett eksempel er TID-modellen, som Myhre kan anbefale:

– Den kan hjelpe personalet til for eksempel å forstå hvorfor pasienten motsetter seg stell eller tannpuss. Modellen har vist at en felles forståelse om hvorfor vanskelige situasjoner oppstår, og om hvilke tiltak man kan bruke, kan redusere aggresjon hos beboerne og øke ansattes mestringsfølelse, sier hun.

Må være effektiv – tar litt hardt i pasienten

Myhre understreker at de aller fleste ønsker å gjøre en god jobb, og at det er viktig å løfte ansatte.– Blir det for mye snakk om at det er dårlige holdninger blant ansatte, legger man ansvaret over på dem i stedet for på systemet de er del av. Samtidig må ledere tørre å ta tak i uønsket atferd fra ansatte, sier hun.

Atferd læres gjennom kulturen på arbeidsstedet.

– Atferd læres gjennom kulturen på arbeidsstedet. Man lager seg sannheter, og lærer det videre til de neste. Kanskje har en pleier fem pasienter som skal opp om morgenen, og så stritter nummer to imot: Hvis kulturen er slik at det gjelder å være effektiv, så tar man kanskje litt hardt i pasienten.

– Man tilpasser seg organisatoriske rammer, og da er det lett å glemme å reflektere over hvorfor man gjør som man gjør, sier Janne Myhre.

– Ledere må ha støtte fra ledelsen over

– Som mellomledere er avdelingsledere ofte mellom barken og veden. Hva forventer du av dem?

– Først må de ha rom og støtte fra ledelsen over. Så må de være til stede i avdelingen. De må se hva som skjer der.

Janne Myhre frykter at de fleste bare blir administrative ledere.

– Men som avdelingsleder på sykehjem, må du må kunne lede faget. Du må tørre å ta tak i de vanskelige situasjonene. Gi rom for refleksjon, jobbe med kultur, sier hun.

Lederen må også sørge for at de ansatte får den kompetansen avdelingen trenger, føyer hun til.

– Du er ikke en dårlig leder selv om du sier fra at du trenger mer bemanning i avdelingen din, sier stipendiat Janne Myhre.

Fikk pris i USA

Janne Myhre har nylig vært i USA og mottatt prisen Tamkin Scholar Award for sin forskning på vold og overgrep mot eldre.

– Prisen ble utdelt på universitetet i Los Angeles. Det er første gang en norsk stipendiat har fått denne prisen. Det er veldig moro at forskningen vi gjør her i Norge blir anerkjent ute i den store verden, sier Myhre.

Les også:

Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

Trond Eirik Bergflødt
VÆRE I FORKANT: Når man skal forebygge uro og vold på sykehjem, kan detaljene være viktig. Spesialsykepleier Trond Eirik Bergflødt veileder ansatte om stemmeleie, kroppsspråk og mye annet.  Foto: Marit Fonn

– Demens er en alvorlig hjernesykdom. Som helsepersonell må vi spørre: Hva kan vi gjøre med utagerende atferd? sier sykepleier Trond Eirik Bergflødt.

Sverre bor på sykehjem. Nå tasser han rolig i retning fellesrommet. Plutselig langer han ut en arm. Treffer en av de andre beboerne, som har kommet opp på siden av ham.

«Du skal ikke gå her», sier Sverre med høy stemme.

Sverre på sykehjem

Hva gjør du som pleier da?

Trond Eirik Bergflødt vet råd om sånt. Han er spesialsykepleier og rådgiver på Kompetansesenter for demens i Bergen kommune. Han leder også Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for geriatri og demens i Hordaland.

Trond Eirik Bergflødt

Bergflødt veileder ansatte på sykehjem og i hjemmesykepleie om hvordan de kan håndtere demente med utagerende atferd. Han underviser også, blant annet om dempende strategier.

– Hovedpoenget er å forebygge utagering og unngå tvang. Å trene på grep og holding er viktig, men aller viktigst er den forebyggende biten, sier han.

Bergflødt er også leder av Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for geriatri og demens i Hordaland.

Hva trigger og hva trygger?

I artikkelen Hva gjør du når pasienten er fly forbanna? beskrives hva du kan gjøre – og ikke gjøre – for å roe pasienten i psykiatrien.

Temaet er like viktig i demensomsorgen, kommenterte flere av Sykepleiens lesere på Facebook.

Bergflødt er enig:

– Det er høyaktuelt. Hva demper eller trigger agitasjon? Hva trygger pasienten? Det kan for eksempel være stemmeleiet, og hva man velger å si, slik det beskrives i den nevnte artikkelen, sier Bergflødt.

Posisjonering er også verdt å tenke på:

– Senest i går var jeg på et sykehjem. Der var pasienten Sverre, som reagerer når andre kommer for brått opp ved siden av ham. Da kan han kveppe til, noe som blir tolket som at han er sint. Men han blir først og fremst skremt, forteller Bergflødt.

Avdekket vold på sykehjem

Voldelige pasienter på sykehjem har blitt bredt beskrevet av Aftenposten i det siste.

Avisen viser til 13 000 voldshendelser på norske sykehjem i fjor. Det omfatter både fysisk og psykisk vold, fra mindre alvorlige til svært alvorlige episoder.

– Inntrykket at det er mange som går rundt og sparker og slår og sier slemme ord. Det er det jo ikke. Og de som gjør det, har en grunn. Det kan skyldes fortvilelse eller smerte, men de vet ikke hvordan de skal uttrykke seg, sier Bergflødt.

– Demens er en alvorlig hjernesykdom. Som helsepersonell må vi spørre: Hva kan vi gjøre med slik atferd? Vår jobb er å forebygge, understreker han.

De mest belastende symptomer ved demens

Fenomenet kalles atferdsmessige og psykiske symptomer ved demens (APSD).

I metodeboken for sykehjemsleger i Bergen står det:

  • De fleste med demens har APSD.
  • APSD er de mest belastende symptomer ved demens både for pasient og pårørende, og har stor betydning for behovet for institusjonsplass.

Bergflødt viser til at fire av fem pasienter på sykehjem har demens.

– Og en av fire av demente har agitasjon på et nivå som er definert som utfordrende. Da er det mildt sagt kjempeviktig å bli god til å ivareta pasienten, så vi kan forebygge agitasjonen.

Forekomst symptomer ved demens
  • Agitasjon/aggresjon: 26 prosent
  • Manglende hemninger: 21 prosent
  • Irritabilitet: 29 prosent
  • Avvikende motorisk atferd: 20 prosent

Kilde: En tidligere studie av professor Geir Selbæk, forskningssjef ved Aldring og helse

– Vær i samme øyehøyde

Kroppsspråket er viktig når man kommuniserer med demente, påpeker Bergflødt.

– Du kan for eksempel forsterke det du sier med et smil. Da gjelder det å være tydelig og fortsette å holde tonen.

Det er ikke alltid så enkelt som det høres ut som:

– Det er lett i starten, men etter hvert slapper du av og slutter å smile. Da kan kontakten med pasienten dabbe av.

Trond Eirik Bergflødt, vennlig stemme

Mange demente har problemer med å uttrykke seg og å forstå ord.

– Da er det viktig å ha en vennlig stemme. Bruk personens navn, vær fysisk nær med dem som liker det. Noen ganger er berøring godt for pasienten, som en hånd å holde i når det kjennes utrygt og smertefullt å bli hjulpet ut av sengen. Prøv å være i samme øyehøyde.

– Hvorfor det?

– Det gjør noe med maktforholdet, og pasienten er mer avhengig av ditt nonverbale språk. For den som ligger i sengen, kan det oppleves litt voldsomt hvis to personer bøyer seg over ham. Sitter pasienten i en stol i fellesarealet, og du også setter deg i en stol, blir dere mer likestilte.

– Ta deg tid til strategisk kommunikasjon

Et tilpasset tempo er også viktig:

– Å våkne til «god morgen, nå er det frokost!» – og straks bli løftet opp på sengekanten – kan bli for bardus for mange med demens.

– Hva skal man heller gjøre?

– Bruk noen minutter sammen med pasienten uten å nevne morgenstellet. Det er ikke tid til å dulle, men det er smart å ta seg tid til strategisk kommunikasjon. Unngå å gå rett på for å få pasienten opp og ut av sengen, anbefaler han.

– Pasienten må få tid til å våkne litegranne. Fang opp hvordan hun eller han har det der og da.

Er ute etter detaljer

Trond Eirik Bergflødt er nylig blitt sertifisert Marte Meo-veileder. Han syns metoden er et godt redskap. Detaljene blir viktigere jo sykere pasienten blir:

– Sammen med veilederen kan personalet finne ut hva pasienten har behov for. Helt konkret. Vi blir med inn på badet og filmer morgenstell. Da ser vi effekten av å stoppe opp. Og vi får med oss hva personalet syns er utfordrende, og hva som virker.

Marte meo-metoden
  • En veiledningsmetode utviklet på 1970-tallet av Maria Aarts i Nederland. I dag er det programmer innenfor 19 fagområder, fra premature babyer til aldersdemente.
  • Det gjøres gjerne filmopptak av pleier og pasient, for å analysere samspillet.
  • Metoden har vært brukt i Norge siden rundt 1990 og har i hovedsak vært brukt for å styrke og utvikle samspillet mellom foreldre og barn.
  • Marte Meo kommer fra latin og betyr «av egen kraft».

Kilde: martemeo.no

Tre former for humør

Tilbake til Sverre. Bergflødt ser for seg at han har tre former for humør:

Tre typer humør

Som agitert kan han være oppstemt, sint eller bekymret.

– Vi må finne ut hvilket humør han er i, og så sortere blant tiltak. Det er en annen sekk med tiltak å plukke fra når pasienten er sint enn når han er rolig.

Gå nært når pasienten er i godt humør.

En grei regel er: Gå nært når pasienten er i godt humør. Hold distanse når pasienten er agitert.

– Når pasienten begynner å bli urolig, kan det være nyttig å gå nært og føre ham. Men hvis pasienten er sint og på vei til fellesstuen, blir det sannsynligvis klammeri. Da må man få medbeboerne ut eller skjerme dem.

Når Sverre er veldig sint, hjelper det ikke å smile til ham.

– Da blir han bare enda sintere. Prøver du å småprate, blir han veldig provosert.

Ordsalaten øker

Men hvor sint kan Sverre være når man skal slutte med småprat? Når skal man gi ham «space» og fred? Hvordan ser han ut når han er sint?

– Økende ordsalat, altså usammenhengende tale, er ett tegn. Er han i tillegg svart i blikket og vandrer raskere, er det på tide å gi ham litt plass, mener Bergflødt.

Ordsalat

Trikset med Sverre er at han må ledes, men han må selv tro at det er han som leder:

– Ikke si: «Kom, vi går!» Det virker ikke nå. Si heller: «Vi kan gå bort der, hva syns du om det?»

Men kanskje står han og kjefter på medbeboerne.

– Du vet at hvis du bryter inn, blir han enda sintere. Men du må også sikre de andre pasientene. Du kan si til dem: «Nå skal vi gå ut, for Sverre er litt sint.»

– Timingen er viktig

«Skal jeg bryte inn nå?» Bergflødts erfaring er at mange pleiere kjenner på dette:

– De er usikre på hva de skal gjøre. Ofte er det mest nyttig å hente en kollega. Man må være resolutt, handle, snakke minst mulig, gi korte instrukser. Gjøre tiltak ut fra pasientens humør. Timingen er viktig.

Støy og høye lyder kan oppleves som intenst og triggende for pasientene.

– Mange trenger å skjermes fra lyd for å unngå agitasjon.

– Snakk med vikarene om hva som utløser aggresjon

Bergflødt anbefaler å lage en skriftlig oversikt over det som virker forebyggende – og det som utløser aggresjon for den enkelte pasient.

– Snakk om det, og spre det. Spesielt med vikarene, råder han.

– Det hjelper ikke hvis sju av ti har masse kunnskap, og så kommer det en økonomistudent på vakt lørdag kveld. Pasienten trigges. Uroen kan vare i timer, ja, nesten en dag. Det er viktig å gjøre kjeden sterk.

Bergflødt gir et tips om hvordan man kan unngå risikosituasjoner:

– Avtal på morgenmøtet at én skal holde et øye med Sverre i dag.

Trodde pasienten hallusinerte

Bergflødts erfaring er at mange pasienter er bekymret, redde og urolige. Noen demente har vrangforestillinger og hallusinasjoner, for eksempel dem som har demens med lewylegemer.

– Men det som kan virker som hallusinasjoner, er kanskje egentlig en feiltolkning, påpeker han.

Pasienten ser vann

En pasient mente at det fløt vann utover gulvet. Det viste seg at gulvene glinset av den blanke boningen, derfor så det vått ut.

– Det pasienten så, var helt konkret. Men det kunne endt opp i en diskusjon om medisinering mot hallusinasjoner. Medisiner hjelper i praksis lite. Særlig de som har demens med lewylegemer, tåler dårlig nevroleptika. Vi ser at de blir forvirret og mer urolige.

Ulike typer demens

– Vi er heldige når vi kan ta del i tankene til en person med demens. Mange ganger er de uten vilje eller evne til å dele med oss. Det er lettere å støtte dem når vi vet hva de hallusinerer om. Da vet vi mer om nuet deres, sier Trond Eirik Bergflødt.

Atferdsmessige og psykiske symptomer (APSD) er vanlig ved alle typer demens, men ulike symptomer kan dominere ved ulike sykdommer.

Symptomer ved ulike typer demens
  • Alzheimers sykdom: Passivitet, depresjon, angst
  • Demens med lewylegemer: Synshallusinasjoner, aggresjon
  • Frontotemporallappsdemens: Nedsatt hemning, impulskontroll og sosial dømmekraft, irritabilitet

Kilde: Metodebok for sykehjemsleger, Bergen kommune

Vil ha fast punkt om risikoatferd

– Vi jobber med å få inn utfordrende atferd som et fast punkt på tavlemøtene, sier Bergflødt.

Disse møtene er et ledd i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen.

– I dag diskuteres det: Er det fare for sår? For infeksjon? Fall? Hva med ernæring? Er pasienten undervektig? APSD er også et risikoområde. Apati, irritabilitet og angst er ikke gode følelser å ha. Det er både i pasientens interesse, og for dem rundt, å unngå det, sier Bergflødt.

Lotte leter etter mor

Det er sjelden én grunn til at pasienten blir sint. Eller vandrer. Lotte er en av dem som vandrer. Hvorfor vandrer hun om natten? Jo, hun liker å bevege seg. At hun ender på naborommet – er det et uhell? Var hun bare ute og gikk? Våkner hun opp og lurer på hvor hun er?

– Kanskje leter hun etter mor. Gyldiggjør følelsen hennes. Men kombiner gjerne med å realitetsorientere henne.

Etter en prat med datteren fant sykehjemmet ut at de kunne trygge henne med å si: «Datteren din vet at du bor her, hun kommer på besøk i morgen.» Det var bedre enn å si: «Nå er det natt, du må legge deg.»

Manipulerende pasienter

Folk med personlighetsforstyrrelser får også demens.

– Noen pasienter manipulerer og kan ha et umettelig behov for omsorg og oppmerksomhet. Ansatte kan sitte med pasienten, men pasienten får aldri nok og gråter når pleierne går. Det tærer på personalet.

Trond Eirik Bergflødt om manipulering

Det pasienten trenger, er forutsigbarhet og trygghet, mener Bergflødt.

– Det kan personalet gi ved å sette grenser på en fast og god måte.

Kjefter på hjemmesykepleierne

Bergflødt har blitt tilkalt til hjemmesykepleierne for å gi råd.

Saken gjelder en dame som kjefter på dem allerede ved inngangsdøren. Først vil hun ikke åpne. Er de innenfor, skjeller hun dem ut før de kommer til badet. Hun kjører på personalet med rullatoren. Kaster tallerkener og brødskiver etter dem.

Pleierne får ikke hjulpet henne på badet eller laget middag til henne. De har laget tiltaksplan, men opplever at den ikke virker.

«Hjelpe deg» er trigger-ord

– Her hjelper det ikke å overbevise pasienten med logiske resonnementer. Hun blir utrygg når hjemmesykepleierne kommer, og hun skjønner ikke forklaringene de kommer med.

– Hvilke råd vil du gi dem?

– De må nøste for å finne årsaken til at hun blir så sint. Ofte er det sammensatt. De kan for eksempel finne ut av personligheten hennes og hva hun liker å snakke om.

Hun syns ikke selv at hun trenger hjelp.

Bergflødt tipser:

– Ikke si «vi er her for å hjelpe deg». Det er ofte triggerord, for hun syns ikke selv at hun trenger hjelp. Ikke si «jeg skal varme middag for deg». Bare varm den.

– Kanskje er det aller viktigste at hun slipper å ta stilling til det de spør om. De kan heller snakke om datteren som er på bildet på veggen. Eller om været, eller noe annet som ikke stiller krav. Mens de har «smalltalket» om dette, har hjemmesykepleieren samtidig varmet middagen.

Kompetansesenter for demens i Bergen
  • Tilbyr rådgivning og veiledning for ansatte i hjemmesykepleien, dagsentrene og sykehjemmene.
  • Gir kurs, råd og veiledning til demente og pårørende.
  • Har samtalegrupper for pårørende.
  • Har laget en egen metodebok: Demensomsorgen i sykehjem
  • Se nettsiden her

Grafisk tilrettelegging: Sissel Vetter