Ahus tester sensor-overvåkning av pasientene på sengepost: – Sykepleierne har kunnet senke skuldrene litt

– Noen ganger flytter vi de sykeste pasientene ut på korridoren. Det er ikke fordi vi mangler rom, men for at vi fysisk skal kunne se dem til enhver tid, sier Lena Charlotte Kvebæk, fagutviklingssykepleier på øre-nese-hals på Ahus.

Vanligvis bruker sykepleierne skåringssverktøy for å fange opp endringer. Da må de jevnlig gå inn til pasientene for å sjekke de ulike parameterne.

Men det siste halve året har de hatt et helt nytt verktøy å hjelpe seg med: sensorbasert utstyr som sender kontinuerlig, trådløs oppdatering av vitale parametere – rett i lomma.

Festes på finger, overkropp og håndledd

I pilotprosjektet har 20 sykepleiere på sengeposten for øre-nese-hals vært med på å teste utstyret. Piloten er nå i avslutningsfasen. Veien videre er ikke ferdig planlagt enda.

Pasientene som har vært med, har fått klipset på seg forskjellige enheter – som enkelt forklart gjør dette:

• En sensor formet som en ring festes på fingeren. Den måler oksygenmetning, puls og pustefrekvens.
   
• Sensorer er festet til pasientens overkropp. Sensorene er koplet til en liten enhet som festes i skjortekragen. De måler hjerterytme og pustefrekvens og kan også registrere fall.
   
• Et armbånd tar imot data både fra fingersensoren og overkroppssensorene.
   
• På armbåndet er det en liten skjerm som viser alle målingene. Målingene skjer kontinuerlig. Sykepleieren får en oppdatering hvert andre minutt på en håndholdt enhet som kan bæres i lomma. Kurvesystemet får verdier hvert minutt.
   
• Dersom målingene viser endringer som krever tilsyn, går alarmen på den håndholdte enheten.
   
• Utstyret er festet til kroppen, så dersom pasienten er i form til det, er det kun det lokale nettet som begrenser bevegelsesfriheten.

Oppdaget sepsis tidligere

– Med dette utstyret kan vi passe på pasienten fra utsiden av rommet, sier Kvebæk.

Flere av pasientene som har kommet inn på sengeposten, har blitt observert på denne måten. Disse pasientene har samtidig blitt fulgt opp som vanlig, slik de ville blitt dersom de ikke hadde hatt de ekstra sensorene på.

Deretter har sykepleierne svart på et spørreskjema som har validert bruken av utstyret. 99 svar er sendt inn i pilotperioden.

Resultatene etter uttestingen viser blant annet at sykepleierne har oppdaget forverring av pasientens tilstand tidligere og unngått overflytting til et høyere behandlingsnivå.

– Blant annet oppdaget vi sepsis hos en pasient en time tidligere enn vi ville gjort dersom de hadde brukt det vanlige tidsintervallet for NEWS-måling. Pasienten fikk antibiotika på et tidligere tidspunkt og slapp overføring til intensiv, sier Kvebæk.

– Flere kunne unngått flytting til høyere behandlingsnivå

– Pasientene blir godt ivaretatt uten dette utstyret også. Det er viktig å understreke, forsikrer Astrid Marie Nysted Berg. 

Hun er leder for pilotprosjektet.

– Men det er noen viktige fordeler med kontinuerlig overvåkning av vitale parametere.

Berg er intensivsykepleier og har i mange år jobbet i en mobilintensivgruppe – forkortet MIG – på Ahus. Gruppa består av intensivsykepleier og anestesilege fra anestesiseksjonen og kan kalles ut til hele sykehuset.

I fjor førte 42 prosent av alle utrykninger til at pasienten ble flyttet til et høyere behandlingsnivå.

– Flere pasienter kunne fått riktig behandling tidligere og unngått flytting til et høyere behandlingsnivå hvis vi hadde blitt kontaktet tidligere. Det er vår klare erfaring, sier Berg.

Viktig med skåringsverktøy

Den erfarne intensivsykepleieren forteller at når de er rundt, ser de hvordan helsepersonell jobber med pasientene som har fått forverret tilstand. Skåringsverktøyene som skal fange opp forverring, er viktige.

– Verktøyene fungerer godt. Likevel er det rom for forbedring, og gjennom dette prosjektet ville vi se på hvilke muligheter fremtidens teknologi har for å oppdage forverret tilstand hos pasientene på sengepost.

– På en spesialavdeling som intensiv er vi vant til å ha nok og riktig utstyr rundt oss til å hjelpe oss med pasientene. På sengepostene møter det oss en ganske annen hverdag. De trenger også påfyll av teknologi som kan bidra til en bedre arbeidshverdag og øke pasientsikkerheten rundt inneliggende pasienter, sier hun. 

Berg er også i gang med en doktorgrad om pasientsikkerhet.

Ingeniør som så det først

Det var Henriette Schrøder Børresen, overingeniør ved Ahus, som først kom over akkurat dette utstyret. Hun kontaktet Berg for å høre om det kunne være noe sengepostene kunne ha bruk for.

– Jeg tenkte at dette var utrolig bra og smart da jeg leste om det, men som alt annet må det testes ut i praksis hos de som skal bruke det i den kliniske hverdagen. Alt utstyret er selvfølgelig godkjent som medisinsk-teknisk utstyr. Selv om det kan likne på for eksempel pulsklokker og smart-ringer som alle kan få kjøpt, så har den en teknologi som fanger opp forverringer og endringer på en måte som gjør at helsepersonell kan bruke det, sier hun. 

Berg trekker frem at det har vært en fordel å ha en tverrfaglig prosjektgruppe under uttestingen, og hun har tro på samarbeid både innenfor og utenfor sykehusets vegger:

– Det er viktig at helsepersonell samarbeider med ulike aktører for sammen å finne bedre løsninger. Vi må være rustet for å møte fremtiden med flere syke og eldre også innad i spesialisthelsetjenesten, sier hun.

Er obs på å unngå alarmtretthet

– Hva må til for at dette skal bli en hjelp og ikke enda en oppgave i en travel hverdag?

– Vi ser at det er viktig med god opplæring i forkant, så utstyret blir riktig brukt og montert, sier Berg. 

– Det er også viktig at det ikke blir for mange alarmer, slik at det blir alarmtretthet. Da blir det som å rope «ulv, ulv». Helsepersonell som bruker utstyret, må stole på utstyret, og pasientene må føle seg trygge med å ha det på seg. 

– Har det vært mange falske alarmer?

– I starten var det nok det, men med god opplæring og riktig plassering av utstyret har det blitt færre falske alarmer, sier Berg.

Brukes hjemmefra?

– I løpet av prosjektperioden har vi blitt kontaktet av flere andre sykehus som har hørt om hva vi holder på med. De er nysgjerrige på erfaringene vi høster, sier hun og legger til at selv om de har testet det på en sengepost, så ser hun muligheter for å ta i bruk utstyret også andre steder:

– På sikt kan dette kanskje også brukes til å overvåke pasienter hjemme, sier hun. 

– Tydeligere kommunikasjon med legene

Nå er piloten i sluttfasen, men Astrid Marie Nysted Berg håper de kan fortsette å uttestingen.

– Vi har en hypotese om at enkelt, trådløst utstyr som festes på pasienten og kontinuerlig overvåker vitale parametere, vil avhjelpe sykepleiere på sengeposter både i form av tid og ressurser. Ikke minst bidrar utstyret til en tydeligere kommunikasjon med legene, sier hun.

– Helsefagarbeidere kan læres opp til å kople på utstyret

Fra øre-nese-hals-sengeposten er det tommel opp. 

– Vi ser absolutt nytteverdien av dette utstyret for sykepleierne i en travel hverdag. Det andre positive er oppgaveglidning, for helsefagarbeiderne kan læres opp til å kople på dette utstyret, og så er det vi sykepleiere som leser av og kontakter lege ved oppdaget forverret tilstand hos pasienten, sier fagutviklingssykepleier Lena Charlotte Kvebæk.

– Gir overblikk

Aslaug Berge er en av sykepleierne på sengeposten som har testet utstyret. 

Hun ble raskt vant til å kunne følge med på pasientene på denne måten. For henne blir det uvant å ikke få kontinuerlige målinger inn på enheten hun har båret i lomma, når prosjektet er avsluttet.

– Jeg har for eksempel kunnet gå ned på medisinrommet og samtidig se puls, respirasjon og saturasjon hos pasienten. Pasienten kan også fint sove og hvile på natta, og så kan jeg heller vekke og ta mer målinger hvis det er indikasjon for det. Jeg stoler på utstyret, sier hun. 

Av og til kan en pasient ha tatt av måleringen eller klokka, og da uler alarmen.

– Da er det jo en brukerfeil vi får beskjed om med en gang.

– Sykepleierne kan se de andres pasienter. Da kan vi følge med litt på de andre pasientene også. Det gir et større overblikk, sier hun.

Korridorpasientene inn på rommet

Større forutsigbarhet og trygghet rundt pasienter som sykepleierne er bekymret for, trekkes frem som et pluss: 

– Sykepleierne har kunnet senke skuldrene litt. Dette har gitt mer helhetlig kontroll over pasientens helsetilstand, sier Lena Charlotte Kvebæk.

– Og hvordan var det med pasienter på korridor i prosjektperioden, spør Berg.

– Ingen. Behovet ble borte, sier Kvebæk.