Fikk ned unødvendig CTG av friske fødende

Elektronisk fosterovervåkning (CTG, kardiotokografi) er en avansert fosterovervåkningsmetode som er et nyttig hjelpemiddel dersom fødselen avviker fra det normale. En slik fosterovervåkning anbefales ikke av friske gravide, fordi avansert overvåkning kan føre til uheldige utfall og unødvendige intervensjoner i fødselsforløpet.

Dette kommer frem i forskningsartikkelen «Bruk av innkomst-CTG hos lavrisikofødende kvinner: en klinisk audit», som Kristina Jørandli har vært med på å forfatte.

I 2017 var Jørandli ferdig utdannet jordmor. Et år etter fullførte hun sin mastergrad. Sammen med Ada Kristine Nese er hun førsteforfatter på forskningsartikkelen, som ble publisert på Sykepleien Forskning i september i fjor.

Ikke faglig begrunnet

Ifølge kunnskapsbaserte retningslinjer er det ikke nødvendig å gjennomføre ​innkomst-CTG av friske gravide kvinner.

– Tvert imot. Det kan ha negative konsekvenser, sier Jørandli.

Hun viser til forskning som dokumenterer at ​innkomst-CTG øker risikoen for keisersnitt med 20 prosent. ​Innkomst-CTG reduserer heller ikke antallet dødsfall blant nyfødte, det påvirker ikke Apgar-skåren (se faktaboks), og det reduserer ikke innleggelse på nyfødtintensiv.

– I tillegg blir den fødende mer bundet til sengen, fordi hun er koplet til CTG, sier hun.

At Jørandli begynte å forske på dette, var litt tilfeldig.

– Da jeg begynte på jordmorutdanningen, fikk jeg og Nese forespørsel fra sykehuset der vi hadde praksis, om dette var noe vi kunne skrive fordypningsoppgave om, sier hun.

Og de var de interessert i.

– På sykehuset vi hadde praksis ved, hadde de to fødeavdelinger, en lavrisikoavdeling og en høyrisikoavdeling. Vi startet med å kartlegge hvor mange av de fødende som ble koplet til elektronisk overvåkning når de kom til sykehuset, sier hun.

Tiltak reduserte ​innkomst-CTG drastisk

Resultatene viste at dette ble gjort hos 77 prosent av de gravide kvinnene som var definert som lavrisikofødende.

– Det er et høyt tall når dette er en prosedyre som egentlig ikke skal gjøres på friske gravide, sier hun.

– Vi satte så inn skreddersydde tiltak for å få ned bruken. Vi gjennomførte så nye målinger for å se om tiltakene hadde effekt, sier hun.

Og effekt hadde de.

– Resultatene viste at bruken av ​innkomst-CTG hos friske fødende var redusert til 30 prosent. Det var veldig gøy og inspirerende å se at tiltakene hadde så stor effekt, sier Jørandli.

Metoden de brukte, var en trinnvis kvalitetsforbedringsmetode.

– Metoden består i å kartlegge praksis, for så å se om den er i tråd med kunnskapsbaserte anbefalinger.

Jørandli skulle gjerne sett at målingene fortsatte.

– Jeg jobber ikke selv ved dette sykehuset, så ​jeg vet ikke om praksis har endret seg tilbake til gammelt mønster, sier hun.

Ikke overførbart

Men selv om resultatene fra forskningsprosjektet til Jørandli er svært positive, betyr ikke det at tiltakene kan overføres til andre fødeavdelinger.

– Resultatene kan kun tolkes i en lokal kontekst og er ikke generaliserbare til andre steder.

– Tror du CTG-bruken generelt er for høy ved alle fødeavdelinger?

– Det kan jeg ikke si noe sikkert om, men det er sannsynlig, siden ​innkomst-CTG har en sterk tradisjon i fødselsomsorgen. Studien vår kan derfor gi en pekepinn om bruken av ​innkomst-CTG ute i praksis, sier hun.

Unødvendig bruk av teknologi

Forskningen til Jørandli og hennes medforfattere underbygger andre studier om at fødselsomsorgen er preget av unødvendig bruk av teknologi.

– Vi bruker unødvendig teknologi, selv om det er et ledende prinsipp at tiltak kun skal brukes når de er nødvendige. Det er ikke bra at vi gjennomfører intervensjoner som kan gjøre mer skade enn nytte, sier hun.

– Usikre jordmødre

– Hvis det ikke er faglige argumenter for å gjennomføre ​innkomst-CTG hos friske fødende, hvorfor blir det gjort?

– Inntrykket er at jordmødre gjør det «for sikkerhets skyld». Dersom de kopler den fødende opp til CTG, har de data som kan etterprøves. Bruker jordmor kun håndholdt doppler eller jordmorstetoskop, er fakta kun basert på egne observasjoner. Det er vanskelig å etterprøve. ​Innkomst-CTG blir en sikkerhet for usikre jordmødre, sier hun.

Jørandli sier at mange gynekologer og obstetrikere i tillegg har en forventning om at det skal gjennomføres ​innkomst-CTG. En annen faktor ved den altfor høye bruken av CTG er risikovurderinger.

– Det er fort å glemme seg og vurdere alt ut fra en verste fall-tenkning. Det finnes en del forskning som viser at jordmødre har en tendens til å overestimere blant annet føtalt stress.

Disse funnene understøtter også barriereanalysen som Jørandli utførte.

– Vi fant at jordmødrene var særlig oppmerksomme på føtalt stress og hvordan dette kunne oppdages tidlig med innkomst-CTG, sier hun og legger til:

– Det er viktig at vi stopper opp av og til og spør oss selv om vi jobber kunnskapsbasert. Refleksjon rundt hvorfor vi gjør det vi gjør, er nødvendig, sier hun.

Jørandli synes det er trist at jordmødre føler seg så usikre at de velger å gjennomføre ​innkomst-CTG fremfor å stole på egne observasjoner.

Vil ha nasjonale prosedyrer

Hun synes hun har møtt noen utfordringer i arbeidet med forskningen.

– Som jeg nevnte, forventer mange leger at det gjøres ​innkomst-CTG når fødende kommer til sykehuset. Å få legene til å forstå at det ikke er nødvendig hos friske gravide, var litt vanskelig i begynnelsen, sier hun.

Men det løste seg.

– Leger er vant til å forholde seg til forskning, og når de fikk forklart hvorfor ​innkomst-CTG ikke alltid er nødvendig, forsto de greia.

I dag jobber Jørandli på fødeavdelingen på Ahus. Selv om hun ikke har konkrete nye forskningsprosjekter på gang, har hun luftet tanken om å gjennomføre et liknende prosjekt på fødeavdelingen hun jobber ved.

– Er det forskningsprosjekter du selv gjerne skulle sett at andre tok tak i innenfor ditt fagfelt?

– Å, det er så mye det går an å ta tak i.

Jørandli tenker litt.

– Jeg har merket meg at vi har mange forskjellige prosedyrer på de forskjellige sykehusene. Det gjør at det blir forskjeller i tilbudet. Jeg skulle ønske at noen tok for seg de prosedyrene som finnes, og utarbeidet felles prosedyrer for hele Norge.

– Da kunne vi sagt: Slik gjør vi det i Norge, i stedet for at hvert sykehus snakker om «slik gjør vi det her».