Gatekunst fra rusfeltet: Her er sykepleieren og brukeren

Nå er det rusfeltets tur til å bli hedret med gatekunst. Modellene er sykepleieren Kari Helene Alstad og den tidligere brukeren Anita Walstad. Kunstneren er Rodrigo Cortez.

Det er femte gangen Norsk Sykepleierforbund (NSF) avduker et nytt maleri i sitt gatekunstprosjekt. Det skjer 4. mars på Rockheim i Trondheim.

Prosjektet, som er en markering av det internasjonale sykepleier- og jordmoråret 2020, fortsetter altså, selv om det nå er 2021.

Modellene er sykepleier Kari Helene Alstad og tidligere rusbruker Anita Walstad.

Se kriteriene for å bli utpekt som modell i gatekunstprosjektet og hvem som tidligere har blitt portrettert nederst i saken.

Nedenfor kan du lese hvorfor Kari Helene Alstad ble hektet på rusfeltet, hvordan Anita Walstad tok grep da hun ble zombie og hvorfor Rodrigo Cortez har hjerte for ungdommer som sliter.

Sykepleieren: – Utholdende og tilgjengelig

– Hvorfor ble du utpekt?

– Jeg vet ikke. Det føles både underlig og uvirkelig, sier Kari Helene Alstad.

Det er fylkeslederen i NSF som har foreslått henne, tror Alstad. Selv har hun foreslått noen andre som har stått på i rusfeltet.

Alstad har jobbet med personer med rusmiddelmisbruk i 27 år. Mest i Steinkjer, der hun bor, men i Snåsa de sju siste årene.

– Hva tror du forslagsstillerne ser i deg?

– Det handler sikkert om utholdenhet. Da jeg begynte, var det ikke sykepleiere i rusfeltet lokalt, brukerne hørte til på sosialkontoret. Jeg har hatt kamper for å være en likeverdig samarbeidspartner i feltet. Jeg var veldig glad da brukerne fikk pasientstatus og ble del av helsetjenesten.

Hun legger til:

– Og jeg har jo vært tilgjengelig. Ikke bare fra åtte til halv fire.

– For hvem? Kolleger eller pasienter?

– For brukerne og pårørende. Å følge opp pårørende er en av mine kjepphester.

– Tverrfaglighet er alfa og omega

– Er det all slags rus du har vært borti?

– Ja, alt. Alkohol og annet. Det største rusmiddelproblemet er fortsatt alkohol. Alkoholmisbruk er mer skjult. 90 prosent av dem som misbruker alkohol, har hjem og arbeid. De som drikker, har ikke problemer. Syns de sjøl. «Spør ungene dine», sier jeg til dem, sier Alstad, som har mye på hjertet.

Poengene renner ut av henne. Som at helsesykepleierne er viktige for å oppdage dem som lider under misbruk.

– Og tverrfaglighet er alfa og omega i feltet. Det er sykepleierne flinke til. Men selv om de er utdannet til å ta ansvar 24/7, har de jo ikke kompetanse på alt. Sykepleiere har mye erfaring med å samarbeide med andre. Vi vet hva vi kan, og hva andre kan, det er herlige eksempler på det. Ikke minst politi og fengselsansatte, sier hun.

Og legger til:

– De med sosialfaglig kompetanse og kriminalomsorgen i frihet også.

– Pårørende lever i redsel 24/7

Alstad har også undervist på sykepleierutdanningen i Levanger. Det var om rus i et familieperspektiv.

– Ikke mye om rus i utdanningen?

– Nei, det er kjempeille. De i misbruk rammes dessuten av snikende sykdommer, mer somatiske enn det mange tror. Pårørende blir også syke. Om det så er noe i magen, i nakken, en blåveis, en brukket fot. De lever i redsel, angst og utrygghet 24/7.

Som å være på Utøya hele tiden, har pårørende fortalt henne.

– Pårørende er veldig lite sett. Ektefeller eller søsken – plagene er veldig like, uavhengig av relasjon. Men særlig foreldre får mye skyldfølelse.

– Jeg er så glad i de folkan

Kari Helene Alstad kan la seg irritere på vegne av kommunehelsetjenesten:

– Det er lett å si at det er når en person reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten, at behandlingen starter. Nei, den starter den dagen noen har lyst til å gjøre noe med livet sitt. Og det er vi som jobber lokalt, som er med på å sette i gang den prosessen, sier hun.

– Vi vet at det går opp og ned. Tilbakefall er det mest normale, det er ikke noe nederlag heller. Jeg er så glad i de folkan!

– De er overpreget av å være kuet, tråkket på og stigmatisert. De får høre at de ikke duger til noe og at de ikke engang lar seg behandle. Men menneskeverdet deres er like stort som alle andres. De har like mye krav på å få hjelp og respekt, sier sykepleieren.

Markedsfører gjerne rusfeltet

Kari Helene Alstad (70) ble sykepleier i 1973 og jobbet på sykehjem inntil hun ble tatt av rusfeltet i 1992. I 2019 ble hun pensjonist.

– Og du er frisk og rask?

– Jada. Jeg bor på landet, i skogen.

– Har du kontakt med brukere og pårørende?

– Ja, jevnlig. Jeg og noen mødre arbeider nå for å restarte et tilbud til pårørende i Steinkjer og omegn. Dette er et felt der det ikke går an å gi seg så fort, sier pensjonisten.

– Og nå skal portrettet avdukes på Rockheim?

– Ja, det er kjemperart. Men kan jeg være med på å markedsføre et viktig felt for sykepleierne, så gjør jeg det gjerne. Det er berre artig, sier Kari Helene Alstad.

Brukeren: – Det har vært av og på. Mest på

På maleriet er sykepleier Alstad sammen med Anita Walstad fra Trondheim. De to kjenner ikke hverandre.

– Jeg ble kontaktet fordi de ville ha en kandidat fra brukersiden, forteller Walstad.

Det er fire år siden hun ruset seg sist.

– Da ble jeg innlagt i psykiatrien og satt på medisin. Så jeg har opplevd både psykiatri og rus. Nå går det veldig bra, sier Walstad, som er 46 år.

Hun begynte å ruse seg fra åttende klasse.

– Det har vært av og på. Mest på. Startet med hasj, så gikk jeg stigen. Amfetamin, opiater, heroin.

– Hvorfor sluttet du å ruse deg?

– Jeg fikk en akutt rusutløst paranoid psykose. Utløst av syntetisk cannabis.

– Høres ikke godt ut?

– Ikke bra. Har aldri vært så dårlig før.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Sykepleier Siv var med på å redde livet mitt, bare ved å være seg sjøl

Hun forteller hva som skjedde senere:

– Vi hadde fått en ny oppfølger i kommunen. Siv, en sykepleier. Jeg var jo paranoid og stolte ikke på noen, men noe ved henne gjorde at jeg følte meg trygg. Det var varmen fra øyan hennes. Måten hun var på.

Walstad ringte til Siv Sæther dagen etter og sa hun måtte ha hjelp.

– Siv var med på å redde livet mitt, bare ved å være seg sjøl. Hun kom og hentet meg og la meg inn på Østmarka. Det er viktig i et sånt felt å føle seg trygg på den som skal hjelpe.

– Det kan være individuelt hvem man velger?

– Ja, man går ikke overens med alle her i livet. Noen passer bedre sammen enn andre.

Fikk bivirkninger, følte ingenting

– Fire år siden siste rus – var det en hard kamp?

– Jeg var jo ivaretatt. Men det tok to og et halvt år før jeg tok fatt i livet. Da sluttet jeg med medisinen jeg hadde brukt, som jeg fikk bivirkninger av.

– Hvilke?

– Jeg ble helt avtona. Følte ingenting, hadde ikke mimikk. Jeg sluttet med den i mai 2019. Etter det: Har aldri hatt det så bra.

Nå bor hun sammen med «ei katte». Lillesøster, to tantebarn og mor har stått ved hennes side hele veien.

– Jeg hadde ikke vært her uten dem, nei!

– Jeg følte meg som en zombie

Walstad har vært spaltist i Nidaros og selger gatemagasinet Sorgenfri.

– Man må dessverre helt i avgrunnen før man klarer å snu om. Man må erfare det på kroppen, dessverre, sier hun.

– Jeg trodde jo at avgrunnen var nådd i januar 2017. Men hadde jeg kunnet velge, hadde jeg heller vært på kjøret enn å bli så dårlig og så avflatet som jeg ble av medisinen. Jeg sluttet å snakke, følte bare angsten.

Hun satt på sofaen til mamma i over to år.

– Venner som møtte meg, gråt etterpå. De så ikke Anita i øynene mine lenger. Jeg følte meg som en zombie.

Men hun hadde en liten bit inni seg som sa at dette var feil. Den tok hun plutselig på alvor. Hun trappet ned medisinen fra januar til mai 2019. Hun har også tatt av de 25 kiloene hun la på seg under medisineringen.

– Hvordan var det å bli malt av en kunstner?

– Artig. Ærefullt å få være ambassadør. Det går jo faktisk veldig bra, sier Anita Walstad.

Kunstneren: – Jeg er opptatt av øyekontakt

Det er Rodrigo Cortez fra Bergen som har malt portrettet av de to.

– Hva var oppdraget du fikk?

– Å male en sykepleier fra rusfeltet og en person som har slitt med rus, og kommet ut av det. En som har gjort en omvending for sin situasjon, forteller han.

Han har ikke truffet dem, men sett bilder av dem og snakket med dem på telefon.

– Jeg spurte sykepleieren om hennes tilnærming til brukerne. Det virker som hun er opptatt av den mellommenneskelige kontakten. Og at hun er utradisjonell og tilgjengelig. Først og fremst tilgjengelig som person, og så som sykepleier, sier Cortez.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Siden jeg jobber med portrett, er jeg opptatt av øyekontakt. Hvordan vi ser oss selv, er bestemt av hvordan samfunnet ser på oss.

– Hvis samfunnet ser på deg som et problem, og du vurderes med tiltak og retningslinjer, føler du deg som en byrde. Men fortellingen om deg sjøl kan forandres, kanskje fordi du møter en sykepleier. Derfra kommer navnet «Enter» på maleriet.

Cortez fortsetter:

– Hvis du ser ned, unngår blikkontakt, og du har visse tanker overfor visse grupper, vil det merkes gjennom blikket ditt.

– Mørket må vi akseptere og jobbe med

Rodrigo Cortez bruker mye lys i bildene sine:

– Jeg startet med svart, og bakte inn en abstrakt komposisjon i lyse farger. Og tenkte på menneskene hele tiden. Jeg jobber fra noe svart, noe intet, til noe positivt. Den energien man opplever når man møter mennesker, er viktig å få frem i bildene.

Cortez har jobbet både i hjemmesykepleien og i rusomsorgen.

– Jeg hadde alltid med skisseblokk og tegnet brukerne. Jeg fikk en spesiell kontakt med mennesker som samfunnet overser, og som føler at det ikke er tid til dem.

– Hva gjorde du med portrettene?

– Jeg har dem. Setter pris på dem. Det å komme inn i stuen midt på natten, når det er så sårbart, å sette seg ned og høre historiene deres, er så mye verdt.

– Det er masse lys og kontraster i bildet?

– Mørket må med. Du kan ikke forvente at du skal leve lykkelig, uten problemer. Det er de som gjør deg til den du er. Du skal ikke være redd for å møte motstand. Mørket må vi akseptere og jobbe med.

Var selv en problemungdom

Cortez har selv opplevd en ungdomstid med utenforskap.

– Jeg opplevde at samfunnet så på meg som problematisk. Jeg likte ikke fotball eller korps, men kunsten hjalp meg til å bearbeide følelser. Det var spesielt én lærer som så meg, jeg skjønte det var greit å ha et sinne, og at jeg hadde noe positivt å bidra med.

– Det var den ene personen som så deg?

– Ja, det var smilet hun møtte meg med, hun sa god morgen. Når du tar imot, da forandrer alt seg.

«Shit, det er jo masse muligheter»

Han har utdannet seg som lærer.

– Jeg likte spesielt godt å jobbe med ungdom som opplever utenforskap.

Nå er han frilanser på skoler og jobber med ungdom som sliter.

– Jeg lager veggmalerier sammen med dem. En skole er makrosamfunn. Andre elever opplever deg som negativ. Men når du viser deg frem med et stort maleri, forandrer andres synspunkt seg, og dermed ungdommens identitet: «Shit, det er jo masse muligheter.»

– Noe positivt skjer ved hjelp av kunst, sier kunstneren Rodrigo Cortez.

Om oppdraget han fikk, sier han dette:

– Jeg føler meg beæret.

Tidligere er disse blitt portrettert av ulike kunstnere i prosjektet The Art of Nursing, i regi av Piece by Piece på oppdrag av NSF:

• Kreftsykepleier Gro Kiil Larsen
• Jordmor Sidsel Nyland
• Sykepleier i geriatrien Irene Vågen
• Intensivsykepleier Anniken Maamoen