fbpx Alle beboerne har MRSA: – Vi har smittevernet med oss hele tiden Hopp til hovedinnhold

Alle beboerne har MRSA: – Vi har smittevernet med oss hele tiden

Ved MRSA-posten på Ammerudlunden sykehjem er ingenting overlatt til tilfeldighetene når det kommer til smittevern.

– Rekker vi det?

– Ja, vi rekker det akkurat!

Catherine Desotto og Junelyn Sem Johansen (bildet under) ser på den runde klokka som henger inne på pauserommet i tredje etasje på Ammerudlunden sykehjem i Oslo.

Budbilen som henter dagens prøver, kommer kvart på, og nå er den halv.

15 minutter er nok tid til å ta, merke og levere en MRSA-test av hals og nese.

De har mengdetrening på akkurat denne testen.

Biledet viser nattevakten Junelyn Sem Johansen som tar månedens MRSA-test.

Kan teste seg selv

Alle som jobber på MRSA-posten, leverer nemlig en slik prøve av seg selv en gang per måned. De kan teste seg selv eller hverandre. Testen tas før de tar på seg arbeidstøyet og starter vakten.

Når det er gjort, skriver de inn datoen på en liste som henger på veggen inne på personalrommet. Da er det lett å se når neste prøve skal tas.

Dette er en av mange rutiner som skal sikre smittevernet for både ansatte og beboere på spesialavdelingen.

Også unge pasienter

Ammerudlunden sykehjem drives av Diakonhjemmet og har til sammen 73 plasser, hvorav 6 er spesialplasser for pasienter med MRSA. Posten har eksistert siden 2007.

Fire av plassene er til beboere som er kroniske bærere av MRSA, og hvor det av forskjellige grunner ikke fungerer å være et annet sted.

De to andre plassene er for pasienter som er innom for en sanering før de skal videre et annet sted. Her kan det være unge pasienter som for eksempel skal videre til rehabilitering etter en skade eller til annen behandling. 

– Om en MRSA-positiv sykehjemsbeboer med demens også vandrer og går inn på andre beboeres rom, kan det være aktuelt å være på denne posten. Noen skal i utgangspunktet være her kun for å saneres, men så blir det klart underveis at det ikke lar seg gjøre, og de blir her den tiden de har igjen. Det er bydelen og sykehjemsetaten som avgjør hvem som skal hit, forteller avdelingssykepleier Bozena Dorota Komar(bildet under).

Bildet viser avdelingssykepleier Bozena Dorota Komar

Full desinfisering før rombytte

Denne dagen er de to korttidsplassene ledige, men det kan raskt endre seg, sier Kumar.

Om en ny flytter inn, må alt være gjort klart på forhånd. Og her kuttes det ikke i svingene når rom klargjøres:

Alt på rommet og det tilhørende badet desinfiseres. De har fått inn en nokså ny robot til å gjøre grovjobben: De ansatte sørger for å tette luker og vinduer, og setter i en patron i roboten.

I fire og seks timer sprayer den så klorheksidin rundt i rommet. Brannalarmen slås av under prosessen. Etterpå luftes det med vidåpne vinduer i en time.

Bildet viser desinfisering av ­rom ved bruk av robot.

Smittelogistikk

På et rom med velfylte hyller av smittevernutstyr spriter sykepleier Nafisa Mohamed hendene og finner frem en gul frakk i riktig størrelse. Sammen med helsefagarbeiderne Svetla Mandeva og Catherine Desotto gjør hun seg klar for dagen.

– Jeg trives med å jobbe her, vi blir så godt kjent med pasientene våre, sier Nafisa Mohamed.

Faglig sett er det en god blanding av smittevern, pasienter og beboere med forskjellige diagnoser og medisinske behov. Fellesnevneren er MRSA.

Hjelp med morgenstell og rengjøring av beboerrommet er første post på programmet. Det tar mye tid.

Når alle tre har fått på seg gul frakk, hette, hansker og munnbind, er de klare.

Hendene er fulle av rent sengetøy, rene håndklær, vaskefat, kluter.

Alt de trenger til arbeidsoppgavene, bør de få med seg før de går inn til beboeren. Hvis ikke må smittevernutstyret av og så på på nytt.

Bildet viser helsefagarbeider Catherine ­Desotto (fra venstre), syke­pleier Nafisa Mohamed og helse­fagarbeider Svetla Mandeva.

Oppgavefordeling

De to helsefagarbeiderne går sammen om to av beboerne som trenger mer hjelp, blant annet til løfting.

– Hei hei, har du sovet godt?

Småpraten går under stellet.

De deler på oppgavene: Mens Svetla Mandeva tar seg av vask, stell og påkledning, desinfiserer Catherine Desotto alle overflater: bord, stol, hjelpemidler, dørhåndtak, skapdører, vinduskarm. Listen er lang. Desotto gir kollegaen det hun trenger ved sengen og sorterer søppel, engangs- og flergangsutstyr, klær som skal vaskes, sengetøy i atskilte gule poser og gul avfallsboks.

– Sånn! De sier det i kor.

Og som på signal står en desinfisert gåstol foran beboeren i samme øyeblikk som fot nummer to er hjulpet inn i tøffelen.

Med en liten latter erkjenner de at de er samkjørte, før de tar tak og hjelper beboeren over gulvet.

Samarbeid

På andre siden av veggen skjer mye av det samme. Med ett øye på en mer selvhjulpen beboer skifter Nafisa Mohamed sengetøy, desinfiserer flatene og sorterer søppel, sengetøy, klær og håndklær dit de skal.

Bildet viser Nafisa Mohamed

Hun rygger seg ut av rommet mens hanskene går i riktig pose, hendene sprites og nye kommer på.

Og igjen: På riktig tid og sted står Svetla Mandeva klar og tar imot smitteposene i nye smitteposer, slår knute på og plasserer dem på trallen som står i passelig avstand, merket så ingen skal misforstå: «MRSA-POSTEN».

Bildet viser Svetla Mandeva som tar sin tørn med søppel og tøy som skal til vask i kjelleren.

Friere i fellesarealene

Det betyr at morgenstellet er over. Og mens Svetla Mandeva tar heisen ned med trallen, kan Nafisa Mohamed dele ut medisiner og Catherine Desotto gjøre klar frokost.

I fellesarealet er det ikke gule frakker, hetter eller munnbind. Her er det avstand og basale smittevernrutiner som gjelder. Et spisebord plassert midt i det store rommet har god avstand mellom de få stolene. Det skal sikre både fellesskap og avstand. For begge deler er viktig: De ansatte er svært oppmerksomme på at det både er en fysisk og en psykisk belastning for den som er MRSA-smittet.

– Hos MRSA-pasienter har vi observert at sår på pasientene bruker lengre tid på å gro. Antibiotikabehandling kan være utfordrende ved at bakteriene er motstandsdyktige hos denne pasientgruppen, sier Nafisa Mohamed.

Og den psykiske belastningen er blant annet dette:

– Når man alltid holder avstand og har fullt smittevernutstyr inne på rommene, kan det gi en følelse av isolasjon og ensomhet hos den som er MRSA-bærer, sier hun.

Viser ansiktet

– Det er viktig at vi ser beboerne, og at de føler seg trygge. De trenger å se ansiktene våre. Under pandemien har ikke det gått. Derfor pleier jeg å sitte nær døråpningen, slik at de kan se ansiktet mitt når jeg har lunsjpause, sier Catherine Desotto.

Til sammen har dagens vaktlag 17 års fartstid i avdelingen.

Faste arbeidsoppgaver og innarbeidede rutiner gjør at ingen av dem går rundt med smittefrykt:

– Dette er antakeligvis et av de tryggeste stedene å være akkurat nå, sier de.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse