Smittevern krever trening

De får det til å se så lett ut. «Husk håndhygiene til rett tid», står det på plakatene omkring på institusjonene. Og vi kjenner prosedyrene godt alle sammen, men gang på gang gjøres det likevel observasjoner som finner at helsepersonell ikke rengjør hendene sine ofte nok, og heller ikke på rett måte. Så sukker vi oppgitt over alle de sløve kollegaene våre, men sannheten er at det å faktisk utføre selv basale smittevernrutiner ikke er lett i det hele tatt.

Mye å tenke på

Virkeligheten er aldri så enkel som informasjonsplakatene får det til å se ut som. Vi beveger oss mellom rent og urent hele tiden, og vi berører tusenvis av punkter hver dag. Bare en så dagligdags hendelse som å finne frem tabletter, kvittere i Metavison, ta med medisinbegeret, åpne døra og gå inn til pasienten krever faktisk både god planlegging og konsentrasjon for å kunne gjennomføres uten å dra med mikrober fra datamaskinene til pasienten.

Og motsatt: Bare det å ta med seg et matbrett fra et smitterom, gjennom slusen, inn i en pose og hele veien inn på skyllerommet og inn i vaskemaskinen rommer et hav av muligheter for kontaminasjon på veien.

Det siste året er det mange av oss som har brukt mye tid på smitterom. Vi har alle oppdaget at å få gjort det man skal inne på et isolat tar lang tid og krever enormt mye planlegging og ikke minst trening.

En kroppslig praksis

Smittevern er ikke bare en prosedyre du kan lese. Det er en kroppslig praksis. Det sitter ikke bare i hodet, men i hvordan vi beveger oss, hvor vi har hendene, hvilken rekkefølge vi gjør ting i, og ikke minst hvilke gjenstander vi har innen rekkevidde.

Kanskje er jeg dårligere enn mange andre til å planlegge, men jeg har tilbrakt mange timer i gul frakk i smitterom det siste året uten at jeg ennå har kommet dit at jeg kan si at det glir bra. Stadig har jeg glemt noe og står der i fullt smittevernutstyr uten penn, søppelpose eller rene hansker å bytte til og uten noen kollega som står klar til å bistå meg.

Og selv om de resistente tarmbakteriene ikke lenger er noen sjelden gjest i «Viktig informasjon»-feltet i Dips, har vi fortsatt diskusjoner om søppel som inneholder avføring, skal i den kostbare gule boksen eller i den vanlige svarte sekken, og om matbrettet fra rommet skal på skyllerommet eller rett i maskinen på kjøkkenet.

Ikke flink nok

Sykepleien har i forbindelse med utgaven om antibiotikaresidens (Nr. 2/2021) snakket med sykepleiere som har blitt smittet på jobb. De færreste av dem har lyst til å stå frem. De vet at fremtiden deres som sykepleier står på spill, men ikke minst skammer de seg. At de ble smittet, kan oppleves som et bevis på at de ikke var flinke nok på de basale hygieneprinsippene vi forventer at selv den ferskeste studenten skal ha kontroll på før den slippes løs i praksis.

Men sannheten er at smittevern er det umuliges kunst. Ja – det er grunnleggende prinsipper som alle bør kunne, men det er også skikkelig vanskelig, og det hele skal ofte foregår under høyt arbeidspress i et yrke som er notorisk uforutsigbart.

For det er her kampen står; i en flom av praktiske utfordringer. I kampen mot de resistente bakteriene ligger djevelen i detaljene.

Djevelen bor i luftstrømmen som virvles opp når du trekker dynetrekket av for raskt eller stapper en bleie litt for fort ned i en søppelposen. Den ligger i sprekken bak setet på dostolen som ble rengjort for dårlig da det var travelt og en ny pasient allerede lå i korridoren og ventet. Den bor i de raske løsningene du må ta når ingen kommer når du ringer på for hjelp på isolatet. Og i berøringen når du må ile til pasienten for å forhindre et fall og ikke har tid til verken å sprite hender eller kle deg forskriftsmessig. Den ligger på dørhåndtaket inn til rommet til ham ingen visste var ESBL-bærer, og den blir med skoene dine ned i garderoben.

Alt riktig er ikke nok

Under koronaen har vi sett mikroorganismene fortsette å spre seg selv etter at de rette smittetiltakene er satt inn. «Vi har gjort alt riktig», sa en sykehjemsleder på et sykehjem der hver eneste pasient var blitt smittet. Men ikke engang «alt riktig» er nok i en institusjon som ikke er bygget med tanke på smittevern og med et mannskap som ikke er trent.

I Sintefs undersøkelse om sykepleieres arbeid under pandemiens første måneder kommer det frem at mange av lederne ble satt på hjemmekontor. Sykepleierne på sykehjemmene fikk beskjed om selv å gi opplæring til kollegaer og rigge smitteverntraller og «finne løsninger». Det viser en manglende forståelse for hvor praktisk krevende smittevern i virkeligheten her er.

Det holder ikke med e-læringskurs og holdningskampanjer for å møte den store trusselen antibiotikaresistente mikrober utgjør for helsetjenesten vår. Det krever regelmessig praktisk trening og konkret problemløsing. Det krever ledere som forstår at jobben ikke er gjort når smittevernplakaten er hengt opp på veggen. Det er da den begynner.