fbpx Iden: 0-visjoner er ikke et mål, men en retning Hopp til hovedinnhold

Iden: 0-visjoner er ikke et mål, men en retning

Pål Iden

Direktør i Undersøkelseskommisjonen for helsetjenesten, Pål Iden, mener helsetjenesten er full av begreper som muligens er klar for å byttes ut. Men 0-visjonen er ikke en av dem.

Helsemyndighetene har for noen år tilbake lansert 0-visjon for pasientskader i helsetjenesten.

Meningene om 0-visjoner er delte. På Pasientsikkerhetskonferansen som i dag og i morgen finner sted på Gardermoen nord for Oslo, kom noen av de kritiske røstene til orde.

Forsker Sina Furnes Øyri ved Universitetet i Stavanger har blant annet, sammen med en kollega, skrevet kronikken «Nullvisjon for pasientskader – en retorisk skivebom?

Via en videolink forklarte hun for publikum i salen at hun mener at 0-visjoner er hårete mål som myndighetene har satt.

– For helsepersonell som er ute i en kompleks virkelighet hvor de hver dag prøver å gjøre jobben sin best mulig uten å skade pasienten, kan slike visjoner fort oppleves som floskler, sa Øyri. 

– Visjoner er viktige

Direktør i Statens undersøkelseskommisjon for helsetjenesten (Ukom), Pål Iden, ønsket i sitt foredrag på konferansen å gi litt inneholdt til begrepet. Han startet med å si at han liker visjoner, han mener vi bare må ha klart for oss at en visjon og et mål ikke er det samme.

– Visjoner er viktige. Når vi ser på stjernehimmelen har vi drømmer om at en dag skal vi dra ut … det er ikke konkrete planer, men det er en drøm som kan være med på å motivere oss, sa Iden.

Han mener altså at visjonen er ikke et mål, men en retning.

– Vi kan så sette oss kortsiktige små mål, som er realistiske å få gjennomført og som løfter oss i retningen av visjonen, sa Iden.

Lei av avviksbegreper

Iden er imidlertid ikke like begeistret for avviksbegrepet. Han mener vi kanskje heller bør kalle det ulykker som kan granskes for å finne årsaker til hvorfor noe gikk galt.

– Først når vi finner frem den faglige nysgjerrigheten til å finne ut hvorfor noe gikk galt, legger vi forholdene til rette for læring, sa han.

– Vi må bort fra pekefinger-leken hvor vi finner ut hvem som har skylda. Det er det ingen læring i. Finner vi ut hvorfor noe gikk galt akkurat den dagen, med akkurat den pasienten, da har vi bedre sjanse for å sikre at det ikke skjer igjen, sier han.

Vil stimulere faglig nysgjerrighet

– Har den faglige nysgjerrigheten gått tapt i det rutinebaserte avviksarbeidet, og er avvikssystemene i seg selv blitt en trussel for pasientsikkerheten, spurte Iden retorisk.

– Jeg tror alle har en forståelse for at ting kan gå galt, men dialogen bør være åpen og nysgjerrig fra helsepersonells side overfor pårørende og ledere, med mål å finne svar som kan gi læring, sa Iden.

– Påregnelig risiko brukes som skalkeskjul

Et annet begrep Iden ikke er særlig glad i, er «påregnelig risiko».

– La oss si det er ti prosent som dør etter lårhalsbrudd. Dersom jeg går ut døren her, sklir og brekker lårhalsen, opereres, får en alvorlig infeksjon og dør av sepsis tre dager senere, vil mine pårørende ha svar på hvorfor det skjedde, eksemplifiserte Iden.

– Det er ikke godt nok at sykehuset sier at ti prosent av pasientene dør, så det er en påregnelig risiko, og at jeg beklageligvis ble med i den statistikken. 

Pål Iden mener påregnelig risiko da blir brukt som bortforklaring.

– Det gir ingen læring for hvorfor dette skjedde akkurat meg, akkurat denne dagen på akkurat dette sykehuset. Det er først når man stiller spørsmålet hvorfor det gikk galt, man kan lære, sa Iden.

1 Kommentarer

Trond Jacob Teigen

psykiatrisk sykepleier
4 dager 16 timer siden

Jeg kommer fra en by hvor det er mye industri. Det er både sivil og forsvarsindustri. Der har man på mange områder 0-visjon. Det er ikke for det at det er billig, men om man ikke har det, mister man kontrakten. Det lages f. eks deler til fly industrien. Hva ville resultatet blitt om de hadde sagt at påp grunn av innsparing har vi ikke anledning til å ha god nok kontroll. Vi regener med at en følge av det er at nærmere bestemt antall ulykker vil kreve noen få menneskeliv og noe høyere skadefrekvens. Man ville umidelbart ha mistet kontrollen. Hva skjer i helsevesnet om det blir gort feil ved medikamenthåntering og dette fører til død og alvorlige skader. Det blir omgjort til læringspunter, og lite blir forandret. Dette kan skje for man mister ikke oppdrag, og det er mer lønnsomt og regne med noe dødsfall og skader, uten at det for noen konsekvenser. Så konklusjonen må bli, om du organiser driften så det påregnes feil, gjør det i helsevesnet.