Sammen med de andre pakkene ble vi tatt inn i huset og sortert. Jeg og de andre pakkene som skulle til samme sted, ble lagt på et rullebånd, og i enden datt vi ned i en kasse. Det vil si, jeg falt utenfor kassen og trillet under disken.

Og her ligger jeg! Vaskemoppen har vært borti meg og skjøvet meg enda lengre under, og det er ingen som ser meg her jeg ligger nå. Jeg roper så høyt jeg kan, men jeg vet ikke helt hvem jeg skal rope på. Så nå har jeg ligget her i flere uker, og håper noen finner meg snart. Kanskje ei barnehånd klarer å få tak i meg?

Menneskepakken: Dette har jo for så vidt gått bra helt fram til nå. Jeg ble syk, fikk beskjeden av fastlegen, og etter noen måneder fikk jeg sykehustimen min. Det har gått slag i slag fra undersøkelsen på sykehuset til innleggelse med operasjon – og de sa til og med at hele svulsten var fjernet.

Så nå er jeg hjemme og friskmeldt. Og så har jeg aldri følt meg så syk som akkurat nå! Alle andre er glade, ja de feirer meg, men det er jo jeg som er hovedpersonen. Og hovedpersonen er … tja … i alle fall ikke lykkelig. Bare fryktelig fryktelig sliten.

Var det verdt det, tenker jeg. Jeg har ingenting å bestille fastlegetime for, og jeg har ingen timer på sykehuset – skulle få kontrollinnkallelse i posten etter hvert.

Så da sitter jeg her. Orker i alle fall ikke å gå ut. Alle sier det er fint at jeg er blitt frisk, og jeg har lyst til å gråte hver gang.

Dette er opplevd, for jeg har hørt det i jobben min som sykepleier. I noen kommuner har de kreftkoordinator som kan fange opp disse, men en del kommuner har takket nei til denne ordningen. I kommuner uten kreftkoordinator kan de gjerne begrunne det med at de har folk med kompetansen, og de ønsker derfor ikke å bruke penger på det.

Problemet er at folk med kreftkompetanse ikke har tid til å besøke friskmeldte kreftpasienter dersom de ikke har avsatt tid til det – slik som en kreftkoordinator har. For noen av kreftpasientene blir det heldigvis presentert et tilbud om kreftrehabilitering – og så får de muligheten til å velge dette om de vil.

Dette kan være svært nyttig både rett etter friskmelding og flere år etterpå. Seinvirkninger kan komme i lang tid etter friskmelding, både fysisk og psykisk, og dermed også sosialt.

Kjære fastleger og andre som er i kontakt med friskmeldte kreftpasienter: Sjekk ut hvordan de har det under overflaten, og tilby kontakt med kreftkoordinator, rehabiliteringssenter eller andre instanser som kan være til hjelp i etterkant av kreftbehandling og friskmelding.

Da må jeg ta i bruk «hodehjernen» – og velge hvordan jeg skal håndtere at noe jeg har følt sterkt for, ikke ble slik jeg først hadde tenkt. 

Vår faggruppe har vært involvert i prosessen, det har vært ute til høring, vi har fått sende inn forslag og være med i den offentlige debatten. Sentralstyret har bedt om innspill, hentet inn eksperthjelp fra Språkrådet og kjørt en ryddig prosess i et mandat de har blitt gitt fra oss medlemmer.

LES:  Høie godkjenner navnebytte til helsesykepleier

LES: Språkrådet sier ja til kjønnsnøytral helsesøster

Det forundrer meg stort og blir til forargelse at debatten i kommentarfeltene på sosiale medier hausser opp en dårlig stemning rundt navnevalget. Svært få av de som er enige i prosessen, har tatt til orde her – og jeg får en emmen smak i munnen når jeg leser noen av innleggene.

Vi som jobber med fremming av helse og forebygging av sykdom – har vi ikke bedre måter å vise oss frem på enn ved sure kommentarer i sosiale medier? Det er vi for proffe og idealistiske til, vel? Vær snille med hverandre, vær saklige og send inn forslag i de rette fora.

Min erfaring som tillitsvalgt og LaH-engasjert styremedlem er at det ofte blir stille i salen når det etterspørres meninger, innspill og argumentasjon i saker som vår faggruppe er engasjert i. Det er forstemmende at vi utad skal sees på som uenige om egen tittel – det skader oss mer enn det gagner. Innholdet i fagpersonen endres ikke – men imaget vårt blir brokete av SoMe-debatten …

Og om det ut av navneendringen kan komme en motivasjon for at gutta skal #blime’ som helsesykepleiere – da har vi bidratt til inkludering og mangfold i yrket vårt. Det må være en av hjørnesteinene i vårt arbeid.

Jeg sa til livsledsageren min i går: «Gratulerer, du er nå gift med en helsesykepleier!»«Flott», svarte han, «nå slipper jeg endelig å forklare hva det egentlig er du jobber med …»

For hvem er det egentlig yrkespersonen er der for? Om jeg skriver helsesøster eller helsesykepleier, spiller vel i grunnen ikke så stor rolle når innholdet i det jeg jobber med, er det samme?

De 548 barna på skolen jeg jobber, kaller meg uansett Solveig, og de vet hva jeg jobber med og står for. De vet at jeg ikke forandrer meg selv om det står en annen tittel på brevstempelet mitt – det er det som teller for meg.

Varm og engasjert hilsen fra

Solveig Dorthea – #stolt (helse)sykepleier

Hør blogginnlegget som podkast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Jeg skulle få utført en slankeoperasjon. En fedmeoperasjon. Fordi jeg hadde over 40 i BMI og ikke klarte å gå ned i vekt på tradisjonelt vis med trening og kosthold. Jeg kunne velge mellom gastrisk bypass og gastrisk sleeve i Stavanger. Etter å ha lest side opp og side ned om de to forskjellige operasjonsmetodene + diskutert med andre som hadde vært igjennom det samme + diskutert med involvert helsepersonell, landet jeg på at gastrisk sleeve var et riktig valg for meg.

Den eneste gangen jeg delvis angret, var de første dagene etter operasjonen. Da hadde jeg konstante magesmerter, kvalme og oppkast. Flere ganger kastet jeg opp blod så pasienten i nabosenga nærmest glemte at hun selv var operert, og sprang med stive øyne, håret til værs og et skranglete IV- stativ på slep til nærmeste vaktrom for å få tak i noen hvitkledde.

Det viste seg at det «bare» var gammelt blod etter operasjonen som kom opp. Jeg fikk ligge et døgn ekstra på pasienthotellet for å se hvordan det utviklet seg. Men det gikk over i likeste laget, og jeg fikk reise hjem.

Da jeg omsider fikk komme hjem, begynte mitt nye liv med minimage. Første uka lå jeg for det meste på sofaen. Jeg orket veldig lite. Jeg var helt tappet for krefter. Det var mannen min som måtte gjøre det meste med oppfølging av ungene, aktiviteter og husarbeid. Jeg hadde ikke hatt sjans.

Det var slitsomt nok å være i live, og jeg måtte konsentrere meg om å få i meg næring. Første uka gikk jeg på flytende kost, deretter most kost i tre uker og deretter lettfordøyelig kost.

Jeg hadde et detaljert kostprogram fra sykehuset som jeg fulgte. Det ble en del babymat i den perioden, og babymat på glass med salt og pepper på funket utmerket! Det ble et stort herremåltid for meg, og i begynnelsen klarte jeg ikke å spise opp et babyglass engang.

Tre måneder etter operasjonen kunne jeg gå over til normal kost. Hele tiden måtte jeg ha fokus på å få i meg nok proteiner: 80–120 gram daglig. Utfordringen var å bruke nok tid på måltidet + at maten måtte være nok most / lettfordøyelig nok den første perioden. Minimagen var sensitiv og sa ifra hvis den ikke var fornøyd.

Noen uker etter operasjonen hadde jeg kommet meg så pass ovenpå at jeg reiste på bytur med minstemann. Jeg hadde sikret meg med fiskekaker i veska. Minsten ville ha hamburger på Burger King. Ja vel, så gikk vi dit. Jeg kunne ikke spise noe av maten på menyen, så jeg satt der med ei fiskekake i hånda.

Men minimagen gjorde et kraftig oppgjør med den fiskekaka. Etterpå måtte jeg springe fra det ene toalettet til det andre med minsten på slep, for den kom i retur bit etter bit etter bit. Det tok lang tid før jeg spiste fiskekake igjen, for å si det sånn.

Jeg hadde en del oppkast-episoder de første tre månedene. Det ble en prosess å lære seg å spise riktig. I dag har jeg ingen problemer med oppkast lenger.

Jeg var spent på om jeg kom til å savne å spise hva jeg ville, og hvor mye jeg ville. Hva er vel bedre enn en stor og god middag når man er skikkelig sulten? Hva ville skje med matgleden etter operasjonen?

Noen slankeopererte kan oppleve «matsorg» etter operasjonen. Kom jeg til å oppleve dette?

I begynnelsen opplevde jeg ikke særlig stor matglede. Da var fokuset på å få i seg næring og væske. Spiste jeg feil, enten det var å spise for fort, litt for mye sukker eller fett, så fikk jeg «dumping». En fysisk reaksjon med kvalme og høy puls.

Nå var det slutt på å bruke mat for å dempe følelser, for eksempel å trøstespise sjokolade. Etter hvert kom matgleden tilbake, og jeg liker å spise mat på samme måte som før.

Forskjellen er at jeg nå koser meg med små mengder mat og er fornøyd med det. Ikke slik som før, at jeg nærmest tenkte på neste porsjon før jeg var ferdig med den første! Istedenfor å være i en ond sirkel hvor jeg stadig spiste for store porsjoner og i tillegg tok usunne valg som igjen førte til dårlig samvittighet og gjerne trøstespising i tillegg, så kom jeg etter operasjonen i en god sirkel hvor jeg tok sunne valg for å få i meg riktige næringsstoffer.

Minimagen tvang meg til å ta riktige valg, delvis fordi jeg ble så fort mett, og delvis fordi jeg ble fysisk uvel av usunn mat. Nå fokuserer jeg på å få i meg nok proteiner (egg, kjøtt, fisk, bønner, linser etc.) og grønnsaker. Jeg tåler det meste og kan spise litt brød, ris, pasta, poteter etc., men ikke mye av det, for det tar unødvendig stor plass i magen.

Dessertmagen er også operert bort på godt og vondt! Jeg har ikke sjans til å spise dessert etter søndagsmiddagen. Men det er heller ikke noe savn. Jeg kan heller ikke både drikke og spise samtidig, men det har blitt en vanesak og byr på lite problemer.

Jeg har fått kommentarer på at det virker som jeg bruker mye penger på mat. Med tanke på at jeg spiser så små porsjoner, så er det ingen fare for at jeg sprenger matbudsjettet. Jeg har ikke regnet på det, men jeg tror heller på det motsatte.

Nå bruker jeg mye mindre penger på usunne matvarer. Og ikke nok med det: Da jeg før operasjonen skulle handle inn til husholdningen, så handlet jeg inn til to voksne og tre barn. Nå handler jeg inn til en voksen og fire barn, eller mer nøyaktig: en voksen, tre barn og en baby! For jeg kan spise mindre enn ungene nå, for minimagen orker ikke mer.

Nettopp derfor må jeg spise mange hyppige måltider basert på rene råvarer for å få i meg de næringsstoffene jeg trenger. Dette er også noe sykehuset forventer av meg for at jeg skal unngå mangelsykdommer i det lange løp. Hvis jeg ikke følger anbefalingene fra sykehuset vedrørende kosthold og inntak av kosttilskudd, så har jeg i stor grad meg selv å takke hvis jeg får problemer.

Dette året har vært en reise både fysisk og psykisk. Rent fysisk har jo vekten gått sakte, men sikkert ned, men med flere platåer, det vil si at vekten står stille i både uker og måneder før den beveger på seg igjen. Det er bra at man ikke raser ned i vekt, for da får både kropp og hode sjans til å henge med i prosessen.

Min høyeste vekt før operasjon var 122 kg. Det er mange som har blitt overrasket over at jeg var så stor. Det handler vel om hvordan man kler seg, hvordan kiloene er fordelt på kroppen, høyde, og dessuten har jeg alltid vært glad i fysisk aktivitet. Jeg har hatt mange sykkelturer og lange gåturer i raskt tempo, jeg har gått på aerobic, step, styrke og zumba. Jeg var til og med zumbainstruktør i et år! Det skulle ikke stå på innsatsen!

Men om jeg gikk ned noen kilo, kom de alltid på igjen. Slik er det for mange som har klart å gå ned noen kilo. Det som er krevende, er å unngå å gå opp igjen. Dessverre er det her mange mislykkes.

Man kan jo lure på hva det var som skjedde? Hvorfor ble man så stor? Rent teoretisk vet jo alle at man legger på seg ved at man inntar flere kalorier enn man forbrenner. Hvor mange overvektige har ikke hørt: «Spis mindre, spis sunnere og tren mer!»

Rent praktisk kan det for mange være mer komplisert enn som så. Generelt kan jeg si at mange overvektige kan ha fysiske og psykiske sykdommer som gjør det svært utfordrende å gå ned i vekt. Jeg kan nevne personer som lider av endokrine sykdommer slik som lavt stoffskifte, personer med ME, som omtrent ikke kan drive fysisk aktivitet, for da blir symptomene kraftig forverret, og personer med polycystisk ovariesyndrom (PCOS).

Personer med PCOS kan også ha store problemer med å bli gravide relatert til sin overvekt og velger derfor slankeoperasjon for å kunne lykkes med det. Vektnedgang fører dermed til økt fertilitet.

Mange overvektige sliter også med at de er følelsesspisere, de spiser når de er glade, triste, sinte osv. Vonde følelser dempes med mat. Flere lider også av spiseforstyrrelser, slik som overspisingslidelse.

Medisiner kan også føre til vektoppgang. Gener og langsom metabolisme spiller også en rolle. Det finnes flere sykdommer og tilstander som kan komplisere vektnedgang, så tenk deg om både to og tre ganger før du kommer med gode råd til en overvektig. De fleste overvektige er fullt klar over at de veier for mye.

Jeg for min del var normalvektig i mine barne- og ungdomsår. Det var i voksen alder kiloene ballet på seg. Som de fleste andre overvektige forsøkte også jeg å gå ned i vekt.

Jeg var fysisk aktiv. Jeg var med i et livsstilsendringskurs over tre måneder hvor jeg fikk personlig oppfølging med kosthold og fysisk aktivitet. Jeg spiste rå egg, stekt hodekål, hjemmelaget müsli og knekkebrød. Et flott opplegg og jeg hadde håp for fremtiden. Men den gang ei.

Så jeg forsøkte Grete Roede-middager for hele familien. God og kalorifattig mat, men ble ofte ikke mett. Spiste gjerne et par brødskiver i tillegg etterpå … frem og tilbake og like langt.

Som sykepleier har man jo også en del kunnskap om ernæring og sunt kosthold, så det manglet ikke på kunnskap heller. Det sies at kostholdet betyr så mye som 80 % i forhold til trening for å lykkes med vektnedgang. Det er ikke lite!

Noe av det verste ved å gå ned i vekt er sultfølelsen. Kroppen stritter imot med alle verktøyene den har mot vektnedgangen. Den vil alltid tilbake til høyeste vekt. Man strever virkelig i motbakke. Den kan prøve den som vil!

Etter hvert ga jeg mer og mer opp. Det ble snakk om så mange kilo at jeg innså at jeg ikke ville klare det på egen hånd.

Jeg ble også nokså lei av å få kommentarer på vekta mi av mine kjære demenspasienter i jobben min som sykepleier. Selv om jeg visste at det var «sykdommen som snakket», og at de ikke kunne noe for det, så kom jeg til et metningspunkt. Jeg skal tåle mye i sykepleieryrket, men jeg er bare et menneske jeg også. Jeg var glad i demenspasientene mine, men slik orket jeg ikke å ha det resten av min yrkeskarriere.

Jeg kunne få kommentarer fra andre oppegående folk også, som regel var jeg med på spøken, men det stakk alltid litt mer for hver gang.

Jeg gikk til det skrittet å ta kontakt med legen for å be om hjelp. Jeg hadde nådd over 40 i BMI og var i «sykelig fedme»-kategorien: Jeg var blitt så stor at jeg hadde krav på helsehjelp fra det offentlige.

Fedme øker sannsynligheten for ulike sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes, pusteproblemer under søvn, visse typer kreft og slitasjegikt.

Jeg var nå kommet i risikosonen for disse sykdommene, og det var noe jeg måtte forholde meg til. Særlig med tanke på at jeg er mor til tre, ønsket jeg å ta tak i vektproblemet før det i verste fall endte med sykdom og død i det lange løp.

Fra jeg var hos legen til jeg lå på operasjonsbordet, tok det ca. 8 måneder. På den ene siden var det lenge å vente, men på den andre siden var det godt og nødvendig med den ventetiden.

Jeg var under oppfølging og i samtaler med helsepersonell på sykehuset vedrørende tiden før, under og etter operasjon. Det var samtaler om hva jeg kunne forvente, og hva som ble forventet av meg. Hvordan livet ville bli etterpå. Jeg ble vurdert om jeg var en egnet kandidat.

Det sies at slankeoperasjon ikke er en «quick fix». Det kan jeg svare både ja og nei på. Ja, fordi en operasjon gjør det mye enklere å lykkes med vektnedgang. Det er det mest effektive verktøyet som finnes mot fedme i dag. I mitt tilfelle er ca. 80 % av magesekken operert bort, og det fører til at jeg blir veldig fort mett av små porsjoner mat. For lite kaloriinntak i forhold til kaloriforbruket fører dermed til vektnedgang. Dessuten er mye av den tidligere sultfølelsen borte, noe som også gjør vektnedgangen mye lettere.

Men nei, i forhold til at en operasjon alltid er en risiko i seg selv. Etter operasjonen kreves det livslang oppfølging med blodprøver, og man må ta vitamin- og mineraltilskudd daglig hele livet for å unngå mangelsykdommer/-tilstander. Man må hele tiden være bevisst på hva man putter i seg, og man må spise hyppige måltider, sånn ca. hver 2.–3. time.

Hvis psykiske plager har ført til trøstespising/overspising, må man lære seg å takle vonde tanker og følelser på en annen måte. Det er en krevende, men sunn prosess å være i. Hvis man ikke lenger kan bruke mat som trøst, hva gjør man da?

Mange finner frem treningsgleden, som er en mye mer positiv måte å takle utfordringene i livet på enn trøstespising.

Det går bra med de aller fleste etter operasjonen, men dessverre opplever enkelte komplikasjoner. Forskning viser også at skilsmissestatistikken er høy blant slankeopererte,og noen får også alkoholproblemer.

Noen kan også få en forverring av depresjon-/angstproblematikk. I så måte skal operasjon være siste utvei, og det skal være et godt gjennomtenkt valg.

Også med tanke på at fedme er et økende problem i hele verden i dag, er det svært viktig å forebygge så tidlig som mulig. Foreldre har et særlig ansvar for å lære barna om sunt kosthold. Så må vi få tilbake at godteri spises bare på lørdager! Og det må satses mer på psykisk helsehjelp i samfunnet i og med at mange med overvekt/fedme har psykiske plager som årsak til sin overvekt.

Jeg har vært en av de heldige. Jeg har vært så fornøyd at jeg nærmest kunne tenkt meg å gifte meg med kirurgen som opererte meg!

Jeg har kjent på stor takknemlighet for at jeg bor i et land med et av verdens beste helsesystem, slik at du og jeg kan få hjelp når vi trenger det. Jeg betaler gladelig mine skattepenger for å opprettholde det.

Med snart 40 kilo i minus har jeg fått et bedre og lettere liv på flere måter. Naturlig nok er det lettere å bevege seg i jobben som sykepleier, som kan være fysisk krevende med mye gåing, stell og forflytning, det er enda kjekkere å drive med fysisk aktivitet, jeg klarer å gå raskere, sykle raskere og har begynt å lære meg å løpe.

Det er kjekkere å kjøpe klær når de endelig passer og jeg føler meg vel med dem. Så slipper jeg å gå på «stor mote»-butikker for å handle, der er klærne ofte dyrere enn i vanlige butikker.

Det er kjekt å få positive kommentarer fra kolleger, venner, kjente og ukjente på vektnedgangen. Nå har jeg begynt å få kommentarer som: «Hvor tynn skal du egentlig bli? Du må ikke gå ned mer nå!» Det synes jeg blir komisk når jeg nå har en BMI på 28 og er i overvektskategorien. Normal BMI er fra 18,5–25.

Klart at folk ser en forskjell når man har gått ned ca. 40 kg, men jeg er som sagt fortsatt overvektig. Dessuten kan jeg i liten grad styre vektnedgangen, kroppen styrer seg selv før vekta stabiliserer seg. Det er også normalt at man da går opp noen kilo igjen etterpå.

Jeg klarer uansett ikke å presse i meg mer mat enn jeg klarer. Også i forhold til hvis det blir aktuelt med hudfjerning, så må man være under 28 i BMI.

Til tider kan det bli slitsomt med kommentarer, for man vet ikke alltid hva man skal svare. Er man for stor, så er det galt, og når man nærmer seg normal BMI, så blir det også galt. Men jeg prøver å svare etter beste evne og tolker kommentarer og spørsmål på min vektnedgang som omsorg og bekymring for mitt ve og vel.

Andre positive effekter av operasjonen er at jeg opplever meg selv som friskere enn tidligere. Jeg har ikke vært borte fra jobb en dag på grunn av sykdom helt til nå i det siste. Det kan skyldes et bedre kosthold og daglig inntak av vitamin- og mineraltilskudd.

Astmaplagene er nesten borte. Mageplagene er borte. Jeg er ikke plaget med vonde knær lenger etter turer i skog og mark og klarer lettere å holde tritt med ungene på tur.

Jeg føler meg mer fornøyd med meg selv, noe som også påvirker selvtilliten og selvbildet positivt. Jeg var ikke snill med meg selv da jeg la på meg kilo etter kilo. Som tidligere beskrevet kom jeg inn i en destruktiv sirkel som gjorde vondt verre.

Men i dag har både kropp og psyke det mye bedre. Ingenting er perfekt, så lenge man lever, må man takle utfordringer, men jeg har endelig kommet inn på rett spor.

De eneste bivirkningene jeg har fått etter operasjonen, er hårtap og dårligere hukommelse. Men det holder på å stabilisere seg, og det har vært en liten pris å betale i forhold til gevinsten.

Noe som virkelig boostet mestringsfølelsen min, var da jeg deltok på Trolljegerprøven i Sandnes i et lag på 6 personer. En 8 km lang og tøff hinderløype gjennom skog, vann og gjørme i oppoverbakker og nedoverbakker. Jeg var ikke den sprekeste, raskeste eller sterkeste, men du verden så stolt jeg var av meg selv!

For kort tid siden deltok jeg også på 5 km-løpet i Stavanger maraton. Jeg var slapp og halvsyk, men jeg gjennomførte det! Jeg var ikke i fortroppen og fikk ikke den beste tiden, men jeg var så glad og stolt etterpå!

DET handler om å være snill med seg selv. Å ha tro på seg selv, å ha tro på at man klarer det man bestemmer seg for, å gi seg selv nye utfordringer for å styrke selvfølelsen. «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert», som Pippi Langstrømpe sier.

Jeg vil presisere at dette er MIN historie. Fra en annen slankeoperert kan du få en helt annen versjon.

Jeg mener heller ikke at slankeoperasjon er den eneste måten å lykkes med vektnedgang. Mange klarer å gå ned i vekt på den konservative måten med riktig kosthold og trening, og all ære til dem!

Men ut fra min situasjon har slankeoperasjon vært et riktig valg for meg, og det skammer jeg meg ikke over. Jeg er åpen om mitt valg. Jeg skammer meg ikke over at jeg ba om hjelp da jeg hadde behov for det.

Det er bedre å ta tak i problemet enn å sitte på gjerdet og vente. Det er ikke sikkert jeg hadde fått noen fedmerelaterte sykdommer i det hele tatt, men har vi ikke alle lett for å tenke at «det skjer ikke meg»? Sykdom rammer så tilfeldig, så det er et risikoprosjekt å tenke slik.

Til slutt vil jeg takke alle som har støttet meg både før og etter operasjonen! De aller fleste har vært positive og hatt forståelse for avgjørelsen, mens andre har vært skeptiske. Jeg har forsøkt å forklare etter beste evne. Jeg synes det er bedre at folk spør hvis de lurer på noe, enn at de ikke sier noe i det hele tatt. Men folk er så forskjellige, og det må også jeg akseptere.

«So far, so good!» Jeg vil rette en stor takk til Stavanger universitetssykehus og poliklinikken for sykelig overvekt for uvurderlig hjelp og oppfølging, og for at jeg fikk dette verktøyet i gave for å lykkes med vektnedgangen! #evigtakknemlig 

Å LEVE PÅ NY

Kva ville du gjere
dersom du fekk leve på ny,
flytte attende til morgonrøden?
Kva ville du gjere?
Ville du gå utfor dei same stup,
eller snåve i dei same røter?
Ville du juble på dei same høgder,
eller gråte ved dei same djup?
Eg kunne vere klok av skade
og bruke mi røynsle å gå utanom,
men då var eg ikke ung.
Våren skal vere ein lovnad
som kan svike.
Dagane skal ha ei tru,
kvar solstråle ei tindrende von.
Kva ville du gjere
dersom du fekk leve på ny?
Du ville gå dei same vegane
enda du veit kvar stupa ligg.
Du kan gå utanom.
Men då var det ikkje du.

Petter Kursetgjerde

Beskrivelsen av tillitsvalgte som arbeidslivets sivilforsvar er samfunnsdebattant og redaktør Elin Ørjasæters omtale av rollen norske tillitsvalgte utøver i arbeidslivet. En rimelig og ganske presis generell beskrivelse spør du meg.

Forskningsmillionær

Litt mer ute på viddene finner vi Nina Amble. Hun har forsket på arbeidstidsordninger i kommunale omsorgstjenester, og beskriver seg selv i AgendaMagasin som en privilegert «forskningsmillionær» som har meninger om andres arbeid og intensjonene bak dette.

Hennes egen bakgrunn er professor ved OsloMet (altså Høgskolen i Oslo og Akershus), bygg- og anleggsingeniør ved Høgskolen i Gjøvik og psykologistudier ved UiO og NTNU. Hun omtaler profesjonene i «helse- og omsorgstjenesten» som utfordringene i sektoren, og utpeker Sykepleierforbundet til den store konspirator (min tolkning av hennes omtale). Forskeren vil altså bli beslutteren, og synes profesjonens innblanding i hennes syn er vanskelig. I sitt virke stiller hun spørsmål om det finnes en kommunal sykepleiermangel, og mener sykepleierne har «kuppet» debatten om arbeidstid i det kommunale helsevesenet. Hun om det. Når virkeligheten hun beskriver er både mangelfull og til dels feilaktig har vi både en samfunnsmessig og en faglig forpliktelse til å korrigere. Jeg registrerer at vi lykkes.

Retten til hel stilling

Likestilling i framtidas arbeid vil handle om retten til fast hel stilling, lik lønn for likt arbeid, og en belastning i arbeidslivet som både er håndterbar og bidrar til en fortsatt innovativ yrkesutøvelse. Amble glemmer i sin iver etter det hun beskriver som «rettferdighet», hvor hun forfekter at sykepleiere skal ta økt belastning for å avlaste helsefagarbeidere og assistenter (!), at primærhelsetjenesten i dag er noe helt annet enn bare for noen år siden. Samhandlingsreformen flytter pasienten raskere mellom nivåer, og primærhelsetjenesten er i dag til dels en avansert førstelinje. Dette krever en styrket kompetanse, og en kompetanse som samhandler sømløst med sykehus og fastleger. Ordene Amble ikke finner er: Flere sykepleiere. For å lykkes med dette kreves tilbud, ikke pisk.

Vi tar den plassen samfunnet gir oss

I en godt dokumentert rapport viser Menon Economics i august 2018 at det mangler en reell satsing i primærhelsetjenesten. Det er ikke samsvar mellom oppgaver og ressurstilgangen, og det dokumenteres at kommunene ikke prioriterer helse- og omsorgsoppgaver i sin budsjetter. Tillitsvalgte i feltet vet alt dette, og utgjør sivilforsvaret overfor rådmenn og lokalpolitikere før og i beslutningsprosesser.

Norsk Sykepleierforbund tar den plassen samfunnet gir oss, og situasjonen krever. Sykepleiere omtales også av regjeringa som helsevesenets lim. At «forskningsmillionæren» Amble ikke liker dette er relativt uinteressant. Viktigere er at morgendagens sykepleiere finner primærhelsetjenesten attraktiv for et yrkesliv som gir rom for et privatliv med familie. Sykepleiere er relasjonelle, og dette er derfor avgjørende. Et lønnsløft minimum på linje med kolleger i sykehusene er derfor også tvingende nødvendig (allerede i dag ligger kommunalt ansatte 50 000 kroner etter).

Det haster

Dette er de avgjørende faktorene samfunnet må få på plass, og det haster. Det er det vår plikt som dagens tillitsvalgte å slåss videre for pasientens rettigheter, og en bærekraftig sykepleiertjeneste. En faglig forsvarlig sykepleierbemanning trygger også helsefagarbeiderne og assistentene.

Et bærekraftig helsevesen bygger på profesjoners kunnskap, kvalitet og en ressurstilgang tilpasset oppgavene som skal løses. I primærhelsetjenesten betyr det budsjetter som tar utgangspunkt i virkeligheten, og ikke «innovative spareordninger» som ikke verdsetter yrkesutøveren i helsevesenets førstelinje. 

Likestilling i arbeidslivet forutsetter lønnsløft også for sykepleiere i primærhelsetjenesten.

Sommerferien er en av helsevesenets største utfordringer, spesielt med tanke på bemanning og rett kompetanse. Likevel virker det som at sommeren og ferieavviklingen kommer like overraskende … år etter år. De fleste av oss som jobber i løpet av sommeren gruer oss i større eller mindre grad. Vi har tidligere kjent på frustrasjonen over stadig nye og ukjente vikarer. Men vi tar imot dem så godt vi kan, og kanskje ser vi også igjennom fingrene når de gjør små feil.

Sykdom blant de faste ansatte, tar heller ikke slutt til tross for at det er sommer. Sykefravær kommer som ekstra belastning i tillegg til den vanlige ferie avviklingen. Konsekvensene for oss som er igjen med helsa i behold er en enda høyere arbeidsbelastning, overtid, doble vakter og til sjuende og sist kanskje vi også «bukker under».

Dårlig logistikk

Andre utfordringer er leger som er på ferie, eller leger som har fått delegert altfor mange oppgaver fra arbeidsgiver, slik at de får mindre tid til pasienter. Ledere og vaktmestere tar ferie uten stedfortredere, eller det blir oppnevnt en ukjent stedfortreder som kjemper for å holde hodet over vann.

I løpet av ferien blir det mangel på medisinsk utstyr og annet materiell for eksempel lintøy. Fordi ingen er opplært til å ivareta disse oppgavene. Vikarene som kommer mangler ofte nødvendige tilganger på journalsystemer, til medisinrom og bygg. Hvorfor er dette et tilbakevendende problem - hver sommer?

Er det virkelig så vanskelig å få orden på?

Hardtarbeidende ufaglærte

Jeg har snakket og sludret til flere som kun jobber med personalformidling i løpet av sommeren. De begrunner kaoset med at det blant annet ikke finnes nok faste ansatte, særlig sykepleiere. Men også leger og fagarbeidere av alle slag. Dessverre må det til sjuende og sist tys til ufaglærte vikarer og vikarbyrå. Sykepleier- og fagarbeiderstillinger blir fylt opp av ufaglærte vikarer, det er uheldig med tanke på å ivareta kontinuitet og faglig nivå på avdelingen.

Når det er sagt, så er min erfaring at de fleste ufaglærte vikarene er hardtarbeidende, lærevillige og initiativrike. I flere år er det blitt snakket om sykepleiermangel, eller nå nærmer vi oss en sykepleierkrise … det er for få av oss! Men det er også for få av fagarbeiderne i faste og anstendige stillingsprosenter. Hjelpepleierne med alle sine års erfaring, er gull verdt! Jeg vet at jeg selv ikke hadde klart meg uten dem, de er uvurderlige og i mange tilfeller de som kjenner pasienten best.

Flere faste stillinger

Jeg mener det er helt nødvendig at det opprettes flere faste stillinger, i anstendige stillingsprosenter for begge yrkesgruppene. Det er trengs for å ivareta forsvarlighetskravet, samt for å tilby pasienter og brukere et likeverdig tilbud året rundt. Det skal ikke være mer risikabelt å bli sjuk om sommeren enn i jula, fordi avdelingen har redusert bemanning, i tillegg til nye og ukjente vikarer. Tross alt er det menneskene, deres kompetanse og kjennskap til rutiner som gjør en institusjon bra, og ikke institusjonen i seg selv.

Avhengig av vikarbyrå

Som jeg nevnte blir det også tydd til vikarbyrå, i den grad arbeidsgiverne bestiller tidsnok. Det er en ekstra kostnad for kommunen, men etter det jeg har observert gjennom min korte karriere, er helsevesenet fullstendig avhengig av vikarbyråene. De er avhengig av dem for å ivareta forsvarlighetskravet og for at det rett og slett ikke skal gå ad undas, fordi de har for lav grunnbemanning og et høyt sykefravær. Men dersom en kommune eller et helseforetak, skal bruke vikarbyrå så må det planlegges og bestilles. Allerede fra januar kommer de første bestillingene inn til vikarbyråene. I likhet med det offentlige helsevesenet, har heller ikke vikarbyråene en ubegrenset mengde vikarer. Ofte er det derfor forgjeves å bestille en vikar to uker før vedkommende trengs.

Tilby mer lønn

Jeg tror det finnes andre løsninger for få bukt med bemanningsproblemet og kompetansemangelen. Et forslag er å øke grunnbemanningen og rekrutteringen til disse stillingene. Om sommeren kan kommunene og helseforetakene tilby incentiver eller sommerbonuser, på lik linje med vikarbyråene, til ansatte som ønsker å ta på seg ekstravakter i tillegg til sin vanlige turnus. Lønn er et sterkt virkemiddel i tillegg til bedre turnuser, og ikke slikt fornærmende vås som 45-minutters nattevakter!

Vi fortjener en stor takk

Til tross for alle utfordringene og frustrasjonen holder vi stand; ledere, leger, sykepleiere, fagarbeidere, sosionomer, fysioterapeuter og ergoterapeuter, og alle andre yrkesgrupper som ikke blir nevnt, men som er med på å dra lasset. Vi anvender vår kunnskap og yter vår omsorg i den grad vi har mulighet til. Vi biter tennene sammen og holder tårene tilbake. Vi fortjener alle sammen en stor takk, en klapp på skuldra og en lønnsøkning for innsatsen vi legger ned i arbeidet vårt! Alle har vi gått fra jobb med dårlig samvittighet. Men heldigvis er ferieavviklingen ved veis ende, for denne gang … Nå tror jeg det viktig at det gis rom for refleksjon og et tilbakeblikk over sommeren som gikk. Hva gikk bra? Hva fungerte ikke? Hva kan gjøres med problemene? Det er på tide at arbeidsgiverne lærer av sine feil, og lytter til tilbakemeldingene fra oss som jobber «på gulvet». Tross alt er det kommunen og helseforetakenes ansvar å sikre at forsvarlighetskravet blir opprettholdt, med tanke på bemanning og riktig kompetanse.

Lytt til oss på gulvet

Det skal være sagt at det er enkelt for meg å skrible ned disse tankene på et tastatur, men jeg håper at det settes et større fokus på å arbeide med bedre løsninger for neste års ferieavvikling. Man kan ikke forutse alt, men det er mulig å forberede seg!

Jeg etterlyser et synligere og bedre samarbeid på tvers av ledernivåene, innenfor den enkelte institusjon, helseforetak og kommune. Kjære ledere, ikke glem å lytte til oss som jobber «på gulvet», og sammen kan vi finne bedre løsninger. Kjære politikere og Bent Høie, ikke lukk øra fra skrikene om hjelp fra våre ledere, lytt til dem! Vi må dra lasset sammen, men det må gis bedre rammer for at lasset kan dras. Tross alt ønsker vi alle et godt arbeidsmiljø for ansatte, et forsvarlig og likeverdig tjenestetilbud til pasienter og brukere året rundt … et helsevesen Norge kan være stolt av! Nå er det på tide å lære av våre feil, eller hva …?

Jeg hadde en gøyal opplevelse da jeg handlet mat forrige dagen – en liten test på konsekvensetisk tenkning.

Den unge mannen bak disken tok en ekstra titt på meg da jeg spurte om han kunne garantere at kyllingen ikke var tørr; det hadde den vært sist gang jeg handlet. Den var ganske godt grillet, kunne det se ut som.

Nei, ingen garantier, vi må ha ekstra sterk varme på, slik at det går hurtig nok til at vi har nok til alle, ble jeg fortalt. Siden det ikke var kø langs disken, hadde jeg lyst til å fortsette samtalen. Den unge mannen likeså.

– Men du kan jo risikere at kundene ikke vil kjøpe tørr kylling, prøvde jeg meg på.

– Det hadde vært supert for meg (!), kvitterte den unge mannen og fortsatte: – Da trenger jeg ikke steke kylling; en oppgave mindre. Herlig!

– Men hva så om kundene blir mer og mer misfornøyde og velger å gå et annet sted for å handle? Han ble litt mer usikker nå. – Kanskje har du ingen jobb uten kunder?

– Hm, ja sannelig, det har jeg ikke tenkt på.

Når jeg nå kommer inn på den samme butikken igjen og den unge mannen står bak disken, tar han tommelen opp og smiler.

Tv-serien Greyzone har vært sendt i hele sommer. Den er full av etiske dilemmaer, ikke minst for hovedpersonen selv, som må samarbeide med terrorister for å redde sin sønn.

– Så du Greyzone forrige uke, spurte jeg en venn, mens vi jogget lett i lysløypa på Dømmesmoen i Grimstad i sommer. Hun er en av dem som synes det er vanskelig å identifisere etikk i praksis; jussen og det strafferettslige er det enklere med.

– Ja, spennende, sier hun.

– Husker du da politiet måtte ta det grusomme valget om hvem som skulle bli skutt? De overvåket situasjonen, men valgte å ikke gripe inn fordi det kunne få store konsekvenser for noen andre. Husker du de grusomme sekundene hvor de måtte ta det valget?

Det er etikk: Hvordan prioriterer vi i akutte situasjoner.

Etikk er spennende. Etikk omhandler alt.

Noe i etikken som er virkelig vanskelig, og utrolig viktig, er krenkelser. Vi har nok alle krenket noen, og vi er garantert også selv blitt krenket. Krenkelser handler om etikk i høyeste grad.

Arne Johan Vetlesen sier at det som førte ham inn i etikken, var opplevelsen av krenkelse. Han skriver i boken Hva er etikk at krenkelse er en fellesbetegnelse for en persons opplevelse av å være gjenstand for urett: å utsettes for noen en ikke burde.

Det handler om ydmykelse, om at ens verd misaktes i stedet for å anerkjennes, slik at selvfølelsen trues.

Det har også noe å gjøre med rettferdighet. Tenk på barn, hvordan de reagerer hvis de opplever at noen har fordeler de selv mener de burde ha. Rettferdighetssansen ligger dypt i oss fra barnsben av.

Det får meg til å tenke på alle mobbesaker og varslersaker vi ukentlig kan lese om i aviser. Uten å ta stilling til aktuelle situasjoner – fordi det rett og slett ikke er min sak, og fordi jeg heller ikke har kunnskap nok – legger jeg i alle fall merke til prosessene som foregår, og som behørig blir omtalt i avisene.

Mange blir møtt med «faktaundersøkelser». Det er ikke helt enkelt å legge inn krenkelser som kategori. Mange blir møtt med at «de er så vanskelige», og at «de er så spesielle».

Enkelte sier at «noen blir krenket for alt». Da tar vi ikke hensyn til følelsenes rolle (verken hos oss selv eller hos andre) i å oppdage det som er moralsk viktig. Etikk er altså ikke bare teorier, kodekser, lover og regler, det er så mye mer.

Jo mer oppmerksomme vi er på hverdagslige hendelser, desto mer vil vi oppdage at etikken står på spill, enten når vi står ved disken i et supermarked og skal kjøpe kylling, ser en spennende tv-serie eller er i møte med et annet menneske.

Er vi åpne, kan vi oppdage spennende «reiser» i etikkens verden. Jeg fatter ikke at noen synes etikk er kjedelig!