Slik praktiserer sykehjemmet medisinfri demensomsorg

Dette er det andre av to innlegg om medisinfri demensomsorg signert forskerne Munkejord og Sandvik. Les det første her.

To viktige faktorer muliggjør omsorgsfilosofien som praktiseres ved Dagmarsminde i Danmark: struktur og fellesskap.

Alt i 5-6 tiden får de som våkner tidlig, bistand til toalettbesøk, dusj og påkledning. Mellom 6 og 9 har alle fått frokost. 09.30 er det felles lesestund, etterfulgt av trening klokken 10.30. Alle beboerne deltar på treningen.

11.30 er det lunsj. Så følger en felles hvil, deretter te og kake, så en ny runde med aktiviteter. Deretter er det middag, før dagen avsluttes med en kopp te foran TV-en, hvor beboerne får se en klassisk film, en konsert eller en krim de liker.

Ikke rom for å bli sittende og rope

Alle får tilbud om toalettbesøk flere ganger på faste tidspunkter hver dag. I tillegg fanger pleierne opp om enkelte av dem har behov for toalettbesøk på andre tidspunkter.

Den stramme dagsplanen gir ikke rom for å bli sittende på eget rom og rope på hjelp eller begynne å plukke radioen fra hverandre eller kaste ting og velte møbler, slik situasjonen kan være ved Økernhjemmet, ifølge NRK.

Beboerne er kjent med hva som skjer

Dagmarsminde er skapt for fellesskap. Alle beboerne er i allrommet hele dagen, med unntak av hvilestunden etter lunsj. Da hviler noen av dem på eget rom. Beboerne ser hverandre, føler hverandre, hører hverandre. De føler trygghet og tilhørighet fremfor å sitte alene på rommet og kjenne på en gryende uro.

Dagen følger en rytme som gjør at ansatte og beboere er kjent med hva som skjer, og når det skjer. Den neste aktiviteten er godt forberedt på forhånd: Mens én pleier har høytlesning, dekker den andre bordet til lunsjen og setter frem stolene til den påfølgende gymnastikkstunden.

Duft av eteriske oljer og nystekt kake

Dagmarsminde føles som et hjem fylt med hjemlige lyder, synsinntrykk, lukter og smaker. Institusjonspreget er fraværende. Hjemmet har vanlige møbler, vakre malerier på veggene og ekte bøker i bokhyllene. Kveldsteen drikkes fra fine keramikkopper, og til ettermiddagens kake og te brukes vakkert porselen.

Det lukter deilig av eteriske oljer ved inngangen, og hver ettermiddag dufter det nystekt kake i kjøkkenavdelingen. Det er ingen alarmer som plutselig ringer, og det er minimalt av utstyr som tyder på at vi befinner oss på et sykehjem.

Å være koblet på beboerne

Sykepleien ved Dagmarsminde er basert på en omsorgsfilosofi, inspirert av Kari Martinsen. Filosofien går ut på å være påkoblet beboerne for å unngå at de får behov for å rope ut i frustrasjon. Å koble seg på eller tone seg inn er å fornemme og forstå hva som rører seg i beboeren nå – og også hva som kan røre seg om litt dersom det ikke handles med en gang.

Ansatte er på pletten og leser beboernes kroppsspråk. De kjenner beboernes preferanser. Før Kari blir fortvilet over at hun ikke finner toalettet, er pleieren der og viser henne veien. Det gjør at nesten ingen av beboerne bruker bleie på dagtid.

Undring fremfor hysjing

Et annet eksempel på hvordan pleierne er påkoblet beboerne, er hvordan de ansatte velger å tolke det vi selv tidligere har kalt for hiding and hoarding, altså den tendensen som enkelte personer med demens kan ha til å samle ting som ikke er ens egne. På Dagmarsinde omtales en slik praksis i positive vendinger, som «å ta eierskap til stedet». 

Et tredje eksempel er en beboer som snakker hardt til en person bare hun kan se. Fremfor å bli redd eller hysje på vedkommende forholder ansatte seg nysgjerrig og aksepterende til beboerens økte frustrasjoner. De undrer seg over hva som ligger bak. Er Marie sliten eller sulten?

På samme bølgelengde

I neste øyeblikk velger kanskje de ansatte å møte Marie med «ja, det er så irriterende, jeg er hjertens enig» – før pleier og beboer sammen roer seg ned i en elegant bevegelse ut av situasjonen og inn i hvilesonen for en liten hvil, eller ut i hagen for å få litt luft.

Det kan være godt å være gammel ved et sykehjem når man føler seg trygg og ivaretatt.