Fagutvikling
Publisert
Hvor mye tid får pasientene?
Studentene sto klar med stoppeklokke: 35,5 prosent av sykepleierens tid ble brukt til direkte pasientkontakt.
Vi har i løpet av vår studietid erfart at mange
sykehusavdelinger stadig er under omorganisering - noe som fører
til at sykepleieren får nye arbeidsoppgaver og mindre tid med
pasienten.
I rammeplanen for sykepleierutdannelsen ved Høgskolen i Oslo (HIO) er overordnet mål å utdanne reflekterte yrkesutøvere som setter mennesket i sentrum, og som kan planlegge, organisere og gjennomføre tiltak i samarbeid med brukere og andre tjenesteytere. Men gapet mellom teori og praksis er for stort og uhensiktsmessig for et godt samspill. Dette krever videreutvikling og samordning av både utdanning og praksis (1). Formålet med sykepleierutdanningen er å utdanne yrkesutøvere som er kvalifisert for sykepleiefaglig arbeid i alle ledd av helsetjenesten, i og utenfor institusjoner. Får vi sykepleiere gitt pasientene den tiden de har behov for? Vi vet at dette varierer, derfor velger vi å si «behovet» for tid. Er det rom på avdelingen for «uventede» situasjoner som krever mer tid, eller jobber sykepleiere under tidspress hver dag?
Direkte pasientkontakt
Siste år på studiet gjennomførte vi et prosjektet hvor vi fokuserte på om sykepleierens kompetanse kommer pasienten til gode.
Hovedmålet med undersøkelsen var å få kunnskap om sykepleierens bruk av tid til direkte pasientkontakt.
Avdelingen vi benyttet i prosjektet har både elektive- og øyeblikkelig hjelp-pasienter. Mange øyeblikkelig hjelp-pasienter, i tillegg til sykdom blant personalet, er med på å skape tidspress.
Øyekontakt med pasienten
Ved bruk av kvantitative metoder fikk vi oversikt over hvor mye av sykepleierens tid som er direkte pasientrettet. Vi samlet data ved å observere seks sykepleiere på en kirurgisk sengepost. Avdelingen ble informert om prosjektet skriftlig og muntlig på forhånd. Observasjonen var åpen, så vi innhentet skriftlig samtykke fra hver informant. Alle kunne trekke seg fra prosjektet når som helst. Vi påpekte at det kun var tiden som ble brukt til direkte pasientkontakt vi ønsket å kartlegge, ikke kvaliteten. Med direkte pasientkontakt mener vi at sykepleieren kunne ha øyekontakt med pasienten. Vi regnet tiden som sykepleieren oppholdt seg på pasientrommet som direkte pasientkontakt. Ved innsamling av data brukte vi stoppeklokker og skrev ned tider. Vi tok tiden fra sykepleieren gikk inn på pasientrommet til hun kom ut igjen. Ble hun ble stoppet i korridoren, og i andre situasjoner hun kom i kontakt med pasienter ble også registrert. Datainnsamlingen ble gjennomført over en periode på en uke.
Ikke med på rommet
Sykepleierne var bevisst på at vi tok tiden på dem, og direkte observasjon kan være med på å påvirke resultatet (2). For å redusere faren for dette valgte vi ikke å bli med inn på pasientrommene. Vi ville at sykepleierne skulle være seg selv og ikke fokusere på oss. De mente selv at de ikke jobbet annerledes. Dette mener vi er et resultat av at vi ikke var med inn på pasientrommet, og at vi holdt oss diskret i bakgrunnen. En av studentene i prosjektet har god kjennskap til avdelingen og mente atferden til sykepleierne ikke var forandret i særlig grad.
Prosjektet ble gjennomført i samsvar med retningslinjer beskrevet av Den Nasjonale Forskningsetiske Komité (3).
All informasjon er anonymt behandlet.
«Anonymisering betyr at det ikke er mulig å føre opplysningene tilbake til enkeltpersoner. Gjøre anonym ved å svekke eller oppheve personlig identitet» (4).
Sykepleierne som deltok ble informert om at opplysningene de ga ikke kunne føres tilbake til dem som person. Studentene ved HiO har taushetsplikt.
15 timer, 59 minutter
I undersøkelse som varte i 7,5 time, deltok 6 sykepleiere. Dette er til sammen 45 timer. Av disse timene ble det registrert 15 timer og 59 minutter med direkte pasientkontakt. Dette viser at 35,5 prosent av sykepleierens tid ble brukt til direkte pasientkontakt.
Vi ser at sykepleier 1 og 2 som har lengst yrkeserfaring, og sykepleier 3 som har kortest erfaring, har brukt mest tid med pasienten. Men dette kan også bety at de har hatt flere pasienter og/eller sykere pasienter. Vi mener vi har for lite data til å kunne se nøyaktig om det er forskjell på lang og kort yrkeserfaring som sykepleier.
Samsvarer med andre
Av tidligere forskning gjort på dette området fant vi et prosjekt utført i Sverige (5). De fant at henholdsvis 33 prosent - og 37 prosent av tiden ble brukt til direkte pasientkontakt. Disse tallene kom frem i to forskjellige undersøkelser. Dette samsvarer godt med vårt funn på 35,5 prosent. Artikkelen fra Sverige trekker fram økonomi og oppgaver sykepleiere må utføre og som tidligere ble utført av hjelpepleiere som grunner for tidsbruk. Kan dette være en av grunnene til at vårt resultat ble slik det ble? Kunne vi fått et annet resultat dersom arbeidsoppgavene hadde vært annerledes fordelt på avdelingen?
Interessen for sykepleierens prioritering av tid ble vekket tidlig i utdannelsen, fordi vi som studenter opplevde at mye av dagen går med til oppgaver som ikke er direkte relatert til pasienten. Ifølge vår undersøkelse viser det seg at 64,5 prosent av tiden går med til indirekte arbeid som tilbereding av mat, vask av senger, utfylling av diverse skjema, ringing etter drosjer og påfylling av rekvisita. Er dette sykepleierelaterte oppgaver? På den andre side ser vi viktigheten av å for eksempel vaske senger for å unngå smitte (6), men arbeidet kan utføres av andre yrkesgrupper.
Sykepleierne overrasket
Vi har også sett på en undersøkelse gjort av Reidun Norvoll Gap mellom utdanning og yrke (1). Undersøkelsens mest paradoksale funn var at sykepleierne oppga at det var manglende mulighet for å ivareta de psykososiale behovene på de medisinske og kirurgiske sengeavdelingene. Våre observasjoner viste at de gangene sykepleierne hadde direkte pasientkontakt, var det ofte i forbindelse med praktiske oppgaver. Dette bidro selvfølgelig til samtale med pasienten, men dekket dette det psykososiale behov?
Vi så at arbeidsoppgaver som ikke var direkte knyttet til pasienten tok mye mer tid enn oppgaver som krevde direkte kontakt. Vi så personalet jobbe aktivt hele vakten, enten det var med pasient eller med andre arbeidsoppgaver.
Det viste seg at sykepleierne på avdelingen selv opplevde at de brukte mye mer tid i direkte pasientkontakt enn det de gjorde. De var overrasket over resultatet. Dette bekrefter våre antagelser om at mye av sykepleierens tid går med til andre oppgaver.
Prisen for effektivisering?
Vårt mål med prosjektet har vært kunnskap og bevisstgjøring både for oss som studenter og for yrkesaktive sykepleiere. Dette mener vi å ha fått frem. På avdelingen vi var har det vært stort fokus på undersøkelsen i ettertid, som igjen har ført til faglige diskusjoner. Selv har vi blitt mer bevisst på tidsbruk, og det har vært interessant å se at funnene våre samsvarer med de undersøkelsene vi refererer til. Vi ser at dette er et høyaktuelt tema, men har funnet lite litteratur om emnet.
Karoliussen (7) sier at endringer i sykepleierens praksis har hatt til hensikt å effektivisere virksomheten på de ulike helseplan. Men man kan spørre seg om sykepleiepraksis er i ferd med å endres fra velferd for pasienten til lønnsomhet for den institusjonen sykepleieren praktiserer i. Sykepleieren i praksis står nå i den vanskelige stilling det er å være både pleier og koordinator. Denne stillingen innebærer ofte et dilemma i forhold til prioritering av ulike arbeidsoppgaver og bruk av direkte pasientrettet tid. Sykepleiefunksjonen påvirkes av denne situasjonen, og sykepleiere forholder seg ulikt i sin praksis med pasientene (7).
Hvem har ansvar og hvorfor har det blitt slik? Er det nok tid til å ivareta pasientens behov for sykepleie? Får vi tid til å utføre de nødvendige sykepleieoppgavene? Ressursbruk og innsats skal være i tråd med helsepolitiske målsetninger og prioriteringer (8).
Kan vi som sykepleiere gjøre noe med dette - og er det nødvendig?
Litteratur:
1. Norvoll R. Gap mellom utdanning og yrke. Tidsskr Sykepl 2002; 5: 52-56.
2. Dalland O. Metode og oppgaveskriving for studenter. Oslo: Gyldendal akademiske, 2004.
3. Halvorsen KÅ. Forske på samfunnet - en innføring i samfunnsvitenskapelig metode.
Oslo: Bedriftsøkonomenes Forlag, 1997.
4. Norsk Riksmålsordbok. http://www.ordnett.no
5. Lundgren S, Segesten K. Nurses` use of time in a medical - surgical ward with all - RN staffing. Journal of Nursing Management 2001; 9(1): 13-20.
6. Stordalen J. Den usynlige fare, lærebok i hygiene. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS., 1997.
7. Karoliussen M, Smebye KL. Sykepleie - fag og prosess. Oslo: Universitetsforlaget AS.,1998.
8. Styringsdokument helse Øst, 2004 http://odin.dep.no/filarkiv/196663/styringsdokument_Helse_Ost.doc
I rammeplanen for sykepleierutdannelsen ved Høgskolen i Oslo (HIO) er overordnet mål å utdanne reflekterte yrkesutøvere som setter mennesket i sentrum, og som kan planlegge, organisere og gjennomføre tiltak i samarbeid med brukere og andre tjenesteytere. Men gapet mellom teori og praksis er for stort og uhensiktsmessig for et godt samspill. Dette krever videreutvikling og samordning av både utdanning og praksis (1). Formålet med sykepleierutdanningen er å utdanne yrkesutøvere som er kvalifisert for sykepleiefaglig arbeid i alle ledd av helsetjenesten, i og utenfor institusjoner. Får vi sykepleiere gitt pasientene den tiden de har behov for? Vi vet at dette varierer, derfor velger vi å si «behovet» for tid. Er det rom på avdelingen for «uventede» situasjoner som krever mer tid, eller jobber sykepleiere under tidspress hver dag?
Direkte pasientkontakt
Siste år på studiet gjennomførte vi et prosjektet hvor vi fokuserte på om sykepleierens kompetanse kommer pasienten til gode.
Hovedmålet med undersøkelsen var å få kunnskap om sykepleierens bruk av tid til direkte pasientkontakt.
Avdelingen vi benyttet i prosjektet har både elektive- og øyeblikkelig hjelp-pasienter. Mange øyeblikkelig hjelp-pasienter, i tillegg til sykdom blant personalet, er med på å skape tidspress.
Øyekontakt med pasienten
Ved bruk av kvantitative metoder fikk vi oversikt over hvor mye av sykepleierens tid som er direkte pasientrettet. Vi samlet data ved å observere seks sykepleiere på en kirurgisk sengepost. Avdelingen ble informert om prosjektet skriftlig og muntlig på forhånd. Observasjonen var åpen, så vi innhentet skriftlig samtykke fra hver informant. Alle kunne trekke seg fra prosjektet når som helst. Vi påpekte at det kun var tiden som ble brukt til direkte pasientkontakt vi ønsket å kartlegge, ikke kvaliteten. Med direkte pasientkontakt mener vi at sykepleieren kunne ha øyekontakt med pasienten. Vi regnet tiden som sykepleieren oppholdt seg på pasientrommet som direkte pasientkontakt. Ved innsamling av data brukte vi stoppeklokker og skrev ned tider. Vi tok tiden fra sykepleieren gikk inn på pasientrommet til hun kom ut igjen. Ble hun ble stoppet i korridoren, og i andre situasjoner hun kom i kontakt med pasienter ble også registrert. Datainnsamlingen ble gjennomført over en periode på en uke.
Ikke med på rommet
Sykepleierne var bevisst på at vi tok tiden på dem, og direkte observasjon kan være med på å påvirke resultatet (2). For å redusere faren for dette valgte vi ikke å bli med inn på pasientrommene. Vi ville at sykepleierne skulle være seg selv og ikke fokusere på oss. De mente selv at de ikke jobbet annerledes. Dette mener vi er et resultat av at vi ikke var med inn på pasientrommet, og at vi holdt oss diskret i bakgrunnen. En av studentene i prosjektet har god kjennskap til avdelingen og mente atferden til sykepleierne ikke var forandret i særlig grad.
Prosjektet ble gjennomført i samsvar med retningslinjer beskrevet av Den Nasjonale Forskningsetiske Komité (3).
All informasjon er anonymt behandlet.
«Anonymisering betyr at det ikke er mulig å føre opplysningene tilbake til enkeltpersoner. Gjøre anonym ved å svekke eller oppheve personlig identitet» (4).
Sykepleierne som deltok ble informert om at opplysningene de ga ikke kunne føres tilbake til dem som person. Studentene ved HiO har taushetsplikt.
15 timer, 59 minutter
I undersøkelse som varte i 7,5 time, deltok 6 sykepleiere. Dette er til sammen 45 timer. Av disse timene ble det registrert 15 timer og 59 minutter med direkte pasientkontakt. Dette viser at 35,5 prosent av sykepleierens tid ble brukt til direkte pasientkontakt.
Vi ser at sykepleier 1 og 2 som har lengst yrkeserfaring, og sykepleier 3 som har kortest erfaring, har brukt mest tid med pasienten. Men dette kan også bety at de har hatt flere pasienter og/eller sykere pasienter. Vi mener vi har for lite data til å kunne se nøyaktig om det er forskjell på lang og kort yrkeserfaring som sykepleier.
Samsvarer med andre
Av tidligere forskning gjort på dette området fant vi et prosjekt utført i Sverige (5). De fant at henholdsvis 33 prosent - og 37 prosent av tiden ble brukt til direkte pasientkontakt. Disse tallene kom frem i to forskjellige undersøkelser. Dette samsvarer godt med vårt funn på 35,5 prosent. Artikkelen fra Sverige trekker fram økonomi og oppgaver sykepleiere må utføre og som tidligere ble utført av hjelpepleiere som grunner for tidsbruk. Kan dette være en av grunnene til at vårt resultat ble slik det ble? Kunne vi fått et annet resultat dersom arbeidsoppgavene hadde vært annerledes fordelt på avdelingen?
Interessen for sykepleierens prioritering av tid ble vekket tidlig i utdannelsen, fordi vi som studenter opplevde at mye av dagen går med til oppgaver som ikke er direkte relatert til pasienten. Ifølge vår undersøkelse viser det seg at 64,5 prosent av tiden går med til indirekte arbeid som tilbereding av mat, vask av senger, utfylling av diverse skjema, ringing etter drosjer og påfylling av rekvisita. Er dette sykepleierelaterte oppgaver? På den andre side ser vi viktigheten av å for eksempel vaske senger for å unngå smitte (6), men arbeidet kan utføres av andre yrkesgrupper.
Sykepleierne overrasket
Vi har også sett på en undersøkelse gjort av Reidun Norvoll Gap mellom utdanning og yrke (1). Undersøkelsens mest paradoksale funn var at sykepleierne oppga at det var manglende mulighet for å ivareta de psykososiale behovene på de medisinske og kirurgiske sengeavdelingene. Våre observasjoner viste at de gangene sykepleierne hadde direkte pasientkontakt, var det ofte i forbindelse med praktiske oppgaver. Dette bidro selvfølgelig til samtale med pasienten, men dekket dette det psykososiale behov?
Vi så at arbeidsoppgaver som ikke var direkte knyttet til pasienten tok mye mer tid enn oppgaver som krevde direkte kontakt. Vi så personalet jobbe aktivt hele vakten, enten det var med pasient eller med andre arbeidsoppgaver.
Det viste seg at sykepleierne på avdelingen selv opplevde at de brukte mye mer tid i direkte pasientkontakt enn det de gjorde. De var overrasket over resultatet. Dette bekrefter våre antagelser om at mye av sykepleierens tid går med til andre oppgaver.
Prisen for effektivisering?
Vårt mål med prosjektet har vært kunnskap og bevisstgjøring både for oss som studenter og for yrkesaktive sykepleiere. Dette mener vi å ha fått frem. På avdelingen vi var har det vært stort fokus på undersøkelsen i ettertid, som igjen har ført til faglige diskusjoner. Selv har vi blitt mer bevisst på tidsbruk, og det har vært interessant å se at funnene våre samsvarer med de undersøkelsene vi refererer til. Vi ser at dette er et høyaktuelt tema, men har funnet lite litteratur om emnet.
Karoliussen (7) sier at endringer i sykepleierens praksis har hatt til hensikt å effektivisere virksomheten på de ulike helseplan. Men man kan spørre seg om sykepleiepraksis er i ferd med å endres fra velferd for pasienten til lønnsomhet for den institusjonen sykepleieren praktiserer i. Sykepleieren i praksis står nå i den vanskelige stilling det er å være både pleier og koordinator. Denne stillingen innebærer ofte et dilemma i forhold til prioritering av ulike arbeidsoppgaver og bruk av direkte pasientrettet tid. Sykepleiefunksjonen påvirkes av denne situasjonen, og sykepleiere forholder seg ulikt i sin praksis med pasientene (7).
Hvem har ansvar og hvorfor har det blitt slik? Er det nok tid til å ivareta pasientens behov for sykepleie? Får vi tid til å utføre de nødvendige sykepleieoppgavene? Ressursbruk og innsats skal være i tråd med helsepolitiske målsetninger og prioriteringer (8).
Kan vi som sykepleiere gjøre noe med dette - og er det nødvendig?
Litteratur:
1. Norvoll R. Gap mellom utdanning og yrke. Tidsskr Sykepl 2002; 5: 52-56.
2. Dalland O. Metode og oppgaveskriving for studenter. Oslo: Gyldendal akademiske, 2004.
3. Halvorsen KÅ. Forske på samfunnet - en innføring i samfunnsvitenskapelig metode.
Oslo: Bedriftsøkonomenes Forlag, 1997.
4. Norsk Riksmålsordbok. http://www.ordnett.no
5. Lundgren S, Segesten K. Nurses` use of time in a medical - surgical ward with all - RN staffing. Journal of Nursing Management 2001; 9(1): 13-20.
6. Stordalen J. Den usynlige fare, lærebok i hygiene. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS., 1997.
7. Karoliussen M, Smebye KL. Sykepleie - fag og prosess. Oslo: Universitetsforlaget AS.,1998.
8. Styringsdokument helse Øst, 2004 http://odin.dep.no/filarkiv/196663/styringsdokument_Helse_Ost.doc
0 Kommentarer