Alternativ praksismodell

Hovedbudskap

SAMMENDRAG: Det har vært skrevet og sagt mye om den varierende kvaliteten på sykepleiestudentenes praksisstudier de siste årene. Utdanningen har gått fra å være praksisdominert til å være teoridominert. Både praksisfeltet ved Sykehuset Innlandet Gjøvik (SIG) og Høgskolen i Gjøvik (HiG) var opptatt av at nyutdannede sykepleiere ikke hadde den nødvendige kompetansen for å møte kravene i dagens helsevesen. Dette var bakgrunnen for et samarbeidsprosjekt mellom disse to institusjonene. Gjennom prosjektet ønsket en å utvikle og prøve ut en alternativ praksismodell for sykepleiestudenter. Kanskje tiden var moden for å bytte ut eller supplere den tradisjonelle kontaktsykepleiermodellen med noe annet? Planlegging startet høsten 2000, og utprøving av den alternative modellen ble gjennomført i 2001. Modellen ble så positivt evaluert av både studenter og ansatte at den ble bestemt videreført. Modellen fungerer fortsatt godt på prosjektposten. Høsten 2003 starter en med samme modell ved kirurgisk avdeling på samme sykehus. Det planlegges også oppstart på medisinsk avdeling ved Sykehuset Innlandet Lillehammer våren 2004.
Det har vært skrevet og sagt mye om den varierende kvaliteten på sykepleiestudentenes praksisstudier de siste årene. Utdanningen har gått fra å være praksisdominert til å være teoridominert. Allerede i 1993 hevdet May Solveig Fagermoen at: «mer eller mindre bevisst har det skjedd en nedprioritering av opplæring i praktiske sykepleieferdigheter,» og hun fortsetter med å hevde at hvis ikke endringer ble gjort i sykepleieutdanningen vil vi utdanne:
«handlingshemmede, om ikke handlingslammede, sykepleiere» (1,s.3). Både praksisfeltet ved Sykehuset Innlandet Gjøvik (SIG) og Høgskolen i Gjøvik (HiG) var opptatt av at nyutdannede sykepleiere ikke hadde den nødvendige kompetansen for å møte kravene i dagens helsevesen. Dette var bakgrunnen for et samarbeidsprosjekt mellom disse to institusjonene. Forfatterne av denne artikkelen utgjorde prosjektledelsen. Gjennom prosjektet ønsket en å utvikle og prøve ut en alternativ praksismodell for sykepleiestudenter. Kanskje tiden var moden for å bytte ut eller supplere den tradisjonelle kontaktsykepleiermodellen med noe annet? Planlegging startet høsten 2000, og utprøving av den alternative modellen ble gjennomført i 2001. Modellen ble så positivt evaluert av både studenter og ansatte at den ble bestemt videreført. Modellen fungerer fortsatt godt på prosjektposten. Høsten 2003 starter en med samme modell ved kirurgisk avdeling på samme sykehus. Det planlegges også oppstart på medisinsk avdeling ved Sykehuset Innlandet Lillehammer våren 2004.

Mål med prosjektet:
Hovedmålet var å forbedre studentenes læring i sykepleieutdanninga gjennom en alternativ organisering av praksisstudiene, og ved det øke deres handlingskompetanse og handlingsberedskap.
For å oppnå dette mente vi i prosjektledelsen at følgende måtte vektlegges:
o Mer realistiske praksisstudier
o Økt ansvar for egen læring
o Mer erfaringslæring
o Mer tid til refleksjon over praksis
o Mer samarbeidslæring
o Tettere oppfølging fra høgskolelærer/studentansvarlig sykepleier i praksis

For studentene var delmålene for prosjektet:
o Økt motivasjon og ansvar for egen læring
o Økt handlingskompetanse og handlingsberedskap

For personalet var delmålene:
o Bedret rekruttering til klinisk avdeling
o Økt motivasjon for fagutvikling og kompetanseheving.
o Bedret samarbeid om felles mål mellom høgskole og praksis
o Pasientene i prosjektgruppene skal sikres god kvalitet på sykepleietjenesten.

Utfordringen ble å ta med det beste fra kontaktsykepleiermodellen inn i en ny alternativ praksismodell hvor refleksjon før, under, og etter handling var sentralt. Den enkelte sykepleier skulle ikke ha hovedansvaret for en student som i kontaktsykepleiermodellen. I denne modellen skulle et lite antall ansatte, både sykepleiere og hjelpepleiere, veilede et større antall studenter. De ansatte skulle ha et kollektivt ansvar for studentene. De skulle ikke bare veilede en gruppe studenter, men de skulle også fungere sammen i en gruppe som veiledere, rådgivere, rollemodeller og evaluatorer. Dette var en ny og utfordrende situasjon som krevde vilje til forandring, samarbeid og åpenhet. Gjennom mer realistiske praksisstudier skulle studentene gå aktivt inn i avdelingens rutiner og de skulle ta et helhetlig ansvar for pasienten/pasienter, selvsagt med veiledning av de ansatte.
Prosjektet ble gjennomført på en medisinsk avdeling som behandler pasienter innen endokrinologi, apoplexia cerebri og generell medisin. Diagnosespekteret er stort på denne avdelingen, noe som var en fordel for studentene. Avdelingen har 27 sengeplasser og 26,6 stillingshjemler fordelt på ca. 40 personer. Den er organisert i fire grupper. Studentene var plassert på to grupper. Det vil si at kun halve avdelingen hadde veiledningsansvar i forhold til studentene til enhver tid. Etter to perioder byttet vi over til de to andre gruppene. Etter prosjektperioden bytter man nå grupper etter hver periode. Dette gjør at personalet får pauser fra veiledningsansvaret. Uttalelser fra sykepleierne viser at pauser i forhold til veiledningsansvar overfor sykepleiestudenter er positivt. Som kontaktsykepleier kan man oppleve å ha ansvar for en student nærmest kontinuerlig. Dette oppleves av mange som en stor merbelastning.

Organisering
I løpet av prosjektperioden varierte antallet i studentgruppene fra 10 til 16. Med så mange sykepleiestudenter på en avdelingen samtidig var det nødvendig at de gikk i styrt turnus. De ble fordelt over hele døgnet og hadde to arbeidshelger i løpet av praksisperioden.
På dagtid var fem til syv studenter på vakt samtidig. Disse ble fordelt på to grupper. Her fikk de ansvar for egne pasienter. De fulgte en progresjonsstige hvor man startet med ansvaret for en pasient. Antall pasienter de hadde ansvaret for økte gradvis, og mot slutten av praksisperioden skulle de fungere som gruppeleder. Denne progresjonen ble regulert etter hvor langt studentene var kommet i utdanningsforløpet. I progresjonsstigen var det detaljert skissert hva studentene skulle lære, og etter hvert beherske, i løpet av praksisperioden. Studentene samarbeidet med hverandre, med de ansatte, med studentansvarlig sykepleier og med høgskolelærer. Antall fast ansatte var ordinær bemanning; to eller tre på hver gruppe hvorav en hadde gruppelederansvar.
På kveldstid var to eller tre studenter var på vakt samtidig En sykepleier hadde ansvar for to grupper på kveldsvakt. De fulgte også her progresjonsstigen med ansvar for et visst antall pasienter og deltok som gruppeleder mot slutten av praksisperioden.
På natt går vanligvis to sykepleiere på vakt. En student gikk nattevakt og denne gikk sammen med den sykepleieren som hadde ansvar for prosjektgruppene.


Sentrale begreper i tenkningsgrunnlaget
for den alternative praksismodellen.

Ansvar for egen læring, ansvarlighet og selvstendighet.
Ansvar får mennesker til å lære og til å utvikle seg.
Læring og utvikling foregår ikke når vi er passive mottagere. Vi må skaffe oss erfaring, oppdage og finne ut. Ansvar fremmer den personlige og sosiale utvikling. Studenter som får ansvar og får være med å bestemme, blir mer bevisste deltakere i arbeidslivet senere.

Ansvar er kompetanse.
Det stilles stadig større krav til den nyutdannede sykepleiers kompetanse og vurderingsevne. Å ta ansvar innebærer at studentene må ta delansvar for å utvikle sin kompetanse. Dette omfatter den kunnskapstilegning, ferdighets- og holdningsdannelse som kreves av en autorisert sykepleier. Skal en lykkes med dette må en basere seg på gjensidig tillit mellom studenter og ansatte. Studentene må betraktes som aktive og ansvarlige, med rett til medbestemmelse og innflytelse på egen studiesituasjon (2).
Selvstendighet og ansvarlighet er en forutsetning for å kunne fungere som sykepleier.
En avgjørende forutsetning for selvstendighet og ansvarlighet er faglig kyndighet. Vi kan ikke være selvstendige og ansvarlige for noe vi ikke har lært eller er kvalifisert for. «Selvstendighet og ansvarsbevissthet, samt pålitelighet, er typiske eksempler på personlige egenskaper som en forventer skal prege en god sykepleier» (3,s.9). For at en student skal utvikle evne til å ta ansvar, er det en viktig forutsetning at studenten får et reelt ansvar i praksis. Dersom skolen og praksis ikke gir studentene dette ansvaret får de ikke anledning til å gjøre egne erfaringer. I denne modellen var kravet at studentene, gjennom sine vurderinger og handlinger, skulle vise at de kunne ta et økende ansvar og videre vise at de kunne arbeide selvstendig. Dette ble synliggjort gjennom den før nevnte progresjonsstigen.

Refleksjon
«Refleksjon i en læresammenheng er en fellesbetegnelse for intellektuelle og følelsesmessige aktiviteter som individer engasjerer seg i for å utforske sine erfaringer, slik at de fører til ny forståelse og innsikt» (4,s.148). Handling og refleksjon over handling, var sentralt i denne alternative modellen. Målet med refleksjon var å stimulere og bevisstgjøre den enkelte students kunnskaper, erfaringer, holdninger og etisk refleksjon. En stor del av kunnskapen i praksis er innforstått eller taus kunnskap. Den kan være vanskelig tilgjengelig for sykepleiestudentene. Refleksjon ble et nyttig redskap for å verbalisere noe av denne kunnskapen. Det må gis tid for refleksjon for at en bevisstgjøring av studentenes kunnskaper skal finne sted og god sykepleiepraksis utvikles. Vi tok konsekvensen av dette og satte av tid til en halv times daglig refleksjon. Refleksjonsgruppene besto av de studentene som var på dagvakt, og var obligatorisk for studentene. I hovedsak var det høgskolelærer eller studentansvarlig sykepleier som ivaretok veilederrollen. Ved disses fravær deltok avdelingssykepleier. Det ble også gjennomført to refleksjonsdager på høgskolen i løpet av hver praksisperiode. Her var hovedfokus refleksjon over praksis, og studentenes egne erfaringer var det sentrale. Som et hjelpemiddel benyttet studentene dagsplaner. Dette ble en form for skriftlig refleksjon. Det sies at enten studenten formidler tanken i samtale med veileder eller i skriftlig form er gjensidigheten mellom tanke og språk et sentralt element. Meningen bak det er at vi utvikler nye tanker og ny kunnskap gjennom den språklige utformingen (5).

Samarbeidslæring
I løpet av prosjektperioden varierte antall studenter fra 10 til 16, men det optimale antallet i forhold til samarbeidslæring viste seg å være 14 studenter. Med så mange studenter på samme avdelingen var tanken at studentene skulle være en ressurs for hverandre, og at det kunne utnyttes bevisst i deres læringsprosess. Ifølge den russiske pedagogen Vygotsky er læring og utvikling først og fremst et resultat av samspill, fortrinnsvis sosialt samspill, og en kan oppnå større grad av læring i samarbeid med andre enn alene (5). Vi ønsket å stimulere studentene til aktivt og bevisst å samarbeide for å nå målene for praksisperioden. Dette kunne skje ved at de utførte praktiske oppgaver sammen, og ved at de kunne dele på ansvaret for en gruppe pasienter. Det kunne også skje gjennom diskusjoner og refleksjoner over faglige utfordringer, men også ved at de støttet, oppmuntret og motiverte hverandre gjennom praksisperioden - altså både en faglig og en psykososial gevinst.

På bakgrunn av den pedagogiske tenkningen som lå til grunn for denne modellen, der blant annet ansvar for egen læring, selvstendighet, refleksjon, samarbeid og erfaringslæring sto sentralt, var det nødvendig å sikre kvaliteten på den sykepleiefaglige tjenesten, avklare ansvarsforhold og ivareta studentenes praksislæring. I den forbindelse ble helsepersonelloven brukt aktivt både i forhold til studentene og de ansatte. Følgende paragrafer ble vektlagt i undervisning og gjennomføring av prosjektet: Lov om helsepersonell, § 1 Lovens formål. § 2 Lovens virkeområde, § 3 Definisjoner, § 4 Forsvarlighet, § 5 Medhjelper, § 17 Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter (6).

Metode
Dette prosjektet var hovedsakelig et utviklingsarbeid, men vi mener det ligger tett opp til aksjonsforskning i det vi har anvendt prinsipper herfra. I aksjonsforskning er forskeren aktivt deltakende og kan peke på mulige handlinger på grunnlag av resultatene (7). Alternativ praksismodell var ny for både personalet, studentene og prosjektledelsen. Sistnevnte følte et stort ansvar for gjennomføringen av modellen, og valgte gjennom hele prosjektperioden å være aktivt og fysisk til stede. Prosjektledelsen var deltakere i modellen, og i tillegg ble det gjort observasjoner og innsamling av data. Det ble utført ulike evalueringer underveis, og vi i prosjektledelsen hadde muligheter til å gripe inn og gjøre endringer på bakgrunn av tilbakemeldinger og evalueringer.

Viktige faktorer i gjennomføringen av prosjektet:
o Lokal koordinator/Studentansvarlig sykepleier i 80% stilling
o Synlige og tilstedeværende høgskolelærere i til sammen 100% stilling
o Undervisning i forkant av oppstart. Dette var relevant undervisning i forhold til den aktuelle avdelingen og ble gjennomført av sykepleiere fra praksis.
o Daglig refleksjon med studentene.
o Progresjonsstige som synliggjorde hva studentene måtte tilegne seg av kunnskaper og ferdigheter. Den var i tråd med fagplanen og beskrev mål, innhold og læringsfokus.
o Styrt turnus
o Forventning/målsamtale
o Dagsplaner
o Loggbøker for personalet. Dette var med på å sikre evalueringsgrunnlaget.
o Veiledning av personalet.

Evaluering av den alternative praksismodellen
Vi ser klart at denne måten å organisere studentenes praksisstudier på, har bidratt til mer realistisk praksis med mer ansvar og større grad av selvstendighet i studentrollen. Dette kommer fram gjennom evalueringer både fra studentene selv, og fra personalevalueringer. Ansvarlighet og selvstendighet er som nevnt viktig kompetanse i utøvelsen av sykepleie. I og med at personalet hadde et kollektivt veiledningsansvar måtte studentene i større grad synliggjøre seg, tilkjennegi sine kunnskaper og ferdigheter og de måtte aktivt søke veiledning ved behov. Et av temaene i studentenes spørreskjema var: ansvar og selvstendighet i forhold til framtidig sykepleiefunksjon. Flere kommenterte her at ved å måtte ta tak i ting på egen hånd, og ikke ha en kontaktsykepleier «å gjemme seg bak», utviklet de ansvarlighet og selvstendighet. Dette kan illustreres ved et par kommentarer fra spørreskjemaene: «Dette er en reell praksis. Jeg tror dette har gjort meg sterkere i forhold til å møte min hverdag som sykepleier» og «Jeg må ta tak i ting på egen hånd for å utvikle meg og bli mer selvstendig. For meg har dette med ansvar betydd mye, fordi jeg er en person som lett kan la andre bestemme og overstyre meg, - noe som er negativt.»
De ansattes kommentarer i forhold til dette punktet kan oppsummeres i et sitat: «Studentene blir mer selvstendig. Vi ser at de utvikler seg utrolig bare den perioden de er her.»

Prosjektledelsen mente at refleksjon over praksis var en forutsetning og en nødvendighet i en slik modell hvor studentene skulle arbeide så selvstendig. Dette viste seg også å være riktig.
Refleksjon blir spesielt av studentene betegnet som noe av det viktigste ved gjennomføring av modellen. «Refleksjon har gitt meg ny kunnskap.» sa en student. «Jeg føler jeg har vært opp i flere situasjoner enn jeg faktisk har ved å høre på andre og være med å reflektere over dette», sa en annen.
De ansatte så også at refleksjon var viktig for studentene. En av sykepleierne sa i sin kommentar under dette punktet: «Det beste er at de har refleksjon sammen, dermed kan de lære av hverandres opplevelser - erfaringer - problemløsning - etisk tenkning- teoretisk kunnskap. Dette kan gi kompetanseheving for studentene.»
Studentene skulle være en læringsressurs for hverandre, og de utnyttet den styrke det var å være flere sammen. I denne sammenhengen understreket studentene betydningen av felles kunnskapsutvikling. Videre kommenterte de den støtte og oppmuntring de hadde i hverandre i en travel og kompleks hverdag på avdelingen.
«Det er trygt å ha andre studenter å støtte seg til, vi har ofte bedre tid til hverandre enn de ansatte på avdelingen, og vi forstår hverandres situasjon godt.»
«Det er lettere å diskutere temaer med noen på samme nivå som meg selv.»
Samarbeid var et av hovedelementene i modellen. Ved at mange studenter var samtidig på vakt, samarbeidet de ofte om de samme pasientene. Dette bidro naturlig til samtale og refleksjon rundt den aktuelle pasientsituasjonen. Enkelte ganger kunne man oppleve konkurranse om arbeidsoppgaver. Dette så vi særlig i starten av praksisperiodene. Studentene var opptatt av å få med seg mest mulig av de tekniske oppgavene. Dette bedret seg utover i periodene, da studentene oppdaget at de fikk nok trening i dette. I denne modellen kunne ikke studentene gå «å plukke såkalte interessante oppgaver». De hadde et helhetlig ansvar for sine pasienter og de oppdaget etter hvert at de fikk allsidige erfaringer.

Ut fra studentenes svar og kommentarer i forbindelse med et omfattende spørreskjema, mener vi at målsettingen om økt motivasjon, økt ansvar for egen læring og økt handlingskompetanse og handlingsberedskap i stor grad ble oppfylt ved denne alternative organiseringen av sykepleiestudentenes praksisstudier.

Når man skal oppsummere de viktigste erfaringene sykepleierne og hjelpepleierne sitter igjen med etter prosjektåret, er det to forhold som utmerker seg. Det ene er: Denne alternative praksismodellen er bedre enn kontaktsykepleiermodellen, både for studentene og for de ansatte. Det andre er: Modellen stimulerer til økt fagutvikling.
Sykepleiere er først og fremst utdannet for å arbeide med omsorg og pleie av syke mennesker. Veiledningsfunksjonen er noe de er pålagt i tillegg. Mange sykepleiere har følt det som sitt ansvar å lære opp studenten. Ved å arbeide sammen i gruppe ikke bare i forhold til pasientene, men også i forhold til studentene, økte fellesskapsfølelsen blant personalet. Man hadde felles mål i forhold til studentarbeidet. Samarbeid ble et nøkkelord: «Jeg står ikke alene om studenten, det er godt å være flere sammen.» «Det er alltid noen å spørre om råd angående en student.» Det utviklet det seg et kollektivt ansvar for praksisveiledningen. De ulike teoriene om samarbeidslæring fungerte ikke bare for studentene, men også for personalet. I løpet av hele prosjektperioden uttrykte personalet både muntlig og i sine skriftlige evalueringer at de foretrakk denne alternative modellen framfor den tradisjonelle kontaktsykepleiermodellen. De ansatte kommenterte at studentene ble mer bevisst sitt ansvar for egen læring. En stor del både av sykepleierne og hjelpepleierne mente at dette var for dem en bedre måte å veilede på.
Som en ekstra gevinst av å legge om sykepleiestudentenes praksismodell opplevde de ansatte selv økt faglig utvikling. Artikulering av kunnskap er av stor betydning for utvikling av yrkeskunnskapen. Mange av de ansatte på prosjektposten hadde rikelig med erfaringskunnskap. Fordi man nå arbeidet sammen i gruppe ble mye av denne kunnskapen artikulert og videreført. Veiledning med de ansatte ble også trukket fram som et sentralt punkt her. Vi vil imidlertid påpeke at dette ikke er en lettvint modell for de ansatte. Man trengte full bemanning på alle vakter med enkelte unntak. Det var en utfordring for personalet å skulle trekke seg tilbake og overlate oppgaver og ansvar til studentene. Samtidig skulle personalet ha oversikten og ansvaret for den sykepleien som ble utført til enhver tid. Dette var en ny måte å tenke på og en ny måte å arbeide på, ikke bare for studentene men i stor grad også for personalet.

Når det gjelder økt rekruttering av sykepleiere til medisinsk avdeling ved SIG er dette et av delmålene som kun tiden vil vise om man har oppnådd. Det er imidlertid signaler som viser en økende interesse for å søke seg til prosjektposten, på bakgrunn av et godt og faglig stimulerende miljø. Dette kan den alternative praksismodellen være en medvirkende årsak til.
Bedre samarbeid om felles mål mellom høgskole og praksis var et annet delmål for prosjektet. Gjennom organisering av styringsgruppen ble prosjektet forankret i den øverste ledelsen både ved sykehuset og ved Høgskolen, avd. helsefag . Alle ledernivåene var involvert og interessert i å legge forholdene til rette for at prosjektet skulle bli vellykket.
Ansatte i høgskolen presiserer ofte at det er sykepleiere i praksis som er ekspertene i praktisk sykepleie. Dette er riktig, men det er høgskolelærerne som kjenner den teoretiske bakgrunnen studentene har med ut i praksis. Skal vi kunne forene teori og praksis, noe som er ønskelig i forhold til å øke studentenes handlingskompetanse, er vi avhengig av et tett og nært samarbeid mellom høgskole og praksis, mellom lærer og sykepleier. Dette at høgskolelærer var synlig i hverdagen var av stor betydning, både for studentene og de ansatte. Samtale om studentenes utvikling og hvilket nivå man kunne forvente, og videre hvilke krav man kunne stille til studentene, ble fortløpende diskutert og avklart. Felles mål mellom høgskole og praksis ble tema på en helt annen og bedre måte enn man hadde opplevd tidligere.
Et av delmålene for prosjektet var at pasientene i prosjektgruppen skulle sikres god kvalitet på sykepleietjenesten. Det ble ikke gjennomført systematisk datainnsamling fra denne gruppen. I kvalitetssikringen av prosjektet var pasientene ivaretatt ved at avdelingsledelsen hadde mulighet for å avbryte prosjektet hvis kvaliteten på sykepleietjenesten ikke ble godt nok ivaretatt. Muntlige tilbakemeldinger fra pasientene var imidlertid overveiende positive. De følte seg godt ivaretatt og fikk mye oppmerksomhet. Det ble mange personer å forholde seg til for pasientene, men dette ble i liten grad kommentert. I mange tilfeller mener vi at pasientene i prosjektgruppene fikk økt kvalitet på sykepleietjenesten.

Avslutningsvis vil vi sitere Lauvås og Handal. De hevder: «I en mindre personifisert modell blir lærlingen (sykepleiestudenten) veiledet gjennom å delta i yrkesfellesskapet der alle aktørene i prinsippet deltar i opplæringen, samtidig som det materielle miljøet, redskapene og produktene gir tilbakemeldinger til lærlingen
(sykepleiestudenten) når han/hun gjør sine forsøk. Ut fra denne forståelse er det i grunnen det samlede miljø og aktivitetene som foregår der som er den egentlige mesteren.» (8,s.276)
At den egentlige mesteren er det samlede miljø og aktivitetene som foregår der er en uttalelse vi kan si oss enig i. Sykepleiestudenter er voksne mennesker som kan og ofte vil ta ansvar hvis de får mulighet til det. Dette vil føre til økt selvstendighet og økt personlig og faglig utvikling. Den alternative praksismodellen legger til rette for dette og vi mener at gjennomføring av denne modellen har gitt en merkbar forbedring av sykepleiestudentenes praksisstudier, med økt handlingskompetanse og handlingsberedskap som resultat.


Litteraturliste
1. Fagermoen MS. Sykepleieteori i teori og praksis- et fagdidaktisk perspektiv.
Oslo: Univeritetsforlaget, 1993.
2. Foros PB. Læring av ansvar. Fra handling til holdning.
Oslo: Universitetsforlaget, 1989.
3. Lerheim K. Underveis til sykepleieryrket. Publikasjonsserie 1/1987
Universitetet i Oslo: Institutt for sykepleievitenskap, 1987.
4. Bjerknes MS, Bjørk IT. Praktiske studier. Perspektiver på refleksjon og læring,
Oslo: Tano AS, 1994.
5. Imsen G. Lærerens verden. Innføring i generell didaktikk.
Oslo: Tano Aschehoug, 1997.
6. Befring AK, Ohnstad B. Lov om helsepersonell. Kommentarutgave.
Fagbokforlaget, 2000.
7. Lorentsen M. (red). Spørsmålet bestemmer metoden.
Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
8. Lauvås P, Handal G. Veiledning og praktisk yrkesteori.
Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2000.