fbpx En annerledes rolle i det tverrfaglige arbeidsfellesskapet Hopp til hovedinnhold

En annerledes rolle i det tverrfaglige arbeidsfellesskapet

Sammendrag: Artikkelen refererer til en studie hvor hensikten er å beskrive og tydeliggjøre psykiatriske sykepleieres arbeidsoppgaver i en tverrfaglig behandlingskultur. Studien har et etnografisk design med bruk av kvalitativ metode. Hovedtemaer som trer frem er begreper som; bevissthet på ansvar - skape relasjon - tilrettelegge for læring. Undertemaer som knyttes opp til hovedtemaer er; modell - roller - observere - bli aktivert i familien - omsorg - tillit - støtte - utfordring. Med utgangspunkt i disse hovedtemaer og undertemaer, gir funnene mening i å hevde at psykiatrisk sykepleie i avdelingen er basert på sykepleiefaglige vurderinger. Elementene og tilnærmingen kan blant annet kjennes igjen i Hummelvoll sin beskrivelse av sykepleier/pasient - fellesskapet og terapeut- og pasientrollen i den eksistensielle modell.At vi kan henvise til anvendt sykepleieteori som grunnlag for praktisk utøvelse i et tverrfaglig spesialisert behandlingstilbud, er en styrke for sykepleiefaget i avdelingen.

Studien ble gjennomført i Familieavdelingen ved Modum Bad (MB) i Vikersund. Avdelingen har til en hver tid ni inneliggende familier for et opphold på tre måneder hver. Avdelingen er et landsdekkende behandlingstilbud innen voksenpsykiatrien, og har hovedfokus på parrelasjonen og familieforhold. Siden hele familien legges inn i tre måneder, vil barnas livssituasjon og familiesamspillet få en sentral plass i behandlingen. Familieavdelingen ved MB er, som psykiatritilbudet ellers i Norge, blitt en arena for hjelpere med ulik fagbakgrunn. I avdelingens 30-årige historie er nye yrkesgrupper kommet til og behandlingstilbudet blitt utviklet og forandret i en kontinuerlig prosess. Avdelingen har egen skole, barnehage, miljøtilbud for barna, ergoterapi/arbeidsterapi og ti frittstående villaer/hus - ett til hver familie under hele oppholdet.
Husene ligger innenfor Modum Bads institusjonsområde og utgjør, sammen med skolen og barnehagen, en liten landsby. Ett av husene brukes til felles samlinger og aktiviteter for voksne og barn. Videre finnes kontorer, vaktrom og rom med enveisspeil. Teamet teller i dag ca. 30 personer og består av psykiatriske sykepleiere (heretter kalt sykepleiere), psykologer, sosionomer, leger, miljøarbeidere for barn, assistenter, lærere, førskolelærere og arbeids- og ergoterapeuter. Med andre ord en mangfoldig og sammensatt gruppe.

Når familiene blir innlagt i avdelingen, følger de en fastlagt timeplan med forskjellige terapeutiske innspill og aktiviteter som knyttes sammen og bearbeides i fire samtaletimer pr uke. Sykepleier og en annen terapeut, som kalles terapeutparet, er ansvarlige for disse terapitimene og følger familien gjennom hele oppholdet.
Avdelingen har i hele sin historie vært sterkt influert av psykodynamisk tenkning, men har i økende grad benyttet seg av impulser fra flere skoleretninger innen psykologi og familieterapi. Eksempler på dette er kognitiv terapi, løsningsorientert terapi og ulike systemteoretiske retninger. Avdelingen har en eklektisk grunnholdning; det vil si at det er frihet til å benytte flere tilnærminger overfor den enkelte familie og så arbeide videre ut fra det man finner mest hensiktsmessig.
Sykepleierne har en nøkkelrolle i samarbeidet mellom de forskjellige delene i avdelinge n. De må forholde seg til ulike relasjoner og arenaer som blant annet skole, barnehage, ergoterapi og ikke minst i arbeidsfellesskapet med terapeut. For eksempel deltar de i samtaletimen sammen med terapeut på hans/hennes kontor og de besøker familiene i deres villaer.

Hensikten med vår studie var å undersøke hvilke arbeidsoppgaver sykepleiere opplever at de faktisk har, hva de legger vekt på i sin kliniske hverdag, og hvilken plass dette har i det tverrfaglige behandlingsmiljøet.
I en avdeling med tverrfaglig arbeidsfellesskap vil alle faggruppene føle det nødvendig å definere å beskrive sin funksjon og rolle for å konsolidere og utvikle faget.

At faggruppen sykepleierenå ønsker å tydeliggjøre egen funksjon og rolle, henger sammen med bevisstgjøring i forhold til opplevelsen av å ha en annerledes rolle i det tverrfaglige arbeidsfellesskapet; Som faggruppe har sykepleiere ingen definert tid på timeplan, eller et definert kontor familiene oppsøker, slik de øvrige faggrupper har. Sykepleiere oppsøker andres arena for å utføre sitt oppdrag, og det kan oppleves vanskelig å konkretisere og synliggjøre disse arbeidsoppgavene. Studien fokuserer også på hvilke føringer og forventninger avdelingens timeplan og behandlingskultur legger for muligheten til å utøve sykepleie.

Ved å øke forståelsen for sykepleiernes arbeidsoppgaver vil også helheten tre bedre fram og være et bidrag til videreutvikling av vårt tverrfaglige behandlingsmiljø i Familieavdelingen. Sykepleie bygger på en praktisk rettet kunnskapstradisjon. Vi tror at beskrivelse og tydeliggjøring av sykepleiernes arbeidsoppgaver og behandlingskultur, med basis i teoriforståelse og teoriutvikling, kan ha betydning for den videre utviklingen av behandlingstilbudet, også i de øvrige avdelinger ved MB. Videre håper vi at studien kan stimulere andre psykiatriske avdelinger til å sette fokus på sykepleie som en del av et tverrfaglig behandlingstilbud.
Sentrale teoretikere som blir trukket fram i denne artikkelen er Hummelvoll, Peplau og Stuart/Sundeen.


Metode
Prosjektet har et etnografisk design og datainnsamlingen skjer med bruk av fokusgruppeintervju. I denne intervjuformen kombineres gruppedynamiske elementer med kvalitative forskningsmetoder (1) for å frembringe god «datakvalitet» på en økonomisk og tidsbesparende måte. En egnet metode når vi ønsker en dypere forståelse av meningsdannelse og holdninger til spesielle emner i en gruppe. Intervjuet har form som en samtale der samtalens mål er å klargjøre temaer i deltagernes erfaringer. Dessuten gir dialogen i felles gruppe en type refleksjon som er vanskelig å få fram i individuelle intervju (2).

Hermeneutisk innholdsanalyse
Selve innholdsanalysen deles inn i tre trinn (3):
1: Gjennomlesing for å få et helhetsinntrykk av intervjuet med utdrag av utsagn.
2: Tolkning av sentrale tema og undertema.
3: Analysere ulike tema i forhold til hverandre, eventuelle mønstre avdekkes og en helhetsvurdering av innholdet

Sitatene, som er grunnlag for hovedtemaer, undertemaer, fokus og drøfting i forhold til en teoretisk forankring, er i stor grad utelatt av plasshensyn.


Hovedtema 1

Bevissthet på ansvar
Psykiatrisk sykepleier har mulighet til å delta på samtlige arenaer der familien, foreldre og barna fungerer. De må forholde seg til oppgaver og funksjoner knyttet til skole, barnehage, gruppeterapi og timer for parene/familiene. Dette er i overensstemmelse med det Okkenhaug og Piros (4) har beskrevet; sykepleierne må forholde seg til ulike relasjoner og arenaer, har ansvar for å koordinere informasjon mellom pasientene og personalet, og innad i behandlingsteamet. Sykepleiernes ansvar med å koordinere informasjon, kom tidlig fram i analysen. Dilemmaet med å være bevisst på hva som skal rapporteres, og til hvem, er utfordringer sykepleierne støter på daglig.
I omsorgsyrker går det et hårfint skille me llom å ta ansvar for og ta ansvar fra en person (5). Overser man pasientens ressurser, kan man svekke vedkommendes evne til å utvikle egne mestringsmuligheter. Profesjonene må respektere muligheter og styrker som ligger i pasienten selv, men samtidig hjelpe pasienten i hans svakhet og svikt, der hvor dette på faglig grunnlag og i samarbeid med pasienten, vurderes som nødvendig. Sykepleierens ansvar kan sies å være knyttet til å hjelpe pasienten til selv å bli klar over valgmuligheter og, i tråd med sin verdioppfatning, møte de utfordringer som dette ansvaret representerer (6).

Undertema: modell
Gjennom hele intervjuet ble det fra sykepleierne gjennomgående fokusert på ansvaret som modell. Ved å fremstå med både styrke og svakhet kan det skapes muligheter for gode relasjoner og samtidig vise paret og barna viktigheten av å være slik man er, og ta sjansen på å vise hvordan man har det, her og nå. Dette er i overensstemmelse med beskrivelsen av den eksistensielle modell som Hummelvoll (6) gir uttrykk for, at selve behandlingssituasjonen kan betraktes som en modell for pasienten. Man blir modell som far/mor, modell som mann/kvinne og sammenlignet som partner, og vil også være modell i forhold til konfliktløsning og holdninger. Modellen understreker nødvendigheten av å møte pasienten i hans egen forestillingsverden, i hans eksistensielle situasjon.
Selve terapiprosessen fokuserer på dette «møtet». Det er ikke bare et møte mellom to personer, men innebærer en verdsetting og forståelse for hverandres totale eksistens. Terapeuten fungerer som en veileder for pasienten som har kommet ut av kurs i sin søken etter ekthet. Sykepleierens uttalte utfordring ligger i å bruke sin kunnskap og erfaring i arbeidet med å få pasienten til å akseptere ansvar for den videre utviklingen i situasjonen, og balansere sitt eget engasjement, slik at pasienten opplever støtte uten å oppmuntres til avhengighet av sykepleieren.

Undertema: roller
Sykepleierne fokuserer på opplevelsen av å være den i teamet som ser familien i mange forskjellige sammenhenger, noe som gir et spesielt overblikk over familiens situasjon gjennom hele oppholdet. Dette krever evne til tilpasning og bevissthet i forhold til ulike forventninger og roller. Opplevelsen av å være en «brobygger», et talsrør for pasienten mellom de ulike arenaer i avdelingen blir flere ganger fokusert i intervjuet.
I tillegg til de ulike arenaers forskjellige forventninger til sykepleieren, påpeker Peplau (7) at pasienter gjerne plasserer sykepleieren inn i ulike roller etter egne behov. Utviklingen og modningen av denne prosessen krever at sykepleieren i noen grad påtar seg situasjonsbestemte roller for å bidra til å avdekke de psykologiske forutsetninger som ligger til grunn for pasientens behov, for eksempel å faglig begrunne parets eventuelle deltagelse i uttrykksterapi hvis andre i temaet har motstridende vurderinger. For sykepleieren selv kan det bli en krevende prosess der hun må bevege seg mellom flere roller og arenaer og hele tiden balansere egne faglige vurderinger i forhold til omgivelsenes forventninger.

Undertema: observere
Det å «se» og det å observere ble i intervjuet trukket fram som en av de mest sentrale rollene og funksjonene i psykiatrisk sykepleiers arbeid og funksjon i avdelingen. For å kunne få tak i helheten, de sammenhenger den enkeltes problem er knyttet til, er sykepleier avhengig av konkret fagkunnskap, men også praktisk erfaring, slik at det som blir observert kan forståes, følges opp og bringes tilbake til pasienten, men også videre inn i systemet slik at behandlingen blir optimal for hele familien.
Å ha et «klinisk blikk» er knyttet til høy klinisk kompetanse i sykepleie. Det omfatter bruk av alle sanser samt at man forstår det en registrerer på grunnlag av fagkunnskap og erfaring. Det «kliniske blikk» er et kyndig blikk som «ser», og som forstår det som er å «se», men vi reflekterer ikke bedre enn det vi observerer, og omvendt. En av sykepleierne uttrykker det slik:
«Det jeg er opptatt av, er hva vi observerer, hva vi ser etter - jeg tror det er mye sånn at det vi gir fokus, gir vi kraft.»


Hovedtema 2, skape refleksjon
Alle deltagerne i intervjuet påpekte at barna i familiene bidro til å gjøre jobben unik og spesielt utfordrende.
I tillegg til å ha et bevisst forhold til det å observere, være modell og inneha forskjellige roller, blir en av de store og daglige utfordringene «møtene» med de voksne og barna. Idealet er å kunne møtes som likeverdige mennesker uten å unnslå det faktum at den ene part søker hjelp og den andre tilbyr hjelp, slik blant andre Hummelvoll (6) beskriver det i sykepleier- pasient - fellesskapet. Likeverdighet ansees som ledetråden i dette fellesskapet. Som psykiatrisk sykepleier må man åpne seg for den forestillingsverden og situasjonsopplevelse de voksne og ikke minst barna har. Konsekvensen blir at man, med eller uten ord, tegner et bilde av seg selv - og dermed kommer til syne som person.

Undertema: bli aktivert i familien
Helt i tråd med «møtet» i sykepleier/pasient-fellesskapet forsøker sykepleierne å tilpasse seg for å møte familien mest mulig her og nå. Det å tilpasse seg for å bli aktivert i familien, blir til aktiv deltagelse i familiens samspill. «Møtet» i den eksistensielle modellen beskrives som ikke bare et møte mellom personer, men innebærer verdsetting og forståelse for hverandres eksistens. Det betyr å være åpen for de ulike måter pasienter forsøker å gjøre seg forstått på, med eller uten ord. Stuart og Sundeen (7) understreker også likeverdigheten i dette sykepleier/pasient-forholdet med fokus på det vekstpotensiale hos pasienten sykepleieren forsøker å gjøre han klar over.
Det å skulle delta og bli aktivert i en familie i terapisettinger noe helt spesielt fordi vi blir utfordret på egne livserfaringer og egen sårbarhet. Det å se barnas «sår» når man står midt i en konflikt mellom et foreldrepar oppleves sterkt. Alle har vi familieerfaringer og kan gjenkjenne både problematikk og temaer som foreldrene strir med.

Undertema: omsorg
Sykepleie som yrkesmessig omsorg har en relasjonell side, en praktisk side og en moralsk side.
Omsorgsrelasjoneninnebærer ansvar og forpliktelse for omsorgsutøveren. Sykepleie utøves med utgangspunkt i forståelse med hva pasienten trenger, og forutsetter at sykepleieren engasjerer seg i hans situasjon.
Praktisk sykepleietar utgangspunkt i hverdagens utfordringer og fagkunnskap som gjør sykepleieren i stand til å sørge for pasienten på en særlig omsorgsfull måte. Ved bruk av enkle redskaper i dagligdagse situasjoner utføres sykepleie på en måte som fremmer pasientens opplevelse av å bli anerkjent. Den praktiske og erfaringsbaserte kunnskapen er sentral for utøvelse av kompetent sykepleie (9).
I følge Martinsen består den moralske siden i å være i bevegelse fra seg selv til den andre, for å handle til den andres beste.
Noe av det som fremheves i intervjuet, er utfordringen ved å være den som følger familien gjennom hele oppholdet på de forskjellige arenaer. Det å skulle gå ut i huset etter en vanskelig time, etter store konfliktfylte temaer, oppleves som en sentral og bevisst omsorgshandling.
«Noen ganger er det trøst de trenger, andre ganger hjelp til å forberede seg på forelderrollen og henting av middag.»

Undertema: tillit
Løgstrup (5) hevder at vi møter hverandre med en naturlig tillit. Å vise tillit betyr å utlevere seg. Han beskriver kommunikasjon som en bevegelse mellom naturlig tillit, utleverthet og blottstillelse på den ene siden, og makt og moralsk ansvar på den andre.
I arbeidsfellesskapet i avdelingen er det mange parter som blir og er involvert. Informasjon utveksles og mottas. I intervjuet ble det tatt opp situasjoner der oppfatninger om familien og pasienten ikke stemte med det bildet de selv hadde. Som medvandrer eller følgesvenn, følte en sykepleier det som sitt ansvar å korrigere misoppfatninger.
I Hummelvolls definisjon av psykiatrisk sykepleie forutsetter rollen som pasientens talsmann at det er etablert et tillitsforhold som berettiger at man handler på hans vegne. For å oppnå dette må sykepleieren bidra til at pasienten møtes og behandles på en verdig måte ved å sikre at hans/hennes personlige integritet ivaretaes, noe som alle deltagerne i intervjuet hadde et bevisst forhold til.


Hovedtema 3, - tilrettelegge for læring og skape endring
Gjennom intervjuet er det flere ganger pekt på viktigheten av å legge til rette for gode møter. Tilstanden til paret svinger ofte mye som følge av deres konfrontasjoner, usikkerhet og misforståelser.
Sykepleier/pasient-fellesskapet bygger på et gjensidig og forpliktende samarbeid. Sykepleieren blir i følge Hummelvoll (6) en følgesvenn som vekselsvis gir støtte og utfordring. Lindstrøm (10) beskriver flere sykepleiehandlinger som leder til læring og endring gjennom bevisstgjøring. Det innebærer at sykepleieren formidler en ivaretagende og støttende holdning slik at pasienten våger å lytte til sitt innerste og bli bevisst sin egen styrke og det «det sanne selvet» forsøker å formidle. Gjennom å observere og lytte til det pasienten selv ikke våger se eller lytte til, kan han skape muligheter for at pasienten tør lytte til seg selv, nå innsikt, og igjen velge å skape en endring.

Undertema: støtte
Foruten en kartlegging av positive ressurser, er det av stor betydning å kjenne igjen og forstå de vanskelighetene pasienten har i forhold til ulike relasjoner, slik at det er mulig å støtte pasienten i de aktuelle situasjonene (10).
«Ved å gjenkjenne situasjonene sammen med dem, skaper vi læringssituasjoner.»

Utfordre
Noe av hensikten med den støtten vi som psykiatriske sykepleiere gir, er at pasienten bedrer sine mestrings- og problemløsningsmåter i forhold til sin situasjon (10). Av og til kan det være nødvendig å hjelpe fram mestringsmåter ved å utfordre pasienten/familien på forskjellige måter. For eksempel å oppfordre paret til selv å ta ansvar for å bringe fram vanskelige temaer i terapitimer, både om seg selv og om situasjoner de kommer opp i under oppholdet her. Et område flere var opptatt av og ønsket å utfordre foreldrene på, var «å hjelpe foreldrene til å identifisere seg med den gang de selv var barn, se sår i egen barndom. De er så ofte opptatt av egen rolle som skal være oppdragende og overordnet at de ikke har fokus på hva som rører seg i deres egne barn.»


Drøfting av funn
I tolkningen av resultatet framtrer følgende hovedtemaer og undertemaer:
Bevissthet på ansvarmed undertema: modell - roller - observere.
Skape relasjonmed undertema: bli aktivert i familien - omsorg - tillit.
Tilrettelegge for læring og skape endringmed undertema: støtte - utfordring.
I seg selv kan dette være temaer som vil være gjenkjennelige for mange yrkesgrupper, og kanskje i mange sammenhenger, men disse temaene er sentrale begreper i Hummelvolls definisjon på psykiatrisk sykepleie, og i stor grad slik han presenterer terapeut- og pasientrollen i sin beskrivelse av den eksistensielle modell, med fokus på de forskjellig roller man må innta som psykiatrisk sykepleier. Det er også sentrale begreper i, for eksempel, Peplau sin sykepleieprosess med beveglighet mellom roller.

Sykepleierne er opptatt av å møte pasientene med respekt og ydmykhet, men er samtidig bevisst på at de selv også må involvere seg i pasientene ved å gi av seg selv for å oppnå en god relasjon.
Slik Martinsen (9) omtaler det i forhold til omsorg, og Løgstrup (5) i måten man forholder seg til den andre, viser at sykepleierne i stor grad er bevisst på egen funksjon og rolle, og at de er i stand til å sette ord på og konkretisere hva de gjør i det tverrfaglige arbeidsfellesskapet, og hvordan de forholder seg til disse oppgavene.

Undersøkelsen kan hevde at sykepleiernes handlinger i avdelingen er basert på bevisste sykepleiefaglige vurderinger. Resultatet viser også at psykiatrisk sykepleie i familieavdelingen i stor grad er identisk med en allmenn beskrivelse av funksjonen/rollen psykiatrisk sykepleie. Det er interessant siden denne avdelingen er en spesialisert familieavdeling og sterkt preget av tverrfaglighet.
I intervjuet blir det ikke trukket fram noe som tilsier at sykepleierne føler seg lite synlige, og heller ikke problematisert at de må forholde seg til andres arenaer eller at de har uklare roller. Det kan tolkes slik at det å bevege seg mellom flere roller i de ulike behandlingssammenhengene er sykepleiers arena. Det kom heller ikke fram i intervjuet at sykepleierne føler seg styrt av avdelingens kultur, tradisjoner og timeplan i sin faglige praksis.
Hadde man valgt å spørre direkte om timeplanen, avdelingens kultur og tradisjoner la begrensninger for utøvelsen, ville det lagt føringer som kunne kamuflert helhetsopplevelsen.

Det som særpreger jobben, ut fra resultatet i denne studien, blir mer feltet de jobber i; barnas tilstedeværelse og at pasienten er inneliggende familier som bor i hvert sitt hus.
Huset er nevnt som en sentral arena for utøvelsen av psykiatrisk sykepleie. Mange av opplevelsene som er beskrevet i dette intervjuet relateres til Huset. Det kan være et paradoks at timeplanen sterkt begrenser kontakt med familien i Huset. Dette ble i intervjuet beskrevet som et problem, at man ikke fikk muligheter til å utveksle og fange opp viktig informasjon og følge opp dette slik man ønsket. Dette er nyttig og viktig informasjon til oss selv, men ikke minst til det tverrfaglige arbeidsfellesskapet. Intervjuet, den prosessen deltagerne har vært med på, har vært et viktig bidrag til å unngå unødvendige antagelser om egen rolle og funksjon, og har kanskje vært en måte å skape vekst i stedet for å forsterke uklarheter i det tverrfaglig arbeidsfellesskapet. Det er allerede gjort tiltak og endringer i timeplan som gjør det mulig å bruke mer tid sammen med familien i huset.

Her kan vi eventuelt trekke inn begrepet forskningseffekten, eller pragmatisk validitet(1); hensikten er oppnådd når dette arbeidet har satt i gang en refleksjonsprosess som fører til en endring, eller en forbedring.
Sykepleierne har et grunnleggende fokus på psykiatri og somatikk og er sterkt involvert i vurderingen av disse og når det gjelder iverksettelsen av tiltak. Alle har lang erfaring og variert praksis som ivaretar områder som ikke omtales i denne artikkelen.


Metodekritikk
Deltagernes opplevelser tolkes i lys av det teoretiske rammeverk, av bokforfattere og artikkelforfattere som beskriver psykiatrisk sykepleie.
Av den litteratur som er tilgjengelig er det valgt ut noen sentrale bidragsytere samt en rekke artikler som beskriver fagfeltet. Det teoretiske rammeverket har virket både fokuserende, men også styrende i den grad at man søker bevisst i disse. Hummelvoll er blitt sentral fordi han har vært en viktig del av fagfeltets utvikling gjennom sine lærebøker og artikler i både grunnutdannelsen av sykepleie og i videreutdannelsen av psykiatriske sykepleiere gjennom flere år. Tolkningens troverdighet hviler på det empiriske materialet og på tolkerens/forskerens teoretiske førforståelse. Med førforståelse menes de personlige kunnskapene, den kliniske erfaring og kunnskap man har med seg når man for eksempel skal forsøke å forstå en tekst (11).
Fordi forståelsen av en situasjon stadig er i bevegelse, blir hermeneutisk metode ofte beskrevet som en spiral som hele tiden utvider seg (12). Troverdigheten retter seg både mot datasamlingen og mot tolkningen av data. Selve intervjuet ble gjennomført av en ekstern veileder til prosjektgruppa, slik at tolkeren ikke var involvert i selve spørsmålsstillingen under intervjuet, men deltok i planleggingen av spørsmål. Man kan kanskje si at siden temaet ble begrenset til beskrivelsen av begrepet psykiatrisk sykepleie, ble det ikke fokusert på den andre delen av vårt spørsmål: om avdelingens kultur, tradisjon og timeplan styrte den faglige utøvelsen av jobben mer enn faglige bevisste vurderinger.

Tolkeren, og gruppa rundt (bortsett fra faglig rådgiver ved institusjonen og vitenskaplig veileder) jobber alle i avdelingen. To er ledere, tolkeren jobber selv som psykiatrisk sykepleier og er kollega med deltagerne i intervjuet.
Både Kvale (1) og Fog (12) argumenterer for at forskeren bør kjenne godt til feltet som skal forskes i. Poenget er å være klar over hva denne førforståelse kan ha for forståelsen av innholdet.


Oppsummering
Deltagernes opplevelse av å gjennomføre fokusgruppeintervju var svært positivt. Takknemlighet og følelsene av å få energi ved å få reflektere og utveksle erfaringer og kunnskap omkring sin arbeidssituasjon, er uttrykk som ble brukt i avslutningen av intervjuet.
Det var stor enighet om at dette var nyttig og deltakerne så nødvendigheten av en oppfølging der også lederne og andre faggrupper kunne delta.

Vi tror denne artikkelen vil ha betydning for den videre utviklingen av avdelingens totale behandlingstilbud. Det er også grunn til å tro at andre avdelinger ved MB og øvrige psykiatriske institusjoner vil kjenne igjen innholdet i dette studiet.
Gjennomføringen av dette prosjektet har skapt et betydelig større fokus på bevissthet i forhold til det vi faktisk gjør. Blant annet i form av endringer innen sykepleiedokumentasjonen der våre faktiske handlinger, og holdninger til handling synliggjøres. Ved alle registreringer dokumenteres fokus, handling og begrunnelse for handling.

For å få tak i de underliggende mønstre for de valg og handlinger sykepleierne gjør, og for å få en bekreftelse på om det er sammenheng mellom handlingen og den sykepleiefaglige vurderingen som ligger til grunn for handlingen, gjennomførte vi et nytt intervju som i hovedsak fokuserte på de underliggende motivene, og som vi senere vil presentere i en egen artikkel.

Takk til forskningsstyre ved Modum Bad og Norsk sykepleieforbund for økonomisk støtte.


Litteratur
1. Kvale S. Om tolkning av kvalitativ forskningsintervju. Tidsskrift for forening for pedagogisk forskning 1984; 3-4: s. 58.
2. Morrison RS, Peoples L. Using Focus Group metohodology in Nursing, The Journal of Continuing Education in Nursing. 1999; 2: s. 63-64.
3. Severinsson E, Lindstrøm J. Handledning i vårdarbete. Lund: 1993.
4. Okkenhaug, Piros J. Familieavdelingen ved Modum bad 30 år. Fokus på familien nr 4. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
5. Løgstrup S. Den etiske fordring. København: 1998.
6. Hummelvoll JK. Helt ikke stykkevis og delt. Oslo: AiT Norbok, 1997.
7. Peplau H Interpersonal Relations in Nursing. Houndmills: MacMillan education, 1988.
8. Stuart G, Sundeen S. Principles and Practice of Psyhiatric nursing. Missouri: Mosby Company, 1987.
9. Martinsen K. Omsorg, sykepleie og medisin. Otta: Tano forlag, 1991.
10. Lindstrøm UÅ. Psykiatrisk vardlære. Stockholm: Liber forlag AB, 1994.
11. Kristoffersen NJ.(red) Generell sykepleie 1. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
12. Fog J. Med samtalen som utangspunkt, det kvalitative forskningsintervju.
København: Akademisk forlag, 1994.

Annen litteratur
Braute E. Fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.
Bray J. An etnographic study of psychiatric nursing Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing 1999; 6: s. 298-299.
Eide HT. Kommunikasjon i relasjoner. Oslo: Ad Notam, 1997.
Eilertsen G. Forståelse i et hermeneutisk perspektiv. Tidsskrift for sykepleieforskning 2000; 3: s. 144-145.
Hummelvoll JK. Internasjonalt utsyn. Rapport nr 10. Høyskolen i Hedmark, 1998.
Karlsson G. Psychological Qualitative Research from a Phenomenological Perspective. Gøteborg: Grapic systems AB, 1995.
May R. Kjærlighet og vilje. Oslo: Dreier forlag, 1977.
Morgan D. The Focus Group Guidebook. California: Sage Publication, 1988.
Narten S. Psykiatrisk sykepleiers egenart. Oslo: Forskningprosjekt, UIO 1997.
Strand L. Fra kaos mot mestring. Oslo: Ad Notam, 1995.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel