Lek og barnesykepleie

Sammendrag: Lek har en sentral betydning i sykepleien til kreftsyke barn fra tre til fem år. Dette kommer fram av intervjuer med tre erfarne barnesykepleiere. Sykepleierne legger vekt på lekens betydning som sykepleieintervensjon og som pasientfenomen. Lek er et kommunikasjonsmiddel for å forberede, informere og avlede det syke barnet. Lek er en viktig motivasjonsfaktor og lek er sentralt i barnets fysiske, kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling. Sykepleierne er opptatt av at barnet skal kunne se mulighetene for å leke med de begrensningene som ligger i sykdommen og i sykehusmiljøet. Gjennom lek kan sykepleieren fokusere på det friske barnet. Sykepleierne bruker lek for at barnet skal få tillit og føle trygghet. Barnets trygghet er avhengig av sykepleierens trygghet, og denne er igjen avhengig av erfaring, refleksjon og en pleiekultur på den avdelingen hun arbeider som setter lek som en viktig verdi. Videre viser studien at sykepleieren må ha evne til å få kontakt med barn, ha «barnetekke» eller man kan kalle det en lekende holdning. En slik holdning innebærer at sykepleieren får barnet til å føle seg sett og forstått.

Sykepleiens utgangspunkt er pasientens behov for sykepleie (1, s. 5). For å kunne vurdere hvilket behov for sykepleie et barn har, må sykepleieren kunne sette seg inn i hvordan barnet har det og vite noe om barns spesielle behov. - Barn er ikke små voksne, er et utsagn som går igjen - men hva er det som er så spesielt med barn?
At barn har spesielle behov uttrykkes i den nye pasientrettighetsloven § 6-3 (sitat): Barn har rett til å bli aktivisert og stimulert under opphold i helseinstitusjon, så lenge dette er forsvarlig ut fra barnets helsetilstand (2). I forarbeidene står det at denne bestemmelsen stiller «krav til areal, utstyr og personell. Det medfører at avdelinger og barnestuer hvor barn legges inn skal utformes etter barns behov» (3, s.137). Det skal altså være lekerom, leker og kvalifisert personale som tar seg av barn på sykehus.

Bakgrunnen for denne undersøkelsen er en antagelse om at noe av det som gjør at sykepleien til barn krever noe spesielt er leken. Det er gjennom lek sykepleieren kan bli kjent med, og «snakke» med barnet. For å kunne utvikle seg mentalt, emosjonelt, sosialt og fysisk, har barn behov for å leke. Tilrettelegging for lek og sykepleieres lek med barn på sykehus, er dermed ikke noe som gjøres bare for kosens skyld - selv om kosen og den glede den gir i seg selv, også er viktig. Lekens positive virkninger påvirker også barnets fysiske tilstand (4, s. 266).

En annen antagelse som ligger til grunn for valg av tema, er at sykepleieren må ha en spesiell lekende holdning for å kunne «få til» leken i praksis. Det betyr at teoretisk kunnskap om lek ikke er nok for å nå barnet. Sykepleieren må ha leken i seg. Nortvedt sier følgende om holdning og teoretisk kunnskap: - Anvendelse av fagkunnskapen er nært knyttet til moralske kvaliteter som må komme til uttrykk i selve utøvelsen av denne fagkunnskapen. Kunnskapen er i sin utførelse uatskillelig fra holdningen. (5, s.19)


Problemstilling
Hvordan brukes lek i sykepleien til kreftsyke barn fra tre til fem år som får cellegiftbehandling? Og hvorfor er lek en viktig del av sykepleien til disse barna?
Problemstillingen omfatter barn fra tre til fem år fordi det antas at leken er av særlig stor betydning i denne perioden. Jeg vil her referere til utviklingspsykologien og da særlig Piagets teori om kognitiv utvikling (6) og Eriksons teori om sosial og emosjonell utvikling (7). Videre er problemstillingen avgrenset til å gjelde barn med kreftsykdommer som får cellegiftbehandling, fordi dette er en pasientgruppe som er mye på sykehus, og som erfaringsmessig har et stort behov for sykepleie.

Karakteristisk for denne pasientgruppen er at deres fysiske tilstand svinger i løpet av behandlingstiden. I perioder er barna veldig dårlige på grunn av grunnsykdommen eller bivirkninger av medisiner. I andre perioder føler de seg friske. Cellegiften gjør at de under hele behandlingstiden har et lavt immunforsvar. Faren for smitte gjør at det er en kontinuerlig vurdering i forhold til hva de kan gjøre av sosiale aktiviteter. Disse barna blir altså trukket ut av sitt vante lekemiljø i lengre perioder. De skal gjennom en rekke mer eller mindre smertefulle prosedyrer, og de opplever å være kritisk syke med alt det medfører av sorg og angst hos barnet selv og hos foreldrene.

Alt dette medfører at sykepleien til disse barna er full av utfordringer. Den medisinske behandlingen er omfattende, men samtidig skal sykepleieren hjelpe barnet med å leve gjennom og bearbeide behandlingen og dens konsekvenser. Lek er en måte å kommunisere med barnet på. Det er en måte å gi barnet en følelse av kontroll på. Ved å være i lekeverden kan barnet rømme bort fra den ofte brutale virkeligheten. Lekens positive psykiske virkninger påvirker også barnets fysiske tilstand (4, s. 268). I leken henger psyke og soma sammen.

Sykepleieforskningen på temaet barn og lek på sykehus er sparsom. Som bakgrunn for denne studien ble det funnet to artikler (8 og 4). Begge artiklene refererer til annen forskning, som viser at lek er viktig for barn på sykehus. Dette fastslås også i WHO (Verdens helseorganisasjon) sine anbefalinger om hvordan barn skal behandles på sykehus (9).

I forhold til barn som er fysisk syke er det også viktig at leken har sammenheng med fysisk helse. Gjennom lek kan et barn som bare vil ligge i sengen, komme seg opp på beina og trene opp en sliten kropp. I litteratursøket til denne studien ble det funnet lite forskning om dette. Men det finnes forskning som viser sammenheng mellom fysisk og psykisk helse når det gjelder immunforsvar, blodtrykk, sensitivitet for smerte og reaksjoner i muskulatur (10).


Metode
Studien har en beskrivende struktur. Poenget er å finne sykepleiernes oppfatning av temaet - se verden slik den er for disse sykepleierne. Ønsket er å finne hvordan lek blir brukt og hvilken mening sykepleierne legger i bruk av lek i sykepleie til barna.


Utvalg
Studien er gjort som en mellomfagsoppgave ved Institutt for Sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo. Oppgaven skulle gjennomføres i løpet av et kort tidsrom. Antall subjekter og dybden på intervjuene måtte derfor begrenses. De tre sykepleierene som ble intervjuet, har alle lang erfaring med arbeid med den aktuelle pasientgruppen (fem år eller mer), og alle har spesialutdanning i barnesykepleie.

Datasamling
Metoden som ble brukt var halvstrukturert intervju. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd. Det ble ikke lagt vekt på ulikheter mellom intervjupersonene, snarere er det lagt til grunn en tanke om at de ulike intervjupersonene vil gi opplysninger slik at tematikken dekkes best mulig. For å få en best mulig flyt i intervjuene ble det utarbeidet en temaplan.
Temaplanen omfattet:

• Hvordan brukes lek i sykepleien til kreftsyke barn fra tre til fem år som får cellegiftbehandling?
• Hvorfor brukes lek i sykepleien til disse barna?
• Hvilke forutsetninger må være til stede for at leken skal «skje»?

Sykepleierene ble oppfordret til å gi eksempler. Sykepleierne som ble intervjuet fikk skriftlig forespørsel om å la seg intervjue. Datamaterialet ble behandlet konfidensielt, og lydbåndene ble makulert etter at analyseprosessen var ferdig.


Resultater
I denne studien ble det brukt en fenomenologisk basert meningsfortetning ved analysen av utskriftene (11, s. 126). Resultatene presenteres under hovedspørsmålene fra temaplanen. Det er brukt eksempler fra intervjuene for å understreke de deskriptive utsagnene. Det er viktig å poengtere at dette betyr at fremstillingen er en meningsfortetning av hva de intervjuede sykepleierne sa, og ikke forskerens beskrivelser bygget på egen erfaring.

Hvordan brukes lek i sykepleien til kreftsyke barn fra tre til fem år som får cellegiftbehandling?
Sykepleierne uttrykte at lek var grunnleggende når det gjaldt å forholde seg til barna. På ulikt vis sa de at leken var deres viktigste verktøy:
-Jeg tror jeg bruker lek i nesten alt jeg gjør.
Kreftsyke barn mister mye. Sykepleierne knytter dette både til sykdommen i seg selv og behandlingen som gir barna ubehagelige bivirkninger; slapphet, dårlig immunforsvar, og til det at de må være så mye på sykehuset. Livet til barna blir utrygt og uforutsigbart. Det er vanskelig å vite om den hvitkledde som kommer inn på rommet, skal stikke dem i fingeren eller bare prate. Sykehustilværelsen avskjærer barna fra det vanlige livet. De mister kontakten med andre barn og den normale leken. Sykepleierene sa at dette var grunnen til at de måtte hjelpe barna til å se lekemulighetene på sykehuset. I sykehusmiljøet er det lett å bare se begrensinger og ingen muligheter.

En ny mulighet som de fleste barna i denne alderen synes er spennende, er muligheten til å leke med sykehusutstyr. Sykepleierne mente at det å la ungene leke med sykehusutstyr var en god måte å forberede barna til prosedyrer på. Det kan også være en måte å avlede på. En av dem sa:
- ...at man klarer å sette seg inn i hva barnet syns er spennende med dette. For en femåring så er det helt suverent å trykke på knapper. Og da får du en kontakt om noe spennende og da syns de kanskje ikke at blodtrykksmansjetten er så skummel. Det er jo en slags avledningslek.

Leken er sykepleierens måte å kommuniserer med barna på. Skal hun informere barnet om noe som skal skje, bruker hun lek. Skal hun avlede barnets oppmerksomhet fra noe ubehagelig, bruker hun lek, og skal hun motivere et barn til å gjøre noe, bruker hun lek.
- ...hvis for eksempel du vil at ungen skal gå så er det ikke så lurt å si at «du, nå skal du gå bort til døra.» Da kan man heller lure på hva som er bak døra, for eksempel finne på et eller annet morsomt som er der ute, sånn at det er en motivasjon for barnet.
Leken brukes altså for å motivere barna til fysisk aktivitet og rehabilitering.

Sykepleierne er også opptatt av å tilrettelegge for barnets egen lek mens det er på sykehuset. Da gjelder det å finne på «Reodor Felgen» løsninger som for eksempel å sveise fast et intravenøs-stativ til en trehjulssykkel. Sykepleieren må hjelpe barnet med å «finne på noe når de ikke orker å gjøre det de pleier å gjøre.» Her er det også snakk om å hjelpe barnet med å se mulighetene som ligger der.
Et viktig poeng er at leken er situasjonsbestemt. Sykepleieren må bruke lek på den rette måten for akkurat dette barnet i akkurat denne situasjonen. Dette gjør at sykepleiernes arbeidsform passer veldig bra for å fokusere på lek. Det vil alltid være en sykepleier på vakt, og hun kan gripe øyeblikket når barnet er rede.


Hvorfor brukes lek i sykepleien til disse barna?
Sykepleierne mente at lek er en form for språk. Det er et språk sykepleieren må kunne for å få kontakt med barna. Sykepleierne bruker dette språket for at barnet skal få tillit til dem og sykehusverdenen. Her ligger det en stor utfordring til sykepleieren. I intervjuene kom det fram at dette var noe av det som gjorde arbeidet med disse barna spennende. Det gjelder å finne ut hvordan du skal komme igjennom til akkurat dette barnet. For å finne ut dette må sykepleieren kjenne barnet. En av sykepleierne beskrev en episode med en liten gutt som var veldig redd:

- Han gråt hver gang det kom inn en sykepleier. Dette pågikk i ganske lang tid. På døra til guttens rom var det bilde av Morten Skogmus og jeg hadde hørt at mor leste mye eventyr, og jeg visste at hun leste mye fra Hakkebakkeskogen. Jeg forventet meg et hyl da jeg gikk inn døra, men før han rakk det så sa jeg: - Hei er det du som er Morten Skogmus? - Ja, sa han. Og så sa moren med en gang - Ja, da er vel du Klatremus, da? - Ja, sa jeg, det er jeg. Og da fikk vi andre roller begge to sånn at det var ikke så truende. Så lekte vi at vi var de to musene mens jeg egentlig ikke gjorde noen ting som var skummelt - ingen prosedyrer, prøvde bare å vinne tillit. Og så planla vi at vi skulle gå i et Hakkebakkeskogtog den dagen. Og det syntes han var en genial ide. De ble sysselsatt til å lage kostymer med museører og en gitar. Så gikk vi i et tog (...) hvor jeg fikk med flere sykepleiere. Etter dette var tilliten vunnet på en måte. Dette er en solskinnshistorie. Det var virkelig en markant forskjell fra før denne hendelsen.

Denne historien viser hvordan sykepleieren brukte kunnskapen hun hadde om barnet - at han var godt kjent med Hakkebakkeskogen - til å møte gutten på hans hjemmebane. Hun snakket et språk han kjente og da var tilliten vunnet. Hun har skapt en relasjon som barnet stoler på. Leken brukes for å skape trygghet.

Sykepleierne legger vekt på at lek er livsviktig for barn. Med dette mener de at barna utvikler seg fysisk, psykisk og sosialt ved å leke. Barn «lever med å leke - det er sånn de lærer og utvikler seg.» Et barn som er innlagt på sykehus over en lengre periode, vil miste mye av sin normale utvikling. Dette viser seg hos disse barna ved at de ikke er trygge i samvær med andre barn. De er vant med mye voksenkontakt, og har ofte fått få grenser i den perioden de har vært syke. Dette skaper ofte problemer når barna kommer tilbake i barnehagen og ikke lenger får særbehandling. Her ligger det en stor utfordring ifølge sykepleierne.

Barn viser ofte hvordan de har det gjennom leken. Observasjon av lek kan derfor gi sykepleieren nyttig informasjon. En av sykepleierne fortalte om en liten jente som hadde fått veldig mange spørsmål om hvordan hun hadde det når venner og familie ringte på telefonen. Inne på rommet på sykehuset hadde denne lille jenta en liten hytte:
- Så satt hun der inne og lekte og styrte og kokkelerte - så hadde hun en telefon der inne og så tok hun telefonen, og så sa hun med en litt oppgitt tone «jada, jeg har det bra» og så la hun på.
Det var ikke vanskelig å forstå at denne jenta var lei av maset om hun hadde det bra!

Lek brukes også for å skape glede i øyeblikket. Det kan være vannkrig i gangen eller papirflykonkurranse fra balkongen. Slike aktiviteter skaper god atmosfære på avdelingen. Det er godt for barn, foreldrene og personale å slippe seg løs og ha det moro. «...glede er jo viktig i seg selv.»
En viktig funksjon ved leken på sykehus er at den er noe normalt i en unormal verden. Ved å bruke lek kan sykepleieren forsterke barnets identitet som frisk. Veldig mye av det som skjer på sykehuset er med på å forsterke barnets identitet som syk. Sykepleiere og leger spør stadig om de har vondt noe sted, diverse undersøkelser må gjøres, de får medisiner og må være tilkoblet intravenøse slanger. En av sykepleierne sa det slik:
- Ja, jeg vet hvor mye det vil si å peke på det friske, og virkelig se det friske i forhold til hvordan barnet har det og hvordan barnet er - friskt eller sykt. Jeg tror at barn har en utrolig evne til å lære i rollen sin. Det er der de utvikler identiteten sin. Og de kan veldig fort fullstendig inngå i en sykerolle hvis det er bare den relasjonen vi gir tilbakemelding på - og motsatt. Utrolig syke barn kan jo stå opp av sengen og få til noe som de opplever som meningsfullt - få til lek.

Sykepleierne uttrykker at målet med sykepleien er at barna skal mestre livssituasjonen sin på en best mulig måte. For å kunne nå dette målet må sykepleien være situasjonsbestemt, og den må skje på barnets premisser: - Hvis du skal gå inn og ikke leke med et barn, så kommer du nesten ikke av flekken - i hvert fall ikke i denne aldersgruppa. Sykepleieren må snakke barnets språk og møte barnet i barnets verden. Hvis ikke hun gjør det, vil sykehusoppholdet bare inneholde en lang rekke av maktovergrep. Maktovergrep er ingen hensiktsmessig mestring verken for barnet eller for sykepleieren.

Sykepleierene sier at det er motiverende å se hvilken effekt lek har som sykepleieintervensjon. De vet av erfaring at lek «virker». Teori brukes for å bekrefte at det de gjør er riktig. Men det er erfaringen som er viktigst.


Hvilke forutsetninger må være til stede for at leken skal «skje»?
En viktig forutsetning for lek er trygghet. For å skape en trygg atmosfære må sykepleieren vise at hun behersker prosedyrer, utstyr og samvær med barn. Sykepleieren må være trygg i jobben sin sånn at barnet kan stole på henne. Tryggheten er noe som kommer med erfaring og refleksjon:
- Det husker jeg jo fra da jeg begynte å jobbe - hvor vanskelig det var å snakke med barn, jeg følte meg så utrolig teit - og da fikk jeg selvfølgelig ikke kontakt med barnet. Det handler om egen trygghet.

Ved å leke viser sykepleieren at «her er det lov å leke». Man må vise i praksis at det er lov, ikke bare si det med ord. Dette betyr at det må være en atmosfære av lek på avdelingen. En slik atmosfære kommer hvis de som jobber der er gode rollemodeller. Sykepleierne i studien er opptatt av pleiekultur og hva den har å si for den sykepleien som utføres. Sykepleieren må være trygg ,og det må være en kultur eller atmosfære som oppfordrer til lek på avdelingen for at leken skal komme.

Sykepleieren må også ha en evne til å sette seg inn i barns tankegang. En av sykepleierne kalte dette å ha «barnetekke». Sykepleierne var enige om at det handlet om at barnet skal føle at det blir sett og forstått. Dette viser sykepleieren ved å leke med barnet - gå inn i barnets verden og skape et møte - en relasjon. En av sykepleierne beskriver dette slik:
- Du har et budskap som du vet at du er nødt til å formidle til barnet (...du må) møte dem der de sitter og holder på med klosser eller dukker eller et eller annet (....). Så kan du lage et rom for at de skal komme til din verden. Et rom som passer for dem. Jeg tror ikke du klarer å få det rommet til å passe til barnet hvis du ikke har vært på besøk i barnets rom.


Diskusjon
Resultatene av studien bekrefter Katie Erikssons syn på leken som et grunnleggende begrep i omsorgen (12, s. 27). Sykepleierne sier på samme måte som Eriksson at omsorg er avhengig av at sykepleieren er opptatt av hele mennesket og ikke bare av teknikk. Eriksson kaller dette teknisk pleie. Skal sykepleieren yte bare slik teknisk omsorg til et barn, vil det føre til maktovergrep. Sykepleieren må få kontakt med barnet for å få gjort de tiltakene som kreves i forhold til barnets sykdomssituasjon. Bare det å få tatt et blodtrykk blir umulig hvis sykepleieren bare skal gjøre det på en teknisk måte.

Resultatene av studien viser at leken har en sentral betydning for sykepleien til kreftsyke barn fra tre til fem år. Sykepleieren må gripe øyeblikket for å kunne nyttegjøre seg av leken som en viktig intervensjon. Denne intervensjonen kan hun bruke som et kommunikasjonsmiddel for å forberede, informere eller avlede barnet. Sykepleierne i studien bruker leken som motivasjon, og de er opptatt av å hjelpe barnet til å se mulighetene for å leke med de begrensninger som ligger i sykdommen og i sykehusmiljøet. Studien viser at lek er språket sykepleierne bruker for at barnet skal få tillit og føle trygghet. Dette er en forutsetning for at barnet skal kunne mestre den situasjonen det er i på en mest mulig hensiktsmessig måte. Barnets trygghet er avhengig av sykepleierens trygghet. Sykepleierens trygghet er igjen avhengig av erfaring, refleksjon og en pleiekultur på den avdelingen hun arbeider som setter lek som en viktig verdi. Sykepleierne sier at barnet lever, utvikler seg og kommuniserer gjennom leken. De mener derfor at det er viktig å fokusere på det friske barnet gjennom å leke med barnet og tilrettelegge for lek. Sykepleierne er også opptatt av at leken skaper en god atmosfære. De kreftsyke barna får ofte leke for lite med andre barn, de får for mye voksenkontakt og lite grenser. Dette gir sykepleiefaglige utfordringer som sykepleierne i studien er opptatt av. Sist men ikke minst viser studien at sykepleieren må ha evne til å få kontakt med barn, ha «barnetekke» eller man kan kalle det en lekende holdning. En slik holdning innebærer at sykepleieren får barnet til å føle seg sett og forstått.

Studien viser at leken er av sentral betydning som «sykepleiens viktigste verktøy» i arbeidet med kreftsyke barn fra tre til fem år, og bekrefter også at leken er sentral innenfor Kims domener; pasient domenet, pasient-sykepleier domenet, praksis domenet og omgivelse domenet (13).
Gillis viser at lek har betydning for barns fysiske helse (4). Dette kommer også fram i forskning om beslektede fenomen som humor (10). Studien bekrefter dette. Men sykepleierne virker mer opptatt av helheten, hvordan lek gjennomsyrer alt i sykepleien til de kreftsyke barna enn av å peke på lekens spesielle forhold til fysisk helse.

Lillemyr trekker frem noen grunnleggende kjennetegn ved lek som ulike psykologiske teorier er enige om (14). Disse kjennetegnene blir også beskrevet i studien. Sykepleierne legger vekt på at leken krever en trygg sykepleier som arbeider i et trygt miljø, hvor det er en atmosfære som er åpen for lek. De psykologiske teoriene sier at leken krever trygghet. Videre viser studien at sykepleierne må ha en evne til å sette seg inn i barns tankegang og få barnet til å føle seg sett og forstått. De psykologiske teoriene sier at leken er en «holdning til tingene». Dette kan tolkes som det samme - at leken er avhengig av at sykepleieren har en lekende holdning. Denne holdningen må vise seg i praksis. Betydningen av å ha en lekende holdning var også en bakgrunn for studien. Nortvedt snakker om at sykepleieren må ha en holdning som kommer fram i utførelsen av sykepleien (5, s.19). Studien viser at sykepleierne er opptatt av lekens betydning i seg selv. Dette blir også vektlagt i de psykologiske teoriene. Både de psykologiske teoriene og studien er uklar på hva som ligger i dette.

Det er interessant å se resultatene av studien opp mot Winnicots teori om overgangsområde (15). Sykepleierne sier at de er avhengige av å møte barnet i barnets «rom». Uttalelsene kan tolkes slik at en viktig oppgave i sykepleie til kreftsyke barn fra tre til fem år, er å gi den tryggheten som trengs for at barnet skal tørre å bevege seg ut i «lekeuniverset» når det er på sykehuset. Sykehuset er en ny og utrygg verden og mange barn slutter å leke når de blir lagt inn. Ved å hjelpe barnet til å se nye muligheter og leke med det, viser sykepleieren at det går an å leke selvom man er syk. Studien bekrefter også det Winnicot sier om betydningen av lek. Dens betydning for å gjennomleve opplevelser og lekens betydning i seg selv. Winnicot og Eriksson (12, s. 20) sier at leken fremmer utvikling og dermed har en helsegivende karakter. Sykepleierne i studien er opptatt av at barnet skal mestre situasjonen sin på en best mulig måte, og at leken er veien til dette målet. Et innhold i helsebegrepet som fokuserer på pasientens opplevelse av sin situasjon fører til at studien støtter Winnicot og Erikssons syn.

Denne studien har ikke som mål at resultatene skal kunne sies å gjelde alle sykepleiere som jobber med denne pasientgruppen. Poenget med studien er at resultatene skal være riktige for de intervjuede sykepleierne. Samtidig er det ønskelig at resultatene skal være relevante for andre som er opptatt av lek og barn på sykehus.
Spørsmål om relevans henger sammen med kravet om validitet. - Å validere er å stille spørsmål om kunnskapens gyldighet - hva er dette gyldig om, og under hvilke betingelser (16, s. 163). Slike spørsmål har vært stilt under hele forskningsprosessen fra valg av problemstilling, den teoretiske referanserammen, utvalget, datainnsamlingen, analysestrategien og til vurderingen av om funnene var relevante i forhold til problemstillingen. I denne artikkelen er metodekapittelet og gjennomgangen av den teoretiske referanserammen skåret ned, dermed er det vanskelig for leseren å vurdere studiens reliabilitet og validitet.


Avslutning
I studien av hvordan og hvorfor lek brukes i sykepleien til kreftsyke barn fra tre til fem år, har det kommet fram at leken er av helt grunnleggende betydning både for hvordan sykepleieren skal forholde seg til barna og for barnas «liv». Leken setter barnet i fokus. Det finnes lite sykepleieforskning om dette temaet. Lek og sykepleie til barn på sykehus innebærer en rekke problemstillinger som vil falle innenfor domenene som sykepleievitenskapen bør dreie seg om jf. Kim (13). Det er en rekke forhold som kunne være aktuelle å studere nærmere. Et aktuelt tema vil være en studie av foreldrenes oppfatning av betydningen av lek for kreftsyke barn på sykehus. Videre er sykepleierne i studien opptatt av at det er en pleiekultur på avdelingen som har lek som en viktig verdi. Dette er et tema som kunne vært studert nærmere. Det ville også være interessant å se nærmere på hva som ligger i begrepet «lekende holdning». Studien synes å støtte antagelsen om at sykepleierens lekende holdning er av sentral betydning.


Litteratur
1. Norsk Sykepleierforbunds fagserie 1993; nr.1. Sykepleiens grunnprinsipper.
2. Syse A. Pasientrettighetsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2001.
3. Ot prp nr 12 (1998-99) Om lov om pasientrettigheter.
4. Gillis A. J. The effect of play on immobilised children in hospital. International Journal of Nursing Studies 1989; 26 (3): 261-269.
5. Nordtvedt P. Sykepleiens grunnlag. Oslo: Tano Aschehoug, 1998.
6. Piaget J. Play, Dreams and Imitation in Childhood. New York: Norton & Company inc., 1962.
7. Erikson EH. Studies of Play. New York: Arno Press, 1975.
8. Chambers MA. Play as Therapy for the hospitalised Child. Journal of Clinical Nursing 1993; 2: 349-354.
9. Stenbak E. Care of children in hospital: a study. Geneve: World Health Organisation, 1986.
10. Olsson H, Koch M, Backe H, Sörensen S. Nursing and humour - an exploratory study in Sweden. Vård i Norden 2000; 55 (20): 42-55.
11. Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: AdNotam Gyldendal AS, 1997.
12. Eriksson K. Vårdandets idé. Stockholm: Norstedts Forlag, 1987.
13. Kim HS. Structuring the Nursing Knowledge System: A typology of Four Domains. Scholarly Inquiry for Nursing Practice: An International Journal 1987; 1 (2): 99-110.
14. Lillemyr OF. Leik på alvor.Oslo: Tano, 1990.
15. Winnicott DW. Lek och verklighet. Stockholm: Natur och Kultur, 1995.
16. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning - en innføring. Oslo: Tano Aschehoug, 1996.