fbpx Sykepleiere i videreutdanning trenger praksisveiledere Hopp til hovedinnhold

Fagdebatt utdanning Sykepleiere i videreutdanning trenger praksisveiledere

 

Praksisveiledning i videreutdanningene minsker gapet mellom teori og praksis for studentene.

Årlig utdannes cirka 500 spesialsykepleiere innen anestesi-barn-intensiv- og operasjonssykepleie (ABIO) på høyskoler og universiteter i Norge. Formålet er å utdanne velkvalifiserte yrkesutøvere som kan utøve spesialsykepleie til pasienter og pårørende i et høyteknologisk miljø. Endringer i helsetjenestene og den medisinsk-teknologiske utviklingen har ført til at pasienter som ligger i sykehus er sykere enn tidligere, og kravene til kompetanse øker i takt med denne utviklingen.

Frem til 1998 var videreutdanningene sykehusinterne. Etter at høyskoler og universitet tok over utdanningene er studietiden redusert med ti uker (6). Minimumskravet utdanningsinstitusjonene har for å komme inn på videreutdanning er kun to års praksis som sykepleier. Gapet mellom den kompetansen enkelte studenter har ved studiestart og hva man forventer av en spesialsykepleier 18 måneder senere er stort. 

Praksisstudiene utgjør 50–60 prosent av den tiden studentene er under utdanning. Hensikten med praksisstudiene er at studenten utvikler nødvendig handlingskompetanse. Et krav i rammeplanene fra Kunnskapsdepartementet er at hver student skal ha en hovedansvarlig praksisveileder. Studenten har krav på individuell, kvalifisert veiledning og evaluering i praksistiden.

 

Egne praksisveiledere

For å imøtekomme dette kravet har OUS, Ullevål, ansatt egne praksisveiledere innen fagområdene anestesi, barn, intensiv og operasjon. Praksisveilederne er ansatt i et sentralt plassert utdanningssenter. Alle er erfarne spesialsykepleiere innen fagområdet de veileder i, og har ansvar for cirka åtte studenter per 100 prosent stilling. Praksisveilederne har også veilederutdanning og mengdetrening i veiledning. De skiller seg dermed fra kontaktsykepleiere hvor veiledningen går på omgang. Et annet viktig skille er at kontaktsykepleiere er ansatt i klinikken og må ha pasientbehandling som sitt primære fokus, mens praksisveilederne har veiledning av studenter som sin viktigste oppgave. Det innebærer at studentens behov for veiledning alltid er styrende for hvordan praksis legges opp. I hovedsak foregår veiledningen "bedside" hvor praksisveileder og student sammen har totalansvaret for komplekse pasientsituasjoner. Andre ganger er det aktuelt å trekke studentene ut av praksis for å reflektere over aktuelle, opplevde situasjoner. Hvis studenten eksempelvis har behov for å fordype seg innen et viktig område de ikke kommer borti i praksis, kan det å løse case sammen med andre studenter og praksisveileder være et viktig supplement til direkte pasientveiledning. Praksisveilederne er godt kjent med studentenes pensum og kan knytte teori til aktuell pasientsituasjon. Gapet mellom teoretisk kunnskap og praktisk handling minskes ved denne type veiledning, fordi studentene bevisstgjøres på hvordan teori kan brukes i direkte pasientarbeid.

 

Et viktig bindeledd

Praksisveilederne har et tett samarbeid med høyskolene, ledelsen ved den enkelte avdeling og kontaktsykepleier. De bidrar eksempelvis med viktig erfaringskunnskap overfor skolene og gir veiledning og råd til kontaktsykepleiere dersom behovet er til stede. Den tette studentoppfølgingen disse aktørene til sammen danner, legger et svært godt grunnlag for å vurdere den enkelte students progresjon i forhold til kunnskaper, ferdigheter og holdninger over tid. Det sikres at de spesialsykepleierne som fullfører utdanningen har nådd utdanningens mål og oppnådd funksjonsdyktighet. De studentene som ikke gjør det, veiledes ut av studiet.

Evalueringene og tilbakemeldingene studentene gir på praksisveilederordningen er svært gode. Vi tenker at dette er en ordning som bør utvides også til å gjelde andre videreutdanninger hvor praksis er en viktig del av studiet, men også i bachelorutdanningen. Det er tross alt i møte med pasienter og pårørende at kompetanse skal synliggjøres. Å gi studentene så tett, individuell oppfølging som vi har vist her er et middel for å nå målet om å utdanne flinke, reflekterte sykepleiere og spesialsykepleiere.

Kari Raaum Hovde, spesialsykepleier til barn

Vigdis Skaug, intensivsykepleier

Helle Madsen Holm, intensivsykepleier

Liv Skinnes, anestesisykepleier

Inger Anette Finrud, spesialsykepleier til barn

Christine Lorentzen-Styr, operasjonssykepleier

Bjørg Farup, anestesisykepleier

Annette Hansen, operasjonssykepleier

Åse-Helen Myklebust, intensivsykepleier

Lasse Schmidt, avdelingssjef Utdanningssenteret 

 

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.