– Det «brenner» i helsevesenet

Mitt inntrykk er at sykepleiere generelt er svært lojale – overfor arbeidsgiver, pasienter, kolleger og systemet. Vi strekker oss langt for å prøve å ivareta pasientsikkerhet. Ekstravakter og forskyvning av vakt for eksempel. Vi tilpasser oss nye systemer og omstruktureringer på kort varsel uten å blunke med øynene. Vi er fleksible.

Pasientene er sykere og holdes lengre hjemmet. Vi gjør alt for at pasientene er fornøyde. Pasientene og pårørende vet hva og hvordan de vil ha det – eller ikke. Vi tåler det meste uten å brøle ut. Vi fikser alt, og vi prøver å gjøre det som skal til for at pasientene er fornøyde – og at tjenestene er faglig forsvarlige. Det ligger i oss sykepleiere – vi gir oss ikke med det første. Synd at KS utnytter vår holdning.

Er det ingen som ser røyken?

Men snart klarer vi det ikke lenger, og mange har sagt ifra. Avvik skrives, men virker systemet mon tro? Mange slutter på grunn av risiko, belastning og ansvar og en lønn som ikke står i samsvar med dette. Hvilke historier trenger vi å fortelle slik at også andre enn oss selv skjønner alvoret?

Ikke engang pandemien var nok for regjeringen for å innrømme at helsevesenet er under press. Må vi realitetsorientere i større grad – i offentlig rom? Må vi tegne reelle bilder slik at også KS evner å se «røyken»?

Innen 2035 vil vi mangle oppimot 28 000 sykepleiere ifølge Navs bedriftsundersøkelse. Og hva da? Samhandlingsreformen har ført til oppgaveforskyvning. Dette vil vi merke i enda større grad fremover.

Komorbiditet og polyfarmasi er begrep vi er nødt til å forholde oss til daglig. Og pasientsikkerhet har stått på spill – mange ganger. Dessverre. Men vanligvis får vi bare høre solskinnshistoriene. Utad. Mulig vi må konkludere med at kommunehelsetjenesten ikke var klar for å ta fatt i en så stor oppgave samhandlingsreformen førte med seg? Uansett, det er sykepleiermangel. Jeg lurer på hva som skal til for at KS innser det?

Det er vanskelig å rekruttere sykepleiere

Det er en utfordring å rekruttere tilstrekkelig antall kvalifisert personell fordi det er mangel på sykepleiere i Norge. Ordførere rundt om i landet forteller at sykepleiere er vanskeligst å rekruttere. Det er fakta.

Kompetansen i kommunehelsetjenesten er variert, og bemanningsnormen er basert på skill miks. Rundt 25 prosent av personellet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten mangler en relevant fagutdanning, ifølge en rapport fra FHI fra 2017. Fakta, det også.

Vi trenger ufaglærte – for vi har ikke nok sykepleiere å ta. Likevel: En høyere andel sykepleiere resulterer i lavere pasientdødelighet, fastslår samme rapport.

Har KS glemt sitt ansvar?

Kort liggetid på sykehus, sykere pasienter og flere eldre med sammensatte lidelser stiller høyere krav til helsepersonellets kompetanse. Samhandlingsreformen har skapt nye tjenester med nye behov. Dette er bare en oppramsing. For vi sykepleiere vet det. Vi har hørt og erfart det i så mange år nå.

Nyere forskning fra kommunehelsetjenesten viser behov for styrket klinisk observasjonskompetanse for å avdekke akutt og kronisk sykdomsforverring. Jeg tipper at flere enn meg selv kan skrive under på det. Norsk helsetjeneste skal sørge for at ivaretakelse av pasientene er faglig forsvarlig. Har KS glemt sitt ansvar? Hvilke «brannslukningsmetodene» skal brukes?

Det er lite attraktivt å jobbe for en arbeidsgiver som ikke tar sitt ansvar på alvor. Det er direkte demotiverende. KS har fått en reell sjanse til å vise handlekraft for å rekruttere og beholde kompetente sykepleiere i jobb, men streiken ble avblåst. Det er spesielt. Det gjenstår for meg å se hvordan KS tenker å løse problemet sitt.