fbpx – Helsevesenet er avhengig av faglig og personlig kompetente sykepleiere Hopp til hovedinnhold

– Helsevesenet er avhengig av faglig og personlig kompetente sykepleiere

Bildet viser en sykepleier som hjelper en eldre mann i rullestol
RASJONERING AV SYKEPLEIE: Siden sykepleierne var pålagt mange oppgaver av administrativ og organisatorisk art, ble tiden til pasientnær sykepleie for kort til å kunne gi god og pasientrettet sykepleie, var et av funnene i bacheloroppgaven til to av kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Arne Trautmann / Mostphotos

– I en hektisk arbeidshverdag er det de pasientnære oppgavene som prioriteres ned; å unnlate å utføre de administrative oppgavene medfører avvik, skriver Flobak, Johansen, Vesterås og Skogan.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Forfatterne av denne kronikken er studenter og ansatte ved Høgskolen i Innlandet, Institutt for helse- og sykepleievitenskap.

Vår hensikt er å sette søkelys på hvor viktig det er å ha faglig og personlig kompetente sykepleiere i vårt helsevesen. Sykepleie er et eget fag og vitenskapsområde, og sykepleieren er en svært viktig komponent i et velfungerende helsevesen.

Hva er en sykepleier?

Som sykepleier har man mange arbeidsoppgaver. En sykepleier møter mennesker i alle aldre og ulike livssituasjoner. En sykepleier skal, i tillegg til å pleie syke, også fremme helse, forebygge og lindre lidelse samt rehabilitere pasienter etter sykdom og skade.

Sykepleiere møter pasienter og pårørende, både i glede og i sorg, i hverdag og krise. De skal også hjelpe dem med å finne mening i livet når sykdom eller skade svekker deres evne til å mestre daglige gjøremål.

Uten sykepleieren og sykepleierens kompetanse og funksjoner ville helsevesenet, slik vi kjenner det i dag, kollapse.

Sykepleierens kjernekompetanse kan kort defineres som å hjelpe pasienten med å dekke sine grunnleggende behov – fysiske, psykiske, sosiale og åndelige – der hen selv ikke lenger er i stand til å ivareta dem, både i kortere og lengre perioder av livet. I tillegg skal en sykepleier også sørge for at pasienten får en verdig død.

Sykepleieren er limet i helsevesenet. Uten sykepleieren og sykepleierens kompetanse og funksjoner ville helsevesenet, slik vi kjenner det i dag, kollapse.

Sykepleiere har lang utdanning og mye erfaring

For å oppnå tittelen offentlig godkjent sykepleier må man studere tre år på en høyskole eller et universitet. Sykepleiere med videreutdanninger, for eksempel innen geriatrisk sykepleie eller intensivsykepleie, må studere i minimum fire eller fire og et halvt år.

Mange videreutdanninger i sykepleie krever minimum to års praksis som sykepleier før man kommer inn på studiet. Det vil si at utdanningsløpet blir opptil seks og et halvt år. Avanserte kliniske sykepleiere (AKS) studerer minimum fem år, hvorav to på masternivå. Flere av dem som begynner på dette studiet, har mange års erfaring fra klinisk arbeid både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Forfatterne av denne kronikken har fra tre til sju års utdanning i sykepleie samt lang og bred klinisk erfaring fra mange områder av helsesektoren. Det samme har våre sykepleiersøstre og ‑brødre som jobber overalt i helsesektoren. Felles for oss alle er at vi er stolte av å være sykepleiere!

Utdanningen gir bredere klinisk kompetanse

Florence Nightingale er regnet som den moderne sykepleiens mor. Hun mente at en av sykepleierens viktigste funksjoner var å utføre kliniske observasjoner og å gjøre vurderinger og tiltak basert på disse.

For å kunne observere en pasients behov for sykepleie må en sykepleier ha kunnskaper, ferdigheter og etisk kompetanse. Disse evnene får sykepleierne gjennom utdanningen sin, hvor halvparten av studietiden vies til praktiske studier.

De siste årene har undervisere og veiledere i større grad vektlagt å utvikle en bredere klinisk kompetanse hos studentene. Målet har vært at studentene tidligere skal kunne oppdage utvikling av sykdom og uhelse, for så å iverksette tiltak eller rapportere videre til annet helsepersonell.

Man må ha avansert kunnskap, gode ferdigheter og et velutviklet klinisk blikk.

Som sykepleier skal man ikke bare være i stand til å utføre handlinger og innhente informasjon. Man skal også kunne tolke observasjonene og iverksette sykepleietiltak basert på disse. Da må man ha avansert kunnskap, gode ferdigheter og et velutviklet klinisk blikk.

For å kunne utvikle denne kompetansen undervises det i avanserte støttefag som eksempelvis anatomi, fysiologi og biokjemi, farmakologi, patofysiologi og sykdomslære. I tillegg til de naturvitenskapelige fagene undervises sykepleierstudenter på alle nivåer også i humanistiske fag som eksempelvis omsorg og etikk.

Ferdig utdannede sykepleiere skal også ha kunnskap innen ledelse og pedagogikk samt kjenne til en rekke lover og regler, som lover om pasienters rettigheter og helsepersonells plikter.

Det tar tid å bli en dyktig kliniker

Kunnskapen som kreves for at sykepleiere på ulike nivåer skal bli handlingsberedte og handlingskompetente, kan ikke læres eller instrueres i løpet av kort tid. Det tar lang tid å bli en dyktig kliniker.

Mange av oss som utdanner sykepleiere, har i flere år hevdet at tre år grunnutdanning er for kort tid til å gi sykepleiere den kompetansen og tryggheten som et slikt komplisert fagområde og yrke krever. I andre sammenliknbare land, for eksempel Island, er sykepleierutdanningen fire og et halvt år.

I det siste har det være mye medieoppmerksomhet om mangelen på sykepleierkompetanse i helsevesenet. Covid-pandemien er en av årsakene til at det i disse dager er et særlig søkelys på mangelen på intensiv- og andre spesialsykepleiere.

Det er tydelig at det er behov for flere spesialsykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Samtidig er det et stort behov for faglig kompetente sykepleiere som skal bidra inn i fremtidens helsevesen, både i spesialist- og i primærhelsetjenesten (den kommunale helsetjenesten).

Vi trenger å beholde de sykepleierne som er i arbeid i dag, så lenge som mulig, og vi må rekruttere kommende sykepleiere til grunn-, videre- og masterutdanninger i sykepleie. Da må vi sørge for at det er muligheter for kontinuerlig faglig oppdatering for de sykepleierne som er i jobb, og vi må legge til rette for en best mulig utdanning av sykepleiere, som sikrer pasienten den beste faglige oppfølgingen.

Helsevesenet trenger kvalitet

Når vi tidligere har beskrevet viktigheten av gode observasjoner og evnen til å fortolke disse, er det kanskje enklere å forstå hvorfor det er så viktig at det er nettopp sykepleieren som gjør sykepleieroppgavene rundt pasienten. Ufaglærte og helsefagarbeidere gjør en god jobb som hjelpere i pleien av de syke, men det er sykepleieren som må ta ansvaret for de syke med størst behov for sykepleie.

Sykepleien må også utøves pasientnært – det er da sykepleieren kan benytte sin kjernekompetanse, eller sørge for at pasienten får en verdig død. Derfor må det utdannes flere og mer kompetente sykepleiere.

Det er ikke kvantitet i form av flere hender som trengs.

Som sykepleiere er vi også pasientens advokat, og vi har derfor en plikt til å ta til motmæle når lokale og sentrale politikere snakker om hvor viktig det er med flere «hender» i pleien av syke og gamle. Det er ikke kvantitet i form av flere hender som trengs. Helsevesenet trenger kvalitet i form av godt skolerte hoder som evner å tenke og utføre helhetlig sykepleie når sykdom og uhelse rammer deg.

Gjennom mediene blir vi presentert for arbeidsgivere som mente at sesongarbeidere trengte seks til åtte måneders opplæring. Parallelt ble det heiet frem et tiltak hvor ufaglærte i løpet av fem dager ble «utdannet» helsehjelpere med det formål å bistå i pleien av covid-pasienter. Dette provoserer.

Det er dessverre blitt slik at det ikke alltid er de mest kompetente pleierne som delegeres til å pleie de sykeste pasientene. Det å hjelpe pasienter og pårørende med å dekke deres grunnleggende behov krever høy sykepleiefaglig kompetanse. Blir du syk og trenger sykepleie, trenger du ikke flere hender, du trenger kompetente hender.

Eldrebølgen er en varslet katastrofe

Samtidig som befolkningen i Norge blir eldre, øker graden av sykdom og uhelse.

En sykehjemspasient er ikke primært en frisk, selvhjulpen person. Realiteten er at dagens sykehjemspasient er en svært dårlig pasient med mange alvorlige sykdommer, stort forbruk av ulike medikamenter, med svært lav evne til egenomsorg og hvor det i Norge er en gjennomsnittlig liggetid før død på cirka seks måneder.

På grunn av en forventet eldrebølge de neste ti–tjue årene vil den eldre populasjonen (80–100 år) trenge mer avansert sykepleie.

Behandling er ikke business

Vi mener at innføringen av new public management (NPM) som organisasjonsform for helsesektoren er en av de største politiske tabbene som er begått i norsk helsevesen. At arbeidsgivere som kommuner og sykehus har latt seg lure til å tro at pasientbehandling er business, er, etter vår mening, en enda større synd.

Det økte tidspresset mange ansatte opplever, fører også til mindre personsentrert sykepleie.

Vår erfaring er at NPM flytter fokuset fra pasient, lindring og helbredelse til økonomi, effektivitet og administrasjon. Dreiningen har ført til sykehussammenslåinger, lavere sengekapasitet og tidligere utskrivninger.

Konsekvensen for sykepleierne er flere oppgaver av organisatorisk og administrativ karakter. Konsekvensen for pasientene er at de risikerer å motta dårligere og mer fragmentert sykepleie grunnet en mer oppgavestyrt arbeidshverdag; det økte tidspresset mange ansatte opplever, fører også til mindre personsentrert sykepleie.

Når sykepleieroppgaver blir rasjonert

Selv om sykepleiere over hele landet rapporterer om økt arbeidsbelastning og dårligere arbeidsvilkår grunnet pandemiberedskapen, mener vi at hovedutfordringen i dagens helsevesen er eldrebølgen som vil treffe oss de neste ti–tjue årene.

I tillegg er den strukturelle reorganiseringen som sykepleieryrket har vært utsatt for de siste tjue årene, en utfordring både for sykepleiere i dag, men også for sykepleiere i fremtiden.

Denne utviklingen av sykepleiefaget og sykepleierens arbeid var årsaken til at to av medforfatterne i sin bacheloroppgave ville se nærmere på om utviklingen av sykepleierprofesjonen de siste tjue årene hadde kommet pasientene til gode. Et sentralt funn i oppgaven var at praksisen som møter sykepleiere etter endt studium, for mange er annerledes enn forventet.

I en hektisk arbeidshverdag er det de pasientnære oppgavene som må prioriteres ned; å unnlate å utføre de administrative oppgavene medfører avvik. I studien fant de at det ofte var ufaglærte, de under utdanning og andre yrkesgrupper som jobbet pasientnært (1).

Oppgaver som lett kan kvantifiseres, belønnes av arbeidsgivere og politikere.

Assistenter rapporterte funn og observasjoner til sykepleiere, som dokumenterte og journalførte, ofte uten å sjekke de opplysningene de fikk. Siden sykepleierne var pålagt mange oppgaver av administrativ og organisatorisk art, ble tiden til pasientnær sykepleie for kort til å kunne gi god og pasientrettet sykepleie (1).

I studien fant studentene også at oppgaver som lett kan kvantifiseres, for eksempel tidsestimater i hjemmesykepleien og effektmål som bruk av for eksempel IPLOS (et rangeringssystem for måling av behov og oppgaver i forbindelse med økende eller synkende helsesvikt hos hjemmeboende pasienter med behov for kommunale helsetjenester), belønnes av arbeidsgivere og politikere fordi IPLOS-systemet fremskaffer tall som det er lettere å styre kommuneøkonomien etter. Dermed forsvinner kvaliteten på arbeidet i et økende press om kvantitet.

Videre viser studien at økt press om effektivitet og en oppgaveorientert arbeidshverdag kan virke negativt på sykepleiernes evne til å yte helhetlig sykepleie, noe som igjen kan påvirke pasientsikkerheten.

Forskningen de tok utgangspunkt i, viser at rasjonering av arbeidsoppgaver ga dårligere kvalitet på sykepleien, økt dødelighet og en rekke uønskede hendelser som sykehusinfeksjoner, fall og skader (2, 3). Ses dette i lys av en kommende eldrebølge, er det all grunn til bekymring.

Kompetansen må benyttes riktig

Vi må utdanne dyktige, kompetente fremtidige sykepleierkollegaer, og vi må ta vare på dem vi allerede har. Viktigheten av sykepleieren og jobben sykepleierne utøver, kan ikke sidestilles med ufaglærte.

For å kunne sikre pasienter og pårørende best mulig behandling og oppfølging er det viktig med et kompetanseløft. Samtidig må vi benytte den eksisterende kompetansen på rett plass: sammen med pasienten, ikke til administrasjon eller journalføring.

Vi stiller oss sammen med NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen og trykker nok en gang på den store, røde knappen (4)!

Referanser

1.         Hellesø R, Larsen LS, Obstfelder A, Olsvold N. Hva er sykepleie? Sykepleien. 2016;104(8):64–6. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2016.58491

2.         Mandal L, Seethalakshmi A, Rajendrababu A. Rationing of nursing care, a deviation from holistic nursing: a systematic review. Nurs Philos. 2020;21:e12257. DOI: 10.1111/nup.12257

3.         Harvey C, Thompson S, Otis E, Willis E. Nurses’ views on workload, care rationing and work environments. J Nurs Manag. 2020;28:912–8. DOI: 10.1111/jonm.13019

4.         Larsen LS. Alarm! Hvorfor virker ikke den store, røde knappen? Verdens Gang, debattinnlegg. 30. juni 2021. Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/LnvLo1/alarm-hvorfor-virker-ikke-den-store-roede-knappen? (nedlastet 01.07.2021).

Les også:

– Det er gull verdt med ny standard for faglig oppdatering av sykepleiere

Lill Sverresdatter Larsen, NSF-leder
STØTTER STANDARDEN: – Denne standarden kan bidra til å regulere sykepleiernes ansvar ut fra kompetanseområde og må være med i videre diskusjon om oppgavedeling i tjenestene, skriver Lill Sverresdatter Larsen. Foto: Marit Fonn

– Kompetanse er ferskvare, og alle sykepleiere trenger jevnlig faglig påfyll. Derfor støtter vi utarbeidelsen av en standard vi håper kan bli en nasjonal retningslinje, skriver forbundslederen.

Standarden «NS 6510:2021 Helse- og omsorgstjenester — Systematisk og kunnskapsbasert faglig oppdatering av autoriserte sykepleiere i kommunehelsetjenesten» handler om kommunehelsetjenestenes behov for kompetanse.

Den beskriver nøkkelkompetanse og er derfor gull verdt for å vise hvilken kompetanse, altså hva som faktisk kreves av en sykepleier i kommunene.

Standarden må benyttes aktivt

Standarder kan sikre at nivået og kvaliteten på det som gjøres blir mer ensartet, og slik unngå uønsket variasjon fra en kommune til en annen. Standardiseringer kan få betydning for utvikling av sykepleiernes kompetanse og for pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene.

Denne standarden kan bidra til faglig, strukturert oppdatering av sykepleiere, noe som kan skape sterke fagmiljøer som rekrutterer både sykepleiere, leger og andre profesjoner til kommunene.

Det bærende ordet her er kan. Standarden har ingen verdi om den ikke gjennomføres og benyttes aktivt. Slik sett er den på linje med kvalitetsforskrift, verdighetsgaranti, Leve hele livet-meldingen og andre dokumenter med gode intensjoner, men ingen virkemidler.

Kan bidra til å regulere ansvar

Det er verdt å legge merke til at standarden beskriver ansvarsområder som allerede er en helt umulig oppgave å holde seg oppdatert på dersom sykepleierne skal arbeide som de gjør i dag. Alle andre yrkesgrupper kan si «Nei, det er ikke min jobb», mens sykepleiernes arbeid er uavgrenset.

Hvis de bruker mye av sin tid til å serve andre yrkesgrupper og ta oppgaver som ingen andre gjør, hvordan skal de da rekke å oppdatere og vedlikeholde kompetanse, bidra til innovasjon, dokumentere avvik og gjøre forbedringsarbeid? Hvordan skal de da ha tid til å observere alvorlige symptomer på sykdom eller forverring av tilstand?

Sykepleiere er den desidert største personellmessige innsatsfaktoren.

Sykepleiere er den desidert største personellmessige innsatsfaktoren i denne tjenesten, og vårt bidrag er avgjørende for kvaliteten på tjenestene. Akkurat nå mangler vi 7000 sykepleiere i Norge, og i løpet av kun 14 år er tallet – ut fra statistiske framskrivninger – 28 000. Denne standarden kan bidra til å regulere sykepleiernes ansvar ut fra kompetanseområde og må være med i videre diskusjon om oppgavedeling i tjenestene.

Alle bør forplikte seg

NSF mener standarden for faglig oppdatering av sykepleiere i kommunehelsetjenesten, hvor sykepleiermangelen er aller størst, bør bli en nasjonal retningslinje som alle kommuner må forplikte seg til. Forpliktelser vil skape politiske, juridiske, pedagogiske og økonomiske virkemidler for å sikre nok folk på jobb med riktig kompetanse som gjør riktige oppgaver.

Tro meg, de virkemidlene trengs i en tjeneste som er uavgrenset og hvor behovene øker og ansvaret individualiseres.

NSF støttet og deltok i utarbeidelsen av en standard innen dette området. Hensikten med standarden er å bidra til:

  • pasientsikkerhet og faglig forsvarlig sykepleie,
  • omsorgsfull hjelp,
  • mestringsopplevelse og rolleklarhet hos sykepleiere,
  • merdibevissthet, ferdigheter og trygghet i arbeidet og
  • innovasjon og bærekraftig tjenesteutvikling, inkludert digital kompetanse.

Det er viktig med lik praksis

Standarden spesifiserer 14 ulike kompetanseområder og hvilken faglig kompetanse autoriserte sykepleiere skal inneha. Den beskriver metoder for kompetanseoppdatering, at den dokumenteres og hva som kan være tiltak dersom autoriserte sykepleiere ikke innehar eller tilegner seg den kompetansen man skal ha.

Standarden spesifiserer også anbefalte læringsmetoder for de ulike kompetanseområdene. NSF mener dette er viktige områder å få tilnærmet lik praksis på.

Arbeidsgiver skal ikke legge opp til at kompetansen skal tilegnes på fritiden.

Standarden har noen svakheter, spesielt knyttet til ansvarsfordeling mellom virksomhet og hver enkelt yrkesutøver. Faglig oppdatering kan være på fritid, men arbeidsgiver skal ikke legge opp til at kompetansen de har behov for, skal tilegnes på de ansattes fritid. Et annet viktig spørsmål som bør diskuteres videre, er dokumentasjon av kompetanse.

En investering i sykepleiernes kompetanse

En standard kan ikke ta inn over seg alle utfordringene, men den kan være et viktig verktøy for å gå fra kompetanseplaner som honnørord og intensjonserklæringer til utforming av tilpassede og forpliktende planer og tiltak samt riktig oppgavedeling slik at sykepleierne ikke benyttes til «eierløse» oppgaver.

Kommuner, virksomheter og ledere har et ansvar for befolkningens helsetjenestetilbud. Det vil være en styrke for både pasienter og brukere, sykepleiere og helsetjenesten totalt om alle sykepleiere i kommunal helse- og omsorgstjeneste får styrket sin kompetanse gjennom et strukturert og systematisk opplegg.

Kommunene trenger å gjøre denne investeringen i sykepleiernes livsnødvendige kompetanse.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.