fbpx – Sykepleierleder, vit at du ikke er alene Hopp til hovedinnhold

– Sykepleierleder, vit at du ikke er alene

VI MÅ DRA LASSET SAMMEN: – Det er lederen som har det fulle og hele ansvaret, men vi har et ansvar alle sammen. Det er et hav av muligheter til å korrigere kursen før det blir krise. Derfor må vi dra lasset sammen, skriver Renate Carita Nordh. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Til å begynne med følte jeg meg som fryktløse «Lille My» fra Mummidalen. Hun som kjempet for det hun trodde på. Mot slutten av mitt lederskap ble jeg den engstelige og usynlige «Ninni», skriver sykepleieren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Kjenner du deg alene og forlatt? Vit at du ikke er alene. Du er ikke forlatt. Og du skal vite – vi er mange som har vært der du er akkurat nå. Du er en av oss – en av mange.

Du er den stolte sykepleieren som ønsket å gå foran. Du er den stolte sykepleieren som ønsket å gi det lille ekstra, og du er den sykepleieren som ønsket å gjøre en forskjell.

Men du er også den sykepleieren som har kjent, altfor godt, på kroppen, at skal du leve – ikke bare overleve – så må du velge deg bort fra det du ønsker å være aller mest – sykepleier og leder.

Alene, men ikke forlatt

Siden jeg tidligere i sommer takket for dansen, har jeg fått mange tilbakemeldinger fra sykepleiekolleger og andre som kjenner seg så altfor godt igjen i mine beskrivelser av den faktiske hverdagen som sykepleier og leder.

Sykepleieledere beskriver seg selv som feige.

Og jeg har fått mange meldinger fra sykepleieledere som selv beskriver seg som feige og som ikke står offentlig frem med å tilkjennegi at det er slik hverdagen vår er.

Så om du kjenner deg alene akkurat nå, så er du ikke forlatt. Vi er mange med deg og mange som deg.

Fra Lille My til Ninni

Dere som kjenner til Mummidalen og Mummitrollet, kjenner også til Lille My og Ninni. Jeg var Lille My – uredd, kjempet for det jeg trodde på, tålte det meste og hadde en stor arbeidskapasitet.

Jeg sto opp for de svakeste, sa ifra når jeg var uenig og sto for det jeg trodde på. På slutten av mitt lederskap hadde jeg blitt til Ninni. Hun som er så engstelig, som er blitt så såret og så selvutslettende at hun nesten er blitt usynlig.

Så kanskje føler du deg som Ninni akkurat nå? Men tro meg – du kan klare å finne igjen til din indre Lille My. Det skal vi klare sammen.

Arbeidsgiver også for sine ledere

Det kan synes som om du som leder har fritakelse fra din arbeidsgiver sitt ansvar for oppfølging. Du som har stått på barrikadene og jobbet til tider 24/7, sitter nå igjen med kritikk, karakteristikker av deg selv som du ikke gjenkjenner og et nettverk som har rast. Og hvor er din arbeidsgiver?

For det er jo ikke så farlig når alt går bra, eller nesten bra.

Var det et sted på veien at du tenkte at du kanskje ikke passet som leder, at din arbeidsgiver rettledet deg, eller at du ble rådet til ikke å jobbe som leder? Mest sannsynlig ikke. For det er jo ikke så farlig når alt går bra, eller nesten bra.

Vi har alle et ansvar

Det er når det virkelig stormer at du blir gjort kjent med alt du skulle gjort annerledes. Eller at du ikke passer som leder. Rart det der egentlig – at så snart man kan peke på en leder, så er alle problemene løst.

Jeg skal være den første til å innrømme at ikke alle egner seg som leder, og at det er lederen som har det fulle og hele ansvaret.

Men fra at det har gått bra til å bli helt krise – her er det jo et hav av muligheter til å korrigere kursen. Og det er her jeg mener vi har et viktig ansvar alle sammen: Den enkelte leder, den enkelte medarbeider, tillitsvalgte, vernetjenesten og ikke minst toppledelse og politikere.

Vi feiler sammen, vi lykkes sammen, og vi må dra lasset sammen.

En varslet krise

De kommunale helsetjenestene er under offentlig revisjon i mediene om dagen. Det blir tegnet et bilde av at enkelte kommuner og tjenester er alene om å mangle sykepleiere. Nei! Dette er en gjentatt varslet krise om manglende sykepleiere i hele Norge.

Og om noen skulle lure, så har de store rekrutteringsutfordringer innen spesialisthelsetjenesten også. Så når skal dette tas på alvor? Leder i NSF Lill Sverresdatter Larsen har varslet dette i alle kanaler hun har tilgang til. Når skal våre politikere ta det til seg?

Hvor mange sykepleieledere kommer vi til å mangle?

I mai i år viste Nav at det mangler 7000 sykepleiere. Statistisk sentralbyrå estimerer at vi kommer til å mangle 28 000 sykepleiere i 2035. Og mangler vi så mange sykepleiere i tjenestene, hvor mange sykepleieledere kommer vi til å mangle til å lede og drifte tjenestene da?

Medienes makt

Mediene er viktige. De har et viktig samfunnsmandat i å drive undersøkende journalistikk og avdekke kritikkverdige forhold. Men når går de fra å bedrive undersøkende journalistikk, for å finne årsaksforklaringene, til å finne syndebukker?

Det kan synes som om det er et umettet behov for å finne den ene – den skyldige og gjerne lederen – og da er vel problemet løst? Jeg nekter å tro at mange av avsløringene med for dårlig oppdekking av sykepleiere på vakt, avvik i legemiddelhåndtering, eller høyt sykefravær ene og alene skyldes en dårlig leder eller dårlig ledelse.

Utfordrer mediene

Jeg vil derfor utfordre mediene til å bli med på et dypdykk i hvordan en sykepleieleders hverdag faktisk er over tid; hvordan jobber vi, hvilke utfordringer har vi i arbeidshverdagen, og hvordan møter vi disse?

Jeg har tidligere pekt på hvordan et helhetlig lederansvar fremstilles.

Hvordan jobbes det med rekruttering, arbeidsmiljø, kvalitet i tjenestene, og hvordan jobbes det med kompetanseutvikling? Hvilke føringer og krav er sykepleiere gitt av sine overordnede, og hvordan forvalter vi økonomiske krav og forventninger?

Jeg har tidligere pekt på hvordan et helhetlig lederansvar fremstilles og hva det faktisk er. Hvordan er det å jobbe under forhold og premisser som kan endre seg drastisk hvert annet år ut ifra hvilke valgresultater vi får?

Det er en vei å gå

Ut ifra kommentarfeltene å dømme, kan det synes som om sykepleieledere i kommunehelsetjenesten sitter på millionlønninger. Det er i så fall veldig ukjent for meg etter 18 år som leder i offentlig sektor. Det er utopi å tro at vi jobber for de store lønningene, for da hadde vi holdt på med noe helt annet.

Ved lønnsforhandlinger har jeg av egen interesse bedt om innsyn i tilsvarende lønnsplasseringer av lederkolleger (mannlige), innenfor andre fagfelt, men med tilsvarende størrelse på ansvarsområder og ansvar for medarbeidere.

Resultatene var nesten alltid det samme – de var plassert med høyere lønn enn oss i pleie- og omsorgssektoren. Selv om jeg og flere med meg hadde tatt ansvar for egen læring og kompetanse og tatt lederutdanning for å kunne være en best mulig utgave av oss selv som leder.

Trenger en åpenhetskultur

Jeg har også opplevd at det blir innvilget lønnskrav hvor min påstand er at dette skjedde med bakgrunn i bekjentskaper, kameraderi og personlige relasjoner.

Vi trenger en åpenhetskultur og åpne prosesser.

Vi trenger en åpenhetskultur og åpne prosesser hvor man uavhengig av kjønn, fag, bekjentskaper og private relasjoner oppnår lønnsplassering ut ifra kompetanse og faglige kvaliteter og oppnådde resultater. Men inntil dette er en realitet, får jeg fortsette å si som jeg pleier; vi får sikkert vår lønn i himmelen.

Sammen for endring

Jeg takket for dansen med å påpeke at vi som sykepleiere og ledere er for feige og for lojale. Vi er ikke feige, men det er for krevende å stå alene. Vi er lojale, men vi må først og fremst være lojale overfor oss selv som sykepleiere og ledere.

Vi må, og vi skal heve, stemmen til vi blir lyttet til. Vi skal si ifra som fryktløse Lille My-er. Og vi skal gi hverandre stemmene når Ninnis stemme er for svak til å bli hørt. For vi er sterkest sammen!

Les også:

– Det er en tid for alt

Mildrid Haugrønning Søndbø
BEHØVER ETIKKEN: – Etikken søker den beste løsningen – det gode. Hva gjør vi når overbygningen har tak som lekker? Vi behøver noen som tar grep. Vi behøver etikken i førersetet, skriver Haugrønning Søndbø. Foto: Privat

– Vi, sykepleierne, trodde tiden var kommet for en dans, men den gang ei. I stedet blir det nok en lang klage og mye gråt inntil politikerne forstår med hodet og hjertet hva vi arbeider for dag og natt, skriver Haugrønning Søndbø.

Det har vært mange som har klappet for oss under pandemien, både befolkningen og politikerne. I løpet av året som har gått har kanskje flere av dem som styrer landet fått en større forståelse av sykepleiernes uunnværlige rolle i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Pasientene har alltid sett vår oppgave og vårt ansvar.

Er det blind ærbødighet for reglene?

Å følge spillereglene i forhandlingsmodellen er visst viktigere enn tryggheten for folket. Ansvarlige politikere sitter med hendene i kors. Det er et gedigent sprik mellom den anerkjennelse som har blitt formidlet gjennom året som har gått og det som er virkeligheten når framtida skal formes.

Hvorfor er det ingen ledere som tar spalteplass?

Hvorfor er det ingen ledere som tar spalteplass? Hvorfor er det ingen som formidler hvordan det er å inneha et lederansvar de ikke verken har budsjett eller sykepleiere til å kunne ivareta?

Den siste Debatten

27. mai ble vårens siste episode med Debatten vel gjennomført. Det ble en interessant debatt med Fredrik og gjester. Men hva ble egentlig formidlet? En av de norske verdiene er fortsatt at viktige samfunnstjenester skal være på offentlige hender. Om det skal fortsette, må øverste ledere skjerpe seg. Da må de berede grunnen for en arbeidssituasjon som hindrer flukten fra sykepleieryrket og ikke minst legge til rette for nye studieplasser og praksisplasser.

I debattprogrammet deltok leder i Norsk Sykepleierforbund og leder/forhandlingsleder i Unio som forsvarte sykepleiernes og lærernes pågående streik i svært behagelige ordelag.

Arbeidstakerorganisasjonene meddelte mye saklig kunnskap. Det handler ikke først og fremst å stå på kravene. Det handler om å sikre gode tjenester. Kommunens ledelse er fullt klar over situasjonen. 20 prosent andel ufaglærte i skolen og kanskje så mye som 30 prosent i kommunehelsetjenestene er altfor mye. 7000 sykepleiere i manko er krise.

Blant gjestene var også redaktøren for Nettavisen som uttrykte en stor misnøye med streiken og mente det var en svært umusikalsk handling å streike nå. Men hva er egentlig umusikalske handlinger i denne sammenhengen?

Hva blir gjort?

Forhandlingsleder for kommunesektorens organisasjon (KS) skulle forsvare knapper og glansbilder til lærerne og sykepleierne. Det var en trist opplevelse. Er det virkelig ingenting å hente frem til så viktige yrkesgrupper?

Skal ikke stat og kommune være en god arbeidsgiver?

Lærerne har måtte svinge seg rundt og økt kompetansen på null komma null tid i koronatiden. De er kompetansebroen inn i framtida og bærer mye av ansvaret for den oppvoksende generasjons kunnskap, verdier og levebrød. Økonomen som deltok, var et lyspunkt! Han spurte retorisk: «Skal ikke stat og kommune være en god arbeidsgiver?»

Det mangler 7000 sykepleiere, og i enkelte kommuner er det ekstremt skrint. Men det er ingen visjon eller et lyspunkt å ta med til morgendagen. Jeg vil tro de aller fleste ledere høyt i hierarkiet innen helse og omsorg har god oversikt over tingenes tilstand når det gjelder sykepleiermangelen. Men hva gjøres?

Vi håper det blir en tid for å danse

Det er et alvor som må opp og frem og vi behøver handling fra politikernes side. Vi har dokumentet og synliggjort denne mangelen lenge. Politikerne må gi oss en grunn til å danse, ja pasientene fortjener det først og fremst.

Det skal et overskudd til å alltid møte den enkelte pasient med omsorg og interesse. Svært mange ledere gjør en fantastisk jobb for å legge til rette for nettopp det. Men de kan ikke trylle. Den sansningen sykepleier og professor Kari Martinsen så fint formidler i sin omsorgsteori, fordrer full oppmerksomhet og full tilstedeværelse.

Som sykepleiere sanser vi med hele oss. Vi spiller ingen teatralsk rolle. Vi er rollen da instrumentet er oss, vår kompetanse, våre ferdigheter og vår omsorg.

Etikken er i alt vi formidler

Etikken er ikke et avgrenset område. Etikken er i det vi alle formidler, i det vi gjør og i det rommet som oppstår i dialogen med den andre. Etikken er i holdningene, i meningene, i verdiene, i kunnskapen og i kompetansen vi forvalter.

Hva gjør vi når overbygningen har tak som lekker?

Så i bunn og grunn handler kanskje debatten med Fredrik om etikk? Kanskje handler det om å gi de som har store hjelpebehov i helse- og omsorgssektoren den pleie og trygghet de fortjener og har krav på?

Det mangler flest sykepleiere i kommunene. Kanskje er det samme virkelighet i skolevesenet? Mange med utfordringer har ikke alltid en vernepleier eller lærer ved sin side. Altså råder det slett ingen likebehandling, en verdi vi er forpliktet på.

Etikken søker den beste løsningen – det gode. Hva gjør vi når overbygningen har tak som lekker? Vi behøver noen som tar grep. Vi behøver etikken i førersetet.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.