– Det mangler kunnskap om trusler og vold i helse- og sosialtjenesten

Høstens tragiske knivangrep på to ansatte ved Nav Årstad i Bergen, der en ansatt ble drept, har igjen revet opp en verkebyll som har vært dekket til helt siden forrige gang en bruker tok livet av sin saksbehandler på et Nav-kontor i Oslo i 2013.

Igjen har det blitt trukket frem i nyhetsartikler og kommentarer at ansatte i helse- og sosialtjenestene i Norge er suverent mest utsatt for trusler og vold i arbeidslivet i Norge.

Sykepleiere er svært utsatt

Å bli utsatt for trusler og vold er en såpass vanlig foreteelse i helse-, omsorgs- og sosialtjenester at enkelte forskere anslår en livstidsprevalens, eller sannsynlighet for minst én gang i løpet av yrkeskarrieren å bli utsatt for trusler eller vold fra brukere og pasienter, til å være 100 prosent.

I mange yrker i helse-, omsorgs- og sosialsektoren er denne innsikten så dypt inngravert i bevisstheten blant personell at trusler og vold anses som «en del av jobben».

Nyere oversikter fra Norge viser at sykepleiere er en svært utsatt yrkesgruppe. Videre er barnevernsansatte og ansatte i tjenester for personer med kognitive funksjonsnedsettelser svært eksponert.

Alle disse yrkene er kjennetegnet ved å utøve sitt arbeid i umiddelbar fysisk nærhet til mennesker som befinner seg i særlig utsatte, sårbare og avmektige livssituasjoner.

Det er altså kvaliteter og egenskaper ved rammene rundt og sammenhengene, som for eksempel at sykepleiere utøver sin hjelp til mennesker og særtrekk ved arbeidsoppgavene deres, som gjør arbeidet utpreget risikoutsatt.

Trenger mer kunnskap

I Norge er det særlig FAFO og FO som det siste tiåret har bidratt med kunnskap om utbredelsen av vold og trusler i helse- og sosialtjenester gjennom to undersøkelser fra 2009 og 2019. Imidlertid er disse undersøkelsene beheftet med begrensninger knyttet til utvalgene.

I den første undersøkelsen deltok kun medlemmer fra FO og Fagforbundet som jobbet i offentlig sektor i tjenester for personer med kognitive funksjonsnedsettelser og i barnevernet.

Den siste undersøkelsen inkluderte flere sektorer, men deltakerne ble kun rekruttert blant medlemmer i FO. I SSBs jevnlige levekårsundersøkelser kan man også finne noe informasjon om fordeling av eksponeringen for trusler og vold blant ulike yrkesgrupper.

I siste SSB-undersøkelse fra 2019 fremkommer det at 19 prosent av sykepleiere i Norge var blitt utsatt for trusler og vold i løpet av en 12-måneders periode. Problemet med denne statistikken er at den ikke er differensiert nok med henblikk på hvilke tjenester utsatte sykepleiere jobber i.

En underrapportering i praksisfeltet

Én særlig utfordring knyttet til etablering av status for utbredelsen av trusler og vold i helse- og sosialtjenester, er en utbredt og særdeles standhaftig underrapportering av trusler og vold i praksisfeltet.

Det er mange grunner til det, men særlig den nevnte opplevelsen av trusler og vold som å være «en del av jobben», engstelse for å bli opplevd som uegnet for jobben av kolleger, eller erfaringer med manglende støtte og engasjement fra ledelse, er noen av de viktigste.

I tillegg er det blant praktikere, men også selv blant voldsforskere, stor uenighet om definisjonene av trusler og vold. Sammen gjør dette at det er manglende kunnskap om utbredelsen av trusler og vold i ulike sektorer av helse- og sosialfeltet, både nasjonalt og internasjonalt. Det antas å være betydelige mørketall.

Studier er mangelvare

Når vi kommer til kilder til dypere kunnskap som gir oss en mulighet til å utvikle mer mekanistiske forståelser av fenomener, som vi gjerne finner i kvalitative studier, er tilstanden minst like begredelig.

I Norge finnes det kun et fåtall studier av fagpersoners perspektiver på og erfaringer med trusler og vold fra brukere. Studier som Lillevik og Øiens fra 2010, Gamme og Eriksson fra 2018 og Maagerø-Bangstad og kolleger fra 2019 og 2020, er noen av få som er gjennomført i Norge det siste tiåret.

Studier av brukeres egne perspektiver på trusler og vold i helse- og sosialtjenester er mangelvare, både nasjonalt og internasjonalt.

Det får konsekvenser

Den rådende kunnskapsmangelen på feltet betyr flere ting. Blant annet betyr det at policyer og retningslinjer innen forebygging og håndtering av trusler og vold baserer seg på et sviktende kunnskapsgrunnlag. På denne måten kan vi komme til å bomme med våre innsatser eller, i verste fall, risikere å bidra til problemet vi forsøker å løse.

Trusler og vold i arbeidslivet er en kompleks tematikk, og forebyggende tiltak krever en helhetlig tilnærming for å kunne lykkes. Det er viktig å ha tilstrekkelig kunnskap utviklet og sammenstilt fra ulike ståsteder i feltet det være seg fra brukerne selv, pårørende, sykepleiere og øvrig personell, ledere og samarbeidsparter.

Mangel på kunnskap om virkningsfulle faktorer i konkrete møter mellom brukere og ansatte, men også organisasjonenes og samfunnets generelle innsatser for å forebygge uønskede hendelser, vil forebygging og håndtering av trusler og vold i helse- og sosialtjenester være fundert på et usikkert og mangelfullt grunnlag.

Sterkt behov for mer kunnskap

Vi vil derfor løpe risikoen for å feile i våre bestrebelser på å nå en nullvisjon for trussel- og voldshendelser i arbeidslivet, og nye tragiske hendelser vil kunne finne sted i fremtiden.

Vi trenger en større satsing på og prioritering av kunnskapsutvikling om trusler og vold i arbeidslivet, og særlig praksiser og organiseringsmåter som bidrar effektivt til gode tjenester til innbyggerne, men også en til et trygt arbeidsliv for sykepleiere og andre i helse-, omsorgs- og sosialtjenestene.

Jeg vil avslutte med å oppfordre myndigheter, forskningsmiljøer, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner i feltet til å gå sammen om en dugnad for å fremme en kunnskapsutvikling som den seneste tidens hendelser igjen, og på alvorligst mulig vis, har minnet oss om at er et sterkt behov for.