fbpx – Er det grunn til å reagere om vi mister en sykepleier? Hopp til hovedinnhold

– Er det grunn til å reagere om vi mister en sykepleier?

MENINGSLØST: – Dette handler ikke om at helsepersonell tåler lite, men at effektivitetskravet har blitt så høyt at jobben for mange oppleves som meningsløs, skriver fylkeslederen. Foto: Morten Bjerke / Bildemontasje: Hilde Rebård Evensen

– Vi vet at lønn åpenbart er et virkemiddel for å rekruttere og beholde folk, men arbeidsforholdene må uansett være slik at det gir mening å bli værende i yrket, skriver Randi Askjer.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

En sykepleier står frem på sin Facebookprofil og sier takk for seg før hun har jobbet som sykepleier i 10 år. Hun har jobbet flere år på Sykehuset i Vestfold, nå i en liten kommune i Telemark, og bor i en kommune som absolutt trenger sykepleiere.

Sykepleieren sier at «nok er nok». Hun vil ikke lenger være sykepleier og vil starte på ingeniørstudium. Mediene fatter interesse og oppslaget deles vidt, men hvorfor får det så stor oppmerksomhet? Er det noe problem at en sykepleier heller vil bli ingeniør etter å ha jobbet noen år? 20 prosent slutter innen ti år.

Et sterkt dilemma

Til tross for et svært meningsfylt yrke, opplever mange det meningsløst å «løpe rundt på jobb» hvor de i altfor stor grad dras mellom helt nødvendig pasientarbeid og alt annet som må ordnes i løpet av hver vakt på jobb.

Undersøkelse viser at 20 prosent av sykepleierne slutter i yrket innen ti år etter de ble ferdig utdannet. Det er denne trenden som bekymrer oss når vi vet at vi mangler sykepleiere.

Dette handler ikke om at helsepersonell tåler lite.

I Norsk Sykepleierforbund kjenner vi på et sterkt dilemma. Vi mener det er riktig å synliggjøre både overfor arbeidsgivere, politikere og folk flest nettopp dette som mange medlemmer beskriver, fortvilelsen over arbeidsbelastningen og presset som gjør at folk slutter.

Dette handler ikke om at helsepersonell tåler lite, men at effektivitetskravet har blitt så høyt at jobben for mange oppleves som meningsløs.

Vil ikke skremme

Samtidig ønsker vi ikke å svartmale virkeligheten. Vi ønsker ikke å skremme pasienter og pårørende, eller skremme nye søkere og sykepleierstudenter som ønsker å jobbe i helsetjenesten og som vi sårt trenger.

Av våre 9200 medlemmer har vi også mange ledere som hver dag gjør sitt for best mulig å sy sammen en arbeidshverdag, en bemanningsplan og få dekket vakter slik at oppgavene skal kunne løses, og sikre fagutvikling for godt faglig og forsvarlig arbeid.

Vi vet at det gjøres utrolig mye godt faglig arbeid både på sykehus og i kommunene og at det heldigvis fortsatt finnes arbeidssteder der bemanningen står i samsvar med oppgavene som skal løses.

Støttefunksjoner spares inn

Den ene artikkelen etter den andre peker dog på viktige årsaker som har gitt en større arbeidsbelastning for helsepersonell allerede før pandemien og som selvsagt har forsterket seg gjennom pandemien.

For å spare penger har flere støttefunksjoner blitt fjernet.

Kortere liggetid på sykehus gjør at flere oppgaver må løses på kortere tid gjennom hele døgnet, eksempelvis også utskrivninger på kveld hvor det ikke er sekretærer og renholdspersonell til oppgaver som kunne vært gjort av disse. For å spare penger har flere støttefunksjoner blitt fjernet.

Færre sykehussenger gir økt press på den enkelt sengepost, ofte uten økt bemanning. Langt flere pasienter gis helsehjelp i kommunene uten innleggelse på sykehus, eller at de raskere sendes ut, noe som også krever langt mer kompetanse og ressurser ute i hjemmesykepleien og på sykehjem.

Hva ber vi om?

Vi vet at flere arbeidsplasser nå gjør analyser av hvilke behov de ulike avdelinger har for personell. Dette må gjøres, og det må gjøres vurdering av hvilke yrkesgrupper som har riktig kompetanse til å løse de ulike oppgavene.

Sykepleierne bør benyttes til de oppgavene de er best kvalifisert for. Likeså alt øvrig personell enten det er leger, helsefagarbeidere, sekretærer, renholdere og så videre. Når analysene er gjort, må det synliggjøres hva som faktisk trengs.

Det hjelper lite med gode analyser om de ikke fører til endringer. Om det ikke er budsjettmessig dekning for å følge opp dette, må det løftes til ansvarlig for drift, enten det er kommunepolitikere, sykehusdirektør eller sykehusets styre.

Øker inntektene

Det er derfor vi ber arbeidsgivere, kommunens politikere og sykehusets styre å etterspørre hvordan arbeidssituasjonen faktisk er for sine ansatte i helsetjenesten.

De bør lyttes til før de slutter.

Hvis vi ikke skal fortsette å miste kompetente folk, må det handles nå. De bør lyttes til før de slutter. Alle undersøkelser om yrkesengasjement blant sykepleiere peker på det samme. For å bli værende i yrket må arbeidsbelastningen ned. Oppgavene de har, må stå i forhold til tilgjengelig tid og ressurser.

Når regjeringen viser til at de øker kommunesektorens frie inntekter med 4,5 milliarder, må vi følge med på om de faktisk går til bedre bemanningssituasjon i helsetjenesten og likeså med økte bevilgninger i sykehus.

Det må gi mening

Lønn virker motiverende for å fortsette å ta ansvar, og vi vet at lønn åpenbart er et virkemiddel for å rekruttere og beholde folk, men arbeidsforholdene må uansett være slik at det gir mening å bli værende i yrket.

Kommunene og sykehus må – sammen med tillitsvalgte – drøfte hvordan de kan beholde og rekruttere helsepersonell. Det bør i tillegg drøftes hvordan kompetanse og arbeidsdeling kan gjøres best mulig i de ulike virksomhetene.

I en tid med stadig større arbeidskraftbehov i helsektoren, må vi la profesjonskamper ligge og tenke fornuftig sammen slik at vi beholder de vi har og klarer å rekruttere flere

Innlegget har vært publisert i Tønsbergs Blad.

Les også:

– Vi bruker stemmene våre, men ingen hører oss

Bildet viser sykepleier Marte Aunmo i sykepleieruniform
UTSLITT: – Daglig leser jeg innlegg skrevet av dyktige sykepleiere som går på jobb og gjør sitt beste under pandemien. De er utslitt, både fysisk og psykisk, skriver sykepleier Marte Nerby Aunmo (avbildet). Foto: Privat

– Jeg har jobbet som sykepleier i 2,5 år, men nå orker jeg ikke mer. Arbeidsvilkårene er for slitsomme, og tanken på å gjennomleve 40 år i et yrke som ikke tar vare på helsen min, er uholdbar, skriver sykepleieren.

Så var jeg her igjen – skrivende på tastaturet i frustrasjon over sykepleiermangelen. Arbeidspresset blir verre og verre for hver dag som går, men siden ingen andre tar tak, tar jeg selv tak.

Daglig leser jeg innlegg skrevet av dyktige sykepleiere som går på jobb og gjør sitt beste under pandemien. De er utslitt, både fysisk og psykisk.

Hva mer kan vi gjøre?

Selv vet vi svarene på hva som ville gjort yrket mer attraktivt med hensyn til rekruttering av nye sykepleiere, hvordan vi kan beholde de sykepleierne vi allerede har samt hvordan man kan gjøre yrket mer levelig.

Høyere lønn, flere heltidsstillinger, helsevennlig turnus, ulempetillegg som representerer de faktiske forhold samt omfordeling av arbeidsoppgaver slik at blant annet sengevask legges på hylla for godt, er alle tiltak vi ønsker å se. Som vi trenger å se!

Vi bruker stemmene våre, og vi roper høyt – i smerte. Og vi gråter – i smerte. Daglig. Men ingen hører oss, og ingen kommer med smertelindrende tiltak. Hva mer kan vi gjøre, og hvor lenge holder vi ut?

Krever hard jobbing

Som sykepleier ble jeg ferdig utdannet våren 2019. Tre år med studier var da tilbakelagt, og yrkeslivet ventet på meg. Jeg gledet meg. Tross alt, jeg valgte dette yrket fordi jeg er glad i mennesker.

Ønsket om å hjelpe og være der for andre mennesker i ulike faser av livet, var brennende. Tenk å komme tett på mennesker, lære dem å kjenne samt være en del av deres livshistorie! Tenk å kunne utgjøre en forskjell for andre! Det er spesielt, unikt og givende, og det rører ved hjertet mitt.

Dog er ikke den genuine interessen av å hjelpe folk nok i utøvelsen av sykepleie. For å oppnå bachelorgraden, kreves det hard jobbing. Masse kunnskaper skal læres, og til slutt skal den anvendes i praksis.

Jeg vil ikke mer

Anatomi, fysiologi og biokjemi, farmakologi, sykdomslære, patofysiologi, læren om mikrober, omsorg, etikk, ferdighetstrening, lover og regler, tverrfaglighet og samarbeid, er alle eksempler på pensum og fag som i sin helhet gir deg livsviktig kompetanse. Med grunnlag i dette skal observasjoner gjøres, avgjørelser fattes og tiltak iverksettes. Det er krevende, men på samme tid utfordrende, og det er spennende.

Jeg har jobbet som sykepleier i 2,5 år, men nå orker jeg ikke mer. Nei, vet du hva, jeg gidder ikke mer. Arbeidsvilkårene er for slitsomme, og tanken på å gjennomleve 40 år i et yrke som ikke tar vare på helsen min, er uholdbar.

Så nå hopper jeg av dette toget og penser over til en annen linje. En linje som jeg tror vil være mer helsemessig gunstig for meg og som gjør at jeg kan fortsette å bidra, bare på en litt annen måte. For jeg ønsker fremdeles å bidra.

Kjenner på en lettelse

Det føles godt å vite at jeg ikke lenger skal slite meg ut på jobb og at jeg skal slite ut min egen helse. Det føles godt å vite at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg om for liten hviletid, neglisjering av toalettbesøk og matpauser.

Det føles godt å vite at jeg ikke lenger trenger å ta stilling til det evigvarende stresset og arbeidspresset for å rekke over alle gjøremål – spesielt gjøremål som ikke er relatert til den direkte og pasientnære kontakten.

Det føles også godt å vite at jeg ikke lenger trenger å kjenne på den konstante dårlige samvittigheten ovenfor pasientene mine fordi jeg ikke har tid til dem. Tid til å gi dem den pleien og omsorgen jeg gjennom tre år har tilegnet meg kunnskap om for å kunne gi dem. Pleien og omsorgen de har krav på.

Det føles godt å fraskrive seg dette ansvaret, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner på en lettelse.

Føler også på en skyldfølelse

Samtidig kjenner jeg på skyldfølelse. Skyldfølelse fordi kollegene mine mister hendene mine og skyldfølelse fordi Norge mister hendene mine. Og det skjer midt i en pandemi når de egentlig trengs som mest. Men jeg klarer ikke mer.

Nå må kollegene mine løfte dugnadsåndene – som er blitt påtvunget oss  enda høyere. Nå må kollegene mine ta enda flere ekstravakter. Enda flere doble vakter. Og de blir frarøvet enda mer av den, allerede, lille fritiden de har. Men, de stiller opp for pasientene. Gang på gang.

I dag mangler vi 7000 sykepleiere, og i 2035 vil vi mangle 28 000. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan arbeidshverdagen, arbeidsvilkårene og pasientsikkerheten vil se ut om 15 år når sykepleiermangelen firedobles.

Provosert, skuffet og trist

Jeg er provosert, skuffet og trist. Og jeg vil nesten si at jeg har mistet tilliten til vår egen regjering – vår egen, folkevalgte, regjering som skal ta vare på velferden og helsen vår.

Krisen er varslet i lang tid. Og slitne var vi lenge før pandemien. Kapasiteten sprenges, og vi roper fremdeles. Men ingen hører oss. Og ingen kommer for å lindre smerten vår.

Så, nå går jeg. Etter 2,5 år, går jeg. Og jeg som kunne blitt i 40 år, forlater yrket. Men jeg vil savne pasientene mine.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.