fbpx – Alt trenger ikke å være bra Hopp til hovedinnhold

– Alt trenger ikke å være bra

Bildet viser en jente som holder rundt sin mor
MÅ TRYGGE BARNA: – Jeg er bekymret for en utvikling der vi blir redde for livets normale opp- og nedturer. Hvis foreldre blir redde for situasjonen og fremtiden, vil de ikke klare å trygge sine barn, skriver helsesykepleier Kari Avtjærn. Illustrasjonsfoto: Vh-Studio / Mostphotos.

– Paradokset for oss fagfolk er at vi skal rope høyt på vegne av de sårbare som trenger hjelp. Men vi må for all del ikke glemme å løfte og fremme det som er bra, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Som helsesykepleier og fagperson, er jeg svært opptatt av at barn og unge som strever skal få den hjelpen de trenger. Gjennom en lang pandemi og en uforutsigbar hverdag ser vi at flere enn tidligere strever. De som strever, må få riktig hjelp til rett tid.

Likevel er det heldigvis slik at de aller fleste klarer seg helt fint. De aller fleste har ikke psykiske lidelser og trenger ikke hjelp fra spesialister. De fleste barn og unge i Norge har gode foreldre og vanlige trygge foresatte som innimellom bommer og trår litt feil, men som evner å rette opp i det. Og som har denne uvurderlige evnen til å si unnskyld.

Derfor har jeg så lyst til å rope ut å si:

«Det kommer til å gå bra! Det er fint å være vanlig, gjennomsnittlig og ha gode og dårlige dager. Det er det som er livet, så la oss snakke sant om det.»

Sender et budskap som skremmer

«Det kommer til å gå bra», skrev barn på steiner og stubber i starten av pandemien. De tegnet regnbuer – og det ga håp. Mange la ut fine familiebilder fra opplevelser sammen ute i naturen, og vi – helsesykepleiere – fikk også mange fine tilbakemeldinger fra barn, unge og deres familier om at det var godt å ha mer tid sammen og at det var godt å stoppe opp litt. Det var mindre stress og press.

Etter hvert har man satt søkelyset på de negative konsekvensene, de sårbare barna, psykiske plager og vansker. Dette har preget mediebildet. Og vi som er fagpersoner, har gjentatt og gjentatt: «Dette er ikke bra for sårbare barn og unge. Det er barn og unge som må bære den tyngste byrden. Strevet øker. Nå må barn og unge spares.»

Uforutsigbarheten i hverdagen har ikke vært bra. Ikke for noen. Men hvis det er disse ordene vi speiler oss i hver dag, sender summen av det hele ut et budskap. Det gjør det noe med oss. Vi blir engstelige, og vi blir redde for hvilken skade dette gjør med oss. Det skaper angst.

Alle trår feil

Jeg opplever at barn kommer til meg fordi de er redde. De er redde for å bli redde. Redde for å være lei seg, redde for å ha en dårlig dag, og noen er redde for at de er psykisk syke – nettopp fordi de har en dårlig dag.

Jeg er bekymret for en utvikling der vi blir redde for livets normale opp- og nedturer. Hvis foreldre – de som skal være trygge voksne – blir redde for situasjonen og fremtiden, vil de ikke klare å trygge sine barn. Det viktigste for barn er kjærlige og trygge foreldre som tåler og finner rom for det som er av følelser.

Foreldre bør være gode rollemodeller som viser vei, som også kan trå feil, men som tar ansvar for å reparere ved å si unnskyld. Alle trår feil. Det er menneskets natur.

Mitt viktigste budskap til foreldre er; Husk bare at det er de voksnes ansvar å sørge for at det blir reparert. Det er det barna lærer av og som ruster dem for livet.

Hos noen barn er omsorgssituasjonen hjemme skjør slik at tryggheten og forutsigbarheten i å være i barnehage og på skole er avgjørende for at de er trygge nok. Men for de aller fleste er det foreldre og familien som er den trygge basen. Vi må ikke komme dit hen at foreldre mister troen på at de er gode nok.

Må løfte frem det som er bra

Tall fra undersøkelser som er gjort av flere instanser som Ung data, Folkehelseinstituttet (FHI) og av barneombudet i løpet av pandemien, er ikke ensidig negative. Undersøkelsene viser at barn og unge synes de har vært for lite med venner. Noen føler seg mer ensomme, noen har flere depressive tanker, og noen er mer engstelig.

Uforutsigbarheten har vært vanskelig. Men pandemien har også hatt positive effekter som mer søvn, mindre stress og press. Og mer tid med familien har også vært fint. Jeg mener at det ikke er en motsetning i å forsterke det positive og samtidig snakke sant om det som er vanskelig. Det er nyanser av livet som vi er skapt for å tåle.

Per Fugelli sa: «Mennesket må godta seg selv som medfødt feilvare. Vi må være glade nok, i stedet med å streve etter alt, vi må elske livet som blandet regnskap. Individet har selv et ansvar for å finne den gylne middelvei, men igjen påvirkes den enkelte av politikkens GPS.»

Paradokset for oss fagfolk er at vi skal rope høyt på vegne av de sårbare som trenger hjelp, for det er for mange barn som strever. Mandatet jeg har som helsesykepleier, er at jeg både skal avdekke og avverge. Men vi må for all del ikke glemme å løfte og fremme det som er bra. Det er det som gir håp og fremtidstro.

Les også:

– Året med pandemi vil få konsekvenser flere år frem i tid

Landsgruppen av helsesykepleiere NSF
ET HEKTISK ÅR: Her møtes medlemmer av sentralstyret Landsgruppen av helsesykepleiere (2019–2021) for første gang i 2019, før smitteverntiltak og metersregelen. Fra venstre Merete Nypan, Camilla Rørvik, Rita Kvalbein, Ann Karin Swang (leder), Ive Kristin Staune-Mittet (nestleder), Kari Mygland Michaelsen og Tone Dervo.  Foto: Landsgruppen av helsesykepleiere NSF

– Flere steder i landet har man omdisponert helsesykepleiere fra deres vanlige arbeid med barn og unge til smittesporing, smittetaking, legevakt og nå vaksinearbeid. Det vil få konsekvenser, skriver Landsgruppen av helsesykepleiere.

Påsken 2021 er nå over, og andre året med pandemien med covid-19 er et faktum. Faggruppeleder Ann Karin Swang glemmer ikke starten for over et år siden. At en pandemi var på vei og at dette ville påvirke landet vårt, merket hun før 12. mars. Men at det skulle pågå så lenge og få så inngripende konsekvenser, hadde hun ikke forutsett. Og hvem kunne vel det? Og kanskje det var like bra?

Ann Karin ble valgt som ny leder for faggruppen for helsesykepleiere i NSF (LaH NSF) september 2019, og hun startet jobben i oktober/november. Hun var godt kjent med LaH gjennom å ha vært lokalgruppeleder i mange år i gamle Buskerud fylke. Ann Karin kom fra en lederstilling i Ringerike kommune, så hun var vant til å ha ansvar og finne løsninger.

Bidro med ulike veiledere i pandemien

Som faggruppeleder i LaH får man svært mange henvendelser hver eneste dag både av fagpolitisk karakter, fra medlemmer og fra andre som ønsker å samarbeide med faggruppen. Fagområdet til en helsesykepleier inneholder et bredt felt, og faggruppen er derfor involvert i mye. Henvendelser, høringer, innspill og problemstillinger som kommer inn til LaH, viser tydelig bredden i vårt fagfelt.

Ann Karin Swang
LEDER: Ann Karin Swang ble valgt som ny leder for faggruppen for helsesykepleiere i NSF (LaH NSF) september 2019, og hun startet jobben i oktober/november. Foto: Landsgruppen av helsesykepleiere NSF

Jobben som leder i LaH NSF i 2020 ble ikke slik hun trodde i 2019. Etter kort overgang sammen med tidligere leder, tok hun over skipet helt på egen hånd. 

Sentralstyret, som består av sju andre medlemmer, var til stor hjelp og la inn mange timers arbeidsinnsats. Spesielt da pandemien var et faktum og Norge stengte. Det ble derfor ingen påskeferie i 2020 på Ann Karin og flere i sentralstyret. Istedenfor bidro de inn med et høyt antall timer i arbeidet med ulike veiledere i covid-19-pandemien.

Viktige oppgaver ble lagt ned

Året med pandemi har vært fylt med mange og ulike bekymringer for faggruppelederen. Hun har i over et år vært bekymret for barn og unge og hva konsekvensene av nedstenging ville bli for dem. Ikke mange delte hennes bekymringer i starten – antakelig var bekymringen for covid-19 så stor og ny at det ikke var rom for andre bekymringer.

Mye ble avlyst, og mye ble utsatt.

Ann Karin var bekymret for tjenesten som helsesykepleiere er en stor del av; helsestasjon- og skolehelsetjenesten. Hun så at mange steder omdisponerte kommuner ansatte til andre oppgaver og at tilbudet til barn og unge ble lagt ned. Skolehelsetjenesten mange steder eksisterte ikke lenger.

Ansatte var satt til smittetesting, smittesporing, koronalegevakter og til å fylle hull i andre deler av tjenesten. Tjenesten på helsestasjonen var mer skjermet, men mange fikk ikke det tilbudet de skal ha på helsestasjonen heller. Mye ble avlyst, og mye ble utsatt. Hjemmebesøk, som er en svært viktig del av helsestasjonen, ble ikke gjennomført. Helsefremmende tiltak, som barselgrupper, ble lagt på is.

Barn og unge ble rammet

Alt dette er det forståelse for, men når tiden går blir konsekvensene større og mer alvorlige. Det merket hun svært godt høsten 2020. Etter noen roligere sommermåneder, eksploderte det! Alvorlige bekymringer strømmet inn. Barn og unge hadde det svært vanskelig, og helsesykepleiere fortvilet over deres situasjon.

Barn og unge fortalte om selvmordstanker, angst, ensomhet og vold i hjemmet. Den aller største bekymringen til Ann Karin og alle helsesykepleierne var de negative opplevelsene som barn og unge var blitt utsatt for under pandemien. Mange opplevde at de ikke lenger kunne komme seg vekk fra volden i hjemmet, og andre opplevde vold for første gang.

Pandemien har for mange foreldre vært så vanskelig at de ikke har klart å være gode foreldre for barna. Og som de spesielt trenger når verden opplever en pandemi og det strømmer daglige pressekonferanser på skjermen. Foreldre har vært isolert, flere har fått økonomiske bekymringer, konsumert mer alkohol og har hatt mindre kontakt med tjenester som kan hjelpe dem.

Det har vært vanskelig for helsesykepleierne å ikke lenger ha den samme muligheten til å hjelpe familiene.

Vi vil merke konsekvensene

Dessverre har ikke bekymringene avtatt i løpet av dette året. Konsekvensene vil vi se flere og flere av i årene fremover.

Som faggruppeleder har Ann Karin også hatt bekymring for medlemmene og helsesykepleierne rundt omkring i landet. Flere steder omdisponerte helsesykepleierne fra deres vanlige arbeid med barn og unge til smittesporing, smittetaking og legevakt. Noen ble også satt til andre oppgaver i kommunen som ikke handlet om covid-19, men der hull måtte fylles og behov dekkes.

Barn og unges behov ble verken sett eller anerkjent. Helsesykepleierne rundt omkring ropte høyt, og Ann Karin har nå i over et år ropt høyt om dette. Fortsatt omdisponeres ansatte, og spesielt til vaksineringsarbeid.

Mye fagutvikling er satt på vent, og prosjekter tar lengre tid.

Ann Karin er samtidig tydelig på at smittevern er et kompetanseområde som helsesykepleierne har. Det handler ikke om at helsesykepleiere ikke har kompetansen, men det handler om at tjenesten til barn og unge ikke skal lide for at kommunen skal ivareta smittevernoppgaver. 

LaH ser at helsesykepleierne, i tillegg til å ha blitt mye omdisponert, har et stort arbeidspress. I utgangspunktet er det stor mangel på helsesykepleiere, og det er vanskelig for kommuner å rekruttere ansatte. Om noen er syke, er det sjeldent mulighet for å få inn vikarer. Dette kombinert med både ekstra oppgaver og oppgaver som skal tas igjen, blir arbeidspresset stort. Sakene de står i er også mer alvorlige og komplekse.

Vi ser også at mye fagutvikling er satt på vent, og prosjekter tar lengre tid.

Vanskelig å jobbe for medlemmene

LaH er den største faggruppen i NSF med nærmere 4000 medlemmer. Som faggruppeleder i NSF er medlemsarbeid og medlemsrekruttering en naturlig del av arbeidet. Medlemmene er de viktigste for faggruppen. Da pandemien startet hadde Ann Karin bare vært leder i noen måneder, og pandemien gjorde det ikke enkelt å drive medlemsarbeid.

Pandemien gir utfordringer både med å verve nye medlemmer og å ta vare på de medlemmene vi har siden det ikke har vært mulig å treffes gjennom fysiske arrangement. Både vår store kongress på høsten og alle fagdager som arrangeres rundt omkring i fylkene, måtte avlyses i 2020.

Styremøte LaH
STYREMØTER ANNO 2020: Digitale møter på Teams har blitt en del av hverdagen for Landsgruppen av helsesykepleiere. Foto: Privat

Faggruppen har lokalgrupper i alle fylker, og mange arrangerer to lokale fagdager i året til medlemmer i fylket. Men i 2020 fikk vi ikke lov til det.

Reisevirksomheten i LaH ble det heller ikke noe av. Ann Karin kunne ikke dra ut til lokalgruppene eller til utdanningsinstitusjonene som hun hadde planlagt og gledet seg til. Alt ble overført til digitale plattformer. Heldigvis har vi hatt mulighet for å se og snakke med medlemmer digitalt.

Men ikke alt er vanskelig

Selv om det året som har gått ikke ble som Ann Karin hadde forestilt seg som ny faggruppeleder, er det ikke alt som er negativt. Nedstengning har også ført til bedre samarbeid mellom ulike etater og organisasjoner.

Pandemien satte oss alle i en situasjon hvor vi er enda mer avhengige av hverandre. Samarbeidet med for eksempel Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Fylkeskontorene i NSF har blitt bedre og tettere. Ann Karin merket at veien inn til myndigheter ble kortere og at det ble større mulighet for fagpolitisk påvirkning.

Pandemien har utfordret, utviklet og styrket oss når det gjelder digitalisering. Fra å kanskje ikke engang ha en egen PC, har helsesykepleierne vist kreativitet i bruk av digitale plattformer. Det er fortsatt et stort potensial, men det er ingen tvil om at pandemien har gitt denne utviklingen et skikkelig spark.

Vi ser et lys i tunnelen

Helsesykepleiere har, under pandemien, hatt tøffe dager, og de har ropt høyt om sine bekymringer. Dette har ført til større oppmerksomhet rundt vår yrkesgruppe og dermed oppmerksomhet rundt helsefremmende og forebyggende arbeid. Ann Karin sitter ofte i telefonen med en journalist, og flere ganger har hun tatt turen til nyhetene og deltatt i debatter. Dette gjør at barn og unge kommer i søkelyset, og Ann Karin er ofte barnas stemme i mediene.

Selv om det er lys i tunnelen når det gjelder pandemien og det samtidig går mot vår, er Ann Karin fortsatt bekymret for fremtiden. Både fremtiden for barn og unge, hvordan konsekvensene av pandemien blir løst og hvor mange helsesykepleiere vi kommer til å mangle.

Håpet er at vi tar med oss det vi har lært av pandemien og at vi sammen jobber med å løse de utfordringene som barn og unge står ovenfor.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.