fbpx – Hva er en sykepleier verdt? Hopp til hovedinnhold

– Hva er en sykepleier verdt?

ANDRE LEVEKÅR: – Helsevesenet i Sveits er i mye større grad uregulert enn det norske. Dette gir helt andre levevilkår for private bedrifter, skriver Trond G. Nedal (avbildet). Foto: Lina Ulvund

– Sveits har det beste helsevesenet i Europa, sannsynligvis også i verden. Tilbudet til de syke er bedre, og lønningene til dem som jobber der, er høyere. Den norske modellen er ikke dårlig, men Sveits kan vi lære av, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Sykepleierne Hermine Hultman og Oddbjørn Sjursen, henholdsvis styremedlem og sentralstyremedlem i Liberalistene, konkluderer i et debattinnlegg i Sykepleien med at privatisering er løsningen på lav sykepleierlønn og høy arbeidsbelastning.

Bård Eirik Ruud, fylkesleder i NSF Oslo, har gitt Hultman og Sjursen tilsvar og mener at Liberalistene tar feil i sin påstand om at privatisering vil føre til høyere lønninger og lavere arbeidsbelastning. Ruud begrunner dette med at sykepleierlønn fra privat sektor i Oslo viser en annen sannhet – snarere tvert imot.

Men hva er egentlig en sykepleier verdt?

Begge har rett

Hultman og Sjursen viser til helsevesenet i Sveits som bakgrunn for påstanden om at sykepleiere vil ha bedre vilkår i et privat helsevesen enn hva som er tilfelle når det offentlige har regien.

De to meningsmotstanderne har dermed forskjellige utgangspunkt for å begrunne sine holdninger – den ene parten viser til Sveits som en modell Norge kan adoptere, og den andre parten viser til Norge i dag.

Faktum er at begge parter har rett.

Som Ruud riktig påpeker, har vi ingen solskinnshistorier fra Norge hvor vi kan sannsynliggjøre at en nedtrapping av offentlig sektors inngripen i norsk helsevesen vil føre til høyere sykepleierlønninger. Men som Sjursen og Hultman skriver, er det også beviselig slik at sykepleiere i privat sektor i Sveits har bedre lønninger enn norske sykepleiere.

Norge er ikke som Sveits

Årsaken til dette er selvsagt at Norge ikke er som Sveits. Men kan vi bli det?

Helsevesenet i Sveits er i mye større grad uregulert enn det norske. Dette gir helt andre levevilkår for private bedrifter. I Norge har vi derimot ingen helprivate helseinstitusjoner. De institusjonene som Ruud har erfaring fra, er egentlig ikke private. De har de samme rammevilkårene som offentlige institusjoner med hensyn til forpliktelser overfor staten.

Som beboer i Sveits er man pålagt å tegne privat helseforsikring for å kunne benytte seg av helsevesenets tilbud. Helseforsikringer har vi også i Norge, men her er det skattesystemet i seg selv som fungerer som forsikring, og vi som bor her, er lovet god hjelp når vi trenger det som følge av våre felles innbetalinger til staten.

Men vi kan lære av Sveits

Utfordringen er selvsagt at skattesystemet er dyrt. Den gjennomsnittlige kostnaden for helseforsikring for en voksen person i Sveits er cirka 3 500 målt i norske kroner. Det er ikke nødvendigvis «billig», men har du tenkt på hvor mye av dine skattekroner som går uavkortet til helse? Ingen!

Ingen skattekroner går uavkortet til helse. Alt avkortes i offentlig administrasjon, og denne differensen må du gjøre opp for. Dette medfører at skattebetalerne betaler mer enn hva de får. Det er en dårlig og dyr helseforsikring når du betaler mer enn hva du får og du samtidig ikke vet hva som dekkes. Dette medfører videre at sykepleierlønningene holdes lave og at bemanningen strupes.

Sveits har det beste helsevesenet i Europa – sannsynligvis også i verden. I tillegg er sykepleierlønningene høyere enn i Norge. Tilbudet til de syke er bedre, og lønningene til dem som jobber der, er høyere. Den norske modellen er ikke dårlig, men Sveits kan vi lære av.

Liberalistene Hultman og Sjursen har derfor bra tyngde i bagasjen når de påstår at privatisering fører til høyere lønninger og bedre arbeidsvilkår for sykepleiere.

Les også:

– Kjære statsminister, nok er nok

OPPFORDRING: – Min oppfordring til deg kjære statsminister, er å lære av pandemien. Vi trenger spesialiserte sykepleiere, og akkurat nå skriker helsevesenet etter intensivsykepleiere som kan passe på deg, meg eller andre når de ligger på respirator, skriver Cathrine Dahlin. Foto: Privat

– Jeg trives godt i mitt arbeid som sykepleier, og jeg ønsker mer videreutdanning. Men det må lønne seg å ta en videreutdanning, skriver sykepleieren.

Jeg er en jente på 24 år som jobber som sykepleier på en postoperativ avdeling ved Ullevål sykehus. Ved siden av dette tar jeg en videreutdanning i helserett. Jeg vurderer også å ta en master i intensiv- eller anestesisykepleie.

Grunnen til at jeg kun vurderer det, hvis jeg skal være en ressurs for samfunnet, er fordi jeg ikke skal tape økonomisk på det.

Ikke lønnsomt

Ved å ta en master som sykepleier går jeg opp cirka 85 000 kroner i året, men da må jeg være uten jobb i cirka to år. Det er altså et inntektstap på 850 000–1 000 000 kroner. Det vil ta meg minimum ti til tolv år i jobb å tjene inn tapet etter endt masterutdanning.

I tillegg til det, vil jeg måtte ta opp studielån. Jeg må også betale ned studielånet pluss renter etter endt utdanning. Til sammenlikning med andre mastergrader, er dette tilbudet altfor dårlig med tanke på at andre mastergrader ofte tjener mye mer.

Det krever derfor, for eksempel, flere utdanningsstillinger eller derfor høyere lønn for videreutdanninger innen sykepleie slik at en ikke taper økonomisk på å være en samfunnsressurs. Grunnlønnen for en bachelor stiller til andre tilsvarende bachelorutdanninger på lønnsnivå.

Det haster

Av mine medstudenter, som jeg gikk sykepleierutdanningen med, har alle sju vurdert å bytte yrke. En av dem har allerede gjort det etter ett år som sykepleier. Det er flere årsaker til det.

Vi klarer ikke å ivareta de sykepleierne vi allerede har.

Det er på grunn av stor arbeidsmengde, ansvar, underbemanning og dårlige lønnsvilkår. Og det er jo nettopp dette som er problemet. Vi klarer ikke å ivareta de sykepleierne vi allerede har, og dermed er det færre som også tar videreutdanning.

Ved to avdelinger på Ullevål har de lyst ut stillinger, men de har ikke fått noen søkere. Det er skremmende. Og det skjer nå – under pandemien. Det er en krisetilstand som må håndteres nå – før resten av oss også slutter i jobben.

Må lære av pandemien

Jeg trives godt i mitt arbeid som sykepleier, og jeg ønsker mer videreutdanning. Men jeg driver jo ikke veldedighet. Det må lønne seg å ta en videreutdanning. Lønnen må samsvare med min utdanning og mitt arbeid.

Min oppfordring til deg, kjære statsminister, er å lære av pandemien. Vi trenger spesialiserte sykepleiere, og akkurat nå skriker helsevesenet etter intensivsykepleiere som kan passe på deg, meg eller andre når de ligger på respirator.

Hadde jeg fått lønn under utdanning, eller høyere lønn, ville jeg iallfall tatt en videreutdanning. Men det haster. Søknadsfristen er i mars 2022.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.