fbpx – Trenger vi sykepleiere i psykisk helsevern? Hopp til hovedinnhold

– Trenger vi sykepleiere i psykisk helsevern?

Bildet viser en eldre mann som får hjelp til å reise seg opp. Mannen ser motløs ut.
KAN BLI BEDRE: – Våre kolleger som arbeider i somatikken, etterspør flere verktøy i møte med mennesker med psykiske lidelser som behandles for somatisk sykdom. Samarbeidet på tvers kan uten tvil, slik vi ser det, bli bedre, skriver Brunborg og Bjelland. Foto: Mostphotos

 – Mange kan lære å håndtere medisinteknisk utstyr og praktiske prosedyrer, men man må ha en sykepleierutdanning for å gi en sykepleierfaglig vurdering, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

 «De kan jo HLR de også», svarte lederen da den tillitsvalgte påpekte at det var flere vakter uten sykepleiere ved en post i psykisk helsevern. Utsagnet om HLR (hjerte- og lungeredning) overrasker ikke, men gir grunn til uro. Det viser en manglende bevissthet om kompetanse innen fagfeltet.

Det er for lite oppmerksomhet rundt kompetanse innen psykisk helse og rus. Det lyses ut stillinger med tittel «sykepleier/vernepleier», og de som arbeider nærmest pasienten, har i mange tilfeller lite definerbare oppgaver selv om de har ulik utdanning og sluttkompetanse.

Et annet viktig moment er at fagfeltet har mange ansatte uten helsefaglig utdanning.

Hvem gir sykepleie?

Det er ikke til å stikke under stol at andre enn sykepleiere utfører sykepleierfaglige oppgaver. Vi mener ikke at noen sykepleierfaglige oppgaver ikke kan utføres av andre da vi i en større forståelse av begrepet ønsker at flere er med på å gi god sykepleie.

Mange kan lære å håndtere medisinteknisk utstyr og praktiske prosedyrer, men man må ha en sykepleierutdanning for å gi en sykepleierfaglig vurdering. Sykepleiere gjør mer enn prosedyrer i møte med pasienten. Vi tenker på det kliniske blikket som kan forstås som evne til å se sammenhenger og helhet i pasientmøtet. Et godt klinisk blikk forutsetter kunnskap om hele kroppen – både psykisk og fysisk.

Kunnskap om hvordan ulike tilstander kan finne sitt uttrykk hos ulike pasienter, er en del av denne kunnskapen. Sykepleiere har bred kunnskap om fysiologi, anatomi og grunnleggende behov i tillegg til forebygging og behandling av sykdom og lidelse fra vugge til grav.

Det sykepleiere har utdanning til, må sykepleiere få gjøre på lik linje som at andre profesjoner vi arbeider med, må få gjøre det de er utdannet til. Dette gagner mennesker med psykiske lidelser som trenger behandling og må legges til grunn i det tverrfaglige arbeidet.

Fag og kompetanse

Ifølge Nav, mangler Norge 7000 sykepleiere i tjenestene, og flere kommuner rapporterer om rekrutteringsutfordringer. Vi må sette inn tiltak. Vi må øke bevisstheten om hvilken kompetanse det er behov for, og vi må nyttiggjøre den kompetansen som allerede er på plass. Sykepleiere har flere ferdigheter enn hjerte- og lungeredning.

Det er viktig å tydeliggjøring sykepleierfunksjonen. Vi mener det er mye kompetanse som ikke blir utnyttet riktig. Vi tror også at mange har lite kunnskap om hva en sykepleier kan. Kunnskapen er viktig i teamarbeid så vel som i ledelse.

En annen viktig faktor er at kunnskap er ferskvare. Selv om man har gjennomført en bachelorgrad og kanskje også en mastergrad, må kunnskap vedlikeholdes, oppdateres og utvikles. Mange av våre medlemmer etterlyser fag «på gulvet» og etterspør dedikerte funksjoner til fag og tid til refleksjon. Samtidig erfarer vi at mange ledere melder om lite handlingsrom til fagutvikling. Hvem skal ta ansvaret for fag og utvikling?

Levetid og sykepleie

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser har en markant lavere forventet levetid enn resten av befolkningen. Forekomsten skyldes i stor grad somatiske tilstander som kan forebygges.

En levetid som er 15–20 år kortere, bør få enhver av oss til å stoppe opp. Her må vi sette inn ressurser på å vedlikeholde, oppdatere og utvikle kompetansen vår om sammenhengen mellom psykisk helse, rus og somatisk sykdom. Sykepleiere er den faggruppen nærmest pasienten som lærer mest om disse sammenhengene i utdanningen.

Våre kolleger som arbeider i somatikken, etterspør flere verktøy i møte med mennesker med psykiske lidelser som behandles for somatisk sykdom. Samarbeidet på tvers kan uten tvil, slik vi ser det, bli bedre.

Satsing på psykisk helse og rus

Norsk Sykepleierforbund (NSF) satser mer enn noen gang på fagfeltet psykisk helse og rus. NSF arbeider sammen med faggruppen for sykepleiere innen psykisk helse og rus (SPoR) i et prosjekt som har til hensikt å tydeliggjøre den sykepleierfaglige funksjonen innen psykisk helse og rus, utvikle og kommunisere sykepleieres særegne funksjon og tydeliggjøre behovet for sykepleierfaglig ledelse. Vi er glade for satsingen.

Vi er også spente over at utdanningsinstitusjoner nå kan tilby sykepleiere en masterutdanning innen psykisk helse, rus og avhengighet som vil gi enda mer spisset kompetanse og kunne bidra til utvikling og innovasjon i fagfeltet. Vi tror prosjektet kan bidra positivt, men ønsker også at sykepleiere allerede nå, reflekterer over og sette ord på den kompetansen de har og er stolte over det som skiller dem ut i det tverrfaglige arbeidet. Vi kan mer enn hjerte- og lungeredning.

Vi må tørre å snakke om funksjon og ansvar rundt pasienten. Årets helsebarometer viser at befolkningen ønsker at det satses mer på psykisk helse og rus. Sykepleiere er en del av svaret på befolkningens behov.

Les også:

– Psykisk helse har også en plass i somatikken

Portrettbilde av Liv Bjørnhaug Johansen
PSYK ELLER SOMA: I spesialisthelsetjenesten er symptomene pasientene kommer inn med, kanskje egentlig toppen av isfjellet, skriver Liv Bjørnhaug Johansen, som jobber på Drammen sykehus i tillegg til å være temaredaktør i Sykepleien. Foto: Marit Fonn

I en spesialisthelsetjeneste, der avdelingene er delt inn etter organer, er det ikke bare lett å behandle hele mennesker.

Jeg synes jeg treffer dem ofte på sykehuset. Pasientene som minner meg på at systemet vårt er utilstrekkelig. De som både har psykiske og fysiske lidelser. Gjerne flere av hver. De forkludrer kategoriene våre. Passer ikke inn i arbeidsflyten vår.

Som han med PTSD etter en barndom med overgrep som nå kommer inn og ut på sykehuset med hodepine og kronisk tarmsykdom. Vi gir ham vanedannende smertestillende mot hodepine, fjerner kanskje enda en bit av tarmen hans og sender ham hjem. De med angstlidelser som kommer inn akutt med noe som burde vært tatt hånd om for lengst, og har journalen full av ikke-møtt-notater. Overvektige, tungt medisinerte, kronisk deprimerte som krysser av på alle punktene for risikofaktorer. Vi øker de kolesterolsenkende medisinene og setter dem på blodfortynnende, men får ikke gjort så mye mer …

Vi sender dem hjem etter å ha behandlet det de kom for, men med en følelse av å ha kittet et hull i en grunnmur som er i ferd med å rase ut.

Kropp og sinn

I spesialisthelsetjenesten er symptomene pasientene kommer inn med, kanskje egentlig toppen av isfjellet og åpenbart tett forbundet med en vanskelig livssituasjon eller dårlig psykisk helse. Kanskje sender vi epikrisen som henvisning til psykiatrien. Der blir den som regel liggende. For hvordan skal en psykiater kunne behandle en hodepine, et høyt blodtrykk eller en tarminflammasjon?

Det er filosofen Descartes som gjerne får skylda. I historiebøkene er det gjerne ham den besværlige delingen av kropp og sinn spores tilbake til. Han var nok ikke helt alene om dette tilbake på 1600-tallet, men sikkert er det at opplysningstidens dualistiske syn på mennesket har fått enorm betydning for hvordan vi har sett på sykdom.

Det er rett og slett blitt veldig tydelig at skillet mellom psyke og soma er helt kunstig.

Liv Bjørnhaug Johansen

Opplysningstidens medisinere og filosofer fortapte seg i anatomiens kompleksitet gjennom disseksjoner og kjemiske eksperimenter. De utviklet et bilde av menneskekroppen som en avansert maskin. Sjelen var en atskilt enhet som bare hadde forbigående bolig i denne maskinen. Kropp og sinn var to fundamentalt forskjellige substanser som eksisterte hver for seg.

«Kropp-sinn-problemet», altså hvordan disse to enhetene påvirker hverandre, har vært diskutert i århundrer siden. Fortsatt opererer vi med et ganske skarpt skille mellom psyke og soma som et prinsipp som både organiserer kunnskap og tjenester. Det setter sykepleiere i en paradoksal situasjon. Vi skal se hele mennesket, men befinner oss i et system som ikke gjør det.

Kunstig skille

«Skillet mellom kroppslig og psykisk sykdom er nok kunstig», sier psykiater Petter Andraes Ringen i et intervju i dette bladet. Jo mer forskning det gjøres på sammenhenger mellom psyke og soma, jo mer finner man. Lenge har man sett statistiske sammenhenger, men nå sitter forskere som studerer biologisk psykiatri på Universitetet i Oslo og finner sammenhenger også på cellenivå og i DNA-et vårt. 

De av oss som har langvarige psykiske lidelser, dør ikke bare tidlig fordi de får livsstilssykdommer av uregelmessig kosthold, røyking, medisiner og rus. Dette er også komponenter, men nå finner forskerne at bildet er så mye mer komplekst. Det er rett og slett blitt veldig tydelig at skillet mellom psyke og soma er helt kunstig.

«Vanskelige» pasienter

I somatikken er psykisk sykdom ofte noe vi kanskje først og fremst ser på som et problem for å få gjennomført utredning og behandling. Noe som gjør det litt vanskeligere for oss å gjøre jobben vår. Kan vi stole på at smertene de oppgir er reelle? Kommer de til å ta medisinene vi ber dem om? Trenger de virkelig det de ber om?

Pasienter med psykiske lidelser i tillegg til somatiske, faller lett inn i kategoriene «vanskelige» pasienter. Og når listen over diagnoser blir lang, er det ikke så helt sjelden at både leger og sykepleiere himler litt med øynene og tar symptomene litt mindre på alvor. Det er det ingen grunn til å gjøre.

Hvert menneske er en organisme der alt henger sammen med alt.

Liv Bjørnhaug Johansen

«Noen får visst alt», hender det vi sier. Som om det er tilfeldig, eller kanskje litt mistenkelig, at noen både har fibromyalgi, kols, angst, depresjoner og gjentakende infeksjoner. Men forskningen er tydelig; komorbiditet er ikke tilfeldig. Det ene disponerer for det andre. Et traume gjør kroppen din mer sårbar for annen sykdom. Psykisk sykdom aktiverer immunsystemet. Hvert menneske er en organisme der alt henger sammen med alt.

Sårbarhet og forebygging

Akkurat det er en erkjennelse som er litt vanskelig å forholde seg til for en spesialisthelsetjeneste der hele strukturen er fundert på at kroppen er en samling organer og systemer som kan behandles hver for seg.

For vi trenger fortsatt at noen vet alt som er å vite om nyrer, tarmer eller øyet. At noen vet akkurat hvordan et malignt lymfom utvikler seg eller hvilken antibiotika som kan tenkes å bite på en multiresistent tuberkelbakterie. Vi trenger spesialistene. Men vi kan ikke fortsette å ignorere at synet på kroppen som en komplisert maskin isolert fra sinnet, er en feilslutning.

I et sykehus fullt av hyperspesialister kan nettopp sykepleiere være generalistene som kan se det store bildet. For kunnskapen om disse sammenhengene kan være gull verdt i den litt usynlige, men så uendelig viktige oppgaven som kalles forebygging. Når vi tar denne kunnskapen med oss inn i det kliniske arbeidet, kan vi avdekke risiko og sårbarhet og sikre forebyggende tiltak og adekvat oppfølging. Det kan vi vinne mange leveår på.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.