fbpx – Vurdering av samtykkekompetanse bidrar til bedre hjelp Hopp til hovedinnhold

– Vurdering av samtykke­kompetanse bidrar til bedre hjelp

OPPFØLGING: – Helseministeren bør sørge for at ny opptrappingsplan for psykisk helse gir mulighet til å følge opp alle pasienter slik at lovens intensjon kan etterleves, skriver Wergeland, Gade Rolland, Weber og Riley. Foto: Parkar Stock / Mostphotos

Ikke la hensynet til den største delen av mennesker med alvorlige psykiske lidelser drukne i en debatt om få pasienters særlige behov for beskyttelse, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg for å evaluere «vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang innen psykisk helse». Utvalget skal vurdere om intensjonene i lovendringen fra 2017 er oppfylt.

Stortingets intensjon var økt selvbestemmelse, mindre bruk av tvang og økt rettssikkerhet for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Lovendringen er i tråd med FNs konvensjon om grunnleggende rett til selvbestemmelse for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), inkludert alvorlig psykiske lidelser. Men lovendringen blir ofte fremstilt ensidig negativt, særlig i etterkant av alvorlige hendelser.

Vi har snakket med 12 pasienter i psykisk helsevern om deres erfaring med vurdering av samtykkekompetanse ved spørsmål om tvang. Som en motvekt til de negative fremstillingene, vil vi tilføre våre erfaringer.

Snevert syn?

Retten til selvbestemmelse er et vesentlig prinsipp i god behandling og for et verdig liv som menneske.

Overlege i psykiatri Sigrid Medhus argumenterer i sin kronikk i Aftenposten for at lovendringen førte til at retten til selvbestemmelse nå trumfer behovet for behandling og et verdig liv.

Det går ikke bra med alle pasienter i somatikken, ei heller i psykisk helsevern. Som Medhus’ tidligere kollega Erling G. Hillestad svarte i et debattinnlegg i samme avis, viser Medhus til nettopp denne gruppen pasienter.

Men dette er et for snevert syn. Det er en stor gruppe mennesker som har fått bedre behandling, omsorg og oppfølging som følge av lovendringen.

Ny studie: Pasienter ønsker hjelp

I en nylig publisert studie ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har vi undersøkt hvilke erfaringer pasienter selv har med lovendringen.

Tolv tilfeldig utvalgte pasienter ble dybdeintervjuet hver for seg. De hadde fått opphevet vedtak om tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) da lovendringen ble innført, fordi de ble vurdert som samtykkekompetente i spørsmål om egen behandling og oppfølging.

Pasientene erfarte å ha fått økt selvbestemmelse i spørsmål om egen behandling og oppfølging. Flertallet av pasientene tok imot behandling og oppfølging frivillig over to år etter at vedtak om TUD ble opphevet. Justeringer av behandling og oppfølging ble gjort i tett dialog med helsepersonell i spesialist- og kommunehelsetjenesten.

De fleste pasientene tok imot tilstrekkelig behandling til å klare seg i hverdagen og hadde ikke en økning av innleggelser til døgnopphold.

Dette viser at mennesker med alvorlig psykisk lidelse ønsker behandling og hjelp når den enkelte får være med på å bestemme innholdet. Hvilken hjelp og hvordan hjelpen tilbys, er avgjørende for om den er mulig å ta imot.

Styrket selvfølelse og mer samarbeid

Lovendringen gjorde at det ble mer tydelige krav til helsepersonell om å finne løsninger i samarbeid med pasientene. Systematisk vurdering av samtykkekompetanse ser ut til å bidra til økt oppmerksomhet på pasienters funksjonsnivå og meninger om behandling og oppfølging.

Det er ikke lenger mulig å bruke tvang for å forebygge tilbakefall, med mindre pasienten er til fare for seg selv eller andre. Loven som den står i dag, fastslår det.

Dialog hvor informasjon og veiledning er en viktig del, skal ha større plass i samhandling mellom helsepersonell og pasient. Dette mener vi er viktig og nødvendig. Det gir rom for nye samarbeidsformer som kan styrke pasientens autonomi og rettssikkerhet.

Å erfare verdighet og frihet til selv å velge er noe de fleste av oss tar for gitt. Det var dette pasientene i studien vår trakk frem som det mest vesentlige for å ta imot frivillig behandling. De erfarte å ha fått styrket selvfølelse og mulighet til å ta mer ansvar for seg selv og egne behov.

Ikke la de mange drukne i debatten om de få

Dagens lovgivning åpner for å bruke tvang ved manglende samtykkekompetanse og/eller ved fare for eget liv eller andres liv eller helse.

Vi er bekymret for at hensynet til den største delen av mennesker med alvorlig psykiske lidelser, drukner i en debatt om få pasienters særlige behov for beskyttelse.

Vi forventer at ekspertutvalget tar inn dette perspektivet i sin evaluering av vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang i psykisk helsevern.

Helseministeren bør sørge for at ny opptrappingsplan for psykisk helse gir mulighet til å følge opp alle pasienter slik at lovens intensjon kan etterleves.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.

Les også:

– Hvorfor gjør vi det vi gjør?

Bildet viser en silhuett av en kvinne
FILOSOFI OG HISTORIE: – Å omgjøre Høgskolen i Oslo og Akershus til Oslomet var en gyllen mulighet til å integrere universitetenes bunnsolide forankring i filosofi og historie. Tenk å ha en egen examen philosophicum med sykepleiefaglig fokus, skriver innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos

– Etikk er å si høyt, skriftlig og muntlig, hva man står for, og forberede seg på at et samfunn kan ønske å kreve mer av en sykepleier enn det som er etisk og moralsk akseptabelt, skriver innleggsforfatteren.

Her om dagen leste jeg et tankevekkende foredrag i Kari Martinsens bok Langsomme pulsslag utgitt i 2020. Foredraget het «Fra diakonisse til robot». Tanken slo meg; hvordan står det til med etikk i grunnutdanningen i dag?

Etter en rask scrolling på websidene hos de ulike studiesteder som tilbyr grunnutdanning i sykepleie, innså jeg at ordet «etikk» knapt er nevnt under målene for læring. I søk i pensumlisten fant jeg samme fravær av ren etikklitteratur og kjente navn. Ikke en bok av Kari Martinsen, ikke en av Joyce Travelbee, ikke en av Virginia A. Henderson og kun én av Florence Nightingale.

Sykepleiere har bidratt i umoral

Om dette gir en indikasjon på moraletikkens plass i studiet, må jeg si at det gjør meg både betenkt og bekymret. Det var sykepleiere som bidro i eutanasiprogrammet i mellomkrigstidens Tyskland og som la forløperen til konsentrasjonsleirenes redsler.

Det var sykepleiere som bidro under Mengeles «forskning» på mennesker i konsentrasjonsleirene og – noe vi norske sykepleiere absolutt ikke liker å tenke på eller forholde oss til – norske sykepleiere har bidratt både aktivt i, og med hemmeligholdelse av, grusomme overgrep utført på norsk jord i tiår etter tiår i etterkrigstiden.

Eksempler på dette er tvangssterilisering av romkvinner og samer og medisinske inngrep og forskning på mennesker uten informasjon, samtykkekompetanse eller mulighet til å takke nei. Hvorfor finner vi ikke et skrik fra sykepleierne i litteraturen, fra talerstolene og i avisinnlegg fra etterkrigstiden og frem til i dag? Om ingen sykepleiere har våget, så er det noe alvorlig feil med ytringsfriheten i dette landet.

Om problemet ligger i sykepleiernes etikk og moral, er problemet i vår grunnutdanning.

Etikk under studiet er moralsk trening

Helsevesenet og sykepleierne må ha en felles og allmenngyldig moral. Den skapes under grunnutdanningen. Å omgjøre Høgskolen i Oslo og Akershus til Oslomet var en gyllen mulighet til å integrere universitetenes bunnsolide forankring i filosofi og historie. Tenk å ha en egen examen philosophicum med sykepleiefaglig fokus!

Å ta utgangspunkt i helsevitenskapens far Hippokrates og hans ed via Kants pliktetikk om rett handling av riktig årsak til Travelbees bok «Mellommenneskelige forhold i sykepleien» og Kari Martinsens bidrag helt frem til i dag.

Personlig mener jeg at grunnutdanningen med fordel også bør ta inn nyere filosofer som er relevante innen omsorgsyrker, som for eksempel Viktor Frankl som fokuserer sterkt på enkeltindividets grunnleggende verdi som menneske og motstand mot eutanasi.

Etikk er hvorfor vi gjør det vi gjør, og det er måten vi velger å utføre det på. Etikk under studiet er moralsk trening. Det er å «si høyt» skriftlig og muntlig hva man står for og forberede seg på at et samfunn kan ønske å kreve mer av en sykepleier enn det som er etisk og moralsk akseptabelt og ha styrken til å stå i det.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.