fbpx – Hvem skal redde livet til en av dine nærmeste? Hopp til hovedinnhold

– Hvem skal redde livet til en av dine nærmeste?

Bildet viser en sykepleier med munnbind foran en operasjonssal
DET HANDLER OM LIV: – For oss som arbeider pasientnært, handler ikke hverdagen om tall, budsjett og innsparinger. Det handler om å redde liv og om å utgjøre en forskjell, skriver operasjonssykepleier Silje Olesdatter Vøllestad. Illustrasjonsfoto: Plainpicture / NTB

– Økonomi er et ledelsesansvar. Om de som sitter med dette ansvaret ikke får det til, legg ikke byrder på fagfolk som arbeider med pasientene. De gjør bare jobben sin, skriver operasjonssykepleieren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Hjertestans! Pasienten kom inn på operasjonsstua i full fart. Kniven ble satt klokken 19:56, som er ordspråk på operasjonsstuen og betyr at kirurgien startet.

Klokken 20:01 hadde teamet etablert en krets til hjerte-/lungemaskinen som tar over sirkulasjonen til kroppen. Det tok 5 minutter.

Teamet kunne trekke pusten og hente seg litt inn. Nå sirkulerte blodet i kroppen igjen. Det kirurgiske teamet fortsatte arbeidet med å reparere hjertet.

Dette teamet er helt – og totalt – avhengige av hverandre. Alle vet hva de skal gjøre, og kommunikasjonen er som en strømførende linje. Ting må skje fort, og hver minste forsinkelse minsker sjansen for overlevelse.

Pasienten overlevde og ble flyttet til intensiv for videre behandling. Dette er en krevende behandling som kun personell med erfaring kan håndtere.

Helt avhengig av helsepersonell

Et hjerte stanset fordi kroppens blodårer ikke klarte mer. Noe stoppet blodtilførselen, men etter intens innsats av kvalifisert personell, pumpet blodet rundt i kroppen igjen. Og personen som eier hjertet, vil forhåpentligvis snart være klar for et normalt liv igjen. Det er verdt all innsats, alle år med erfaring og alle årene med trening – sammen – som et team.

Dette er noe av det vi gjør på Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Noen ganger går det på bekostning av familie og eget liv.

Det er en del av det å være helsepersonell, tenker du kanskje. Men hva skulle vi gjort uten helsepersonell som gang på gang forsaker eget liv og egen familie for å redde en annens?

Ikke ta dem for gitt

Ikke ta dem for gitt, for plutselig orker de ikke mer. De finner noe annet å gjøre, noe mer lønnsomt og som ikke krever at ens egen familie må vente med middagen, at mamma eller pappa går glipp av fotballkampen og den strålende målgivende pasningen som kom akkurat i dag. Eller som går glipp av nok en turnoppvisning, eller rett og slett er for sliten til å være entusiastisk over dagens opplevelse med klassen i fjæra.

Ikke ta dem for gitt. For hvem skal da gjøre den jobben? Hvem skal redde livet til, kanskje, en av dine nærmeste?

Hva er poenget med det jeg skriver her? Svaret er å få frem hvor viktig det er å ta vare på kompetanse og erfaring og ikke hele tiden drive med brannslokking.

Det handler om å redde liv

«UNN er i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er kritisk, og vi kom skjevt ut allerede i januar. Kurven peker mot et alvorlig underskudd, og ingen signaler tyder på mer penger til UNN neste år», skrev sykehusdirektøren ved UNN Tromsø til sine ansatte i forrige uke.

Det dette handler om, er at ledelsen ved sykehuset og helseforetakene, samt de som sitter på pengesekken i Sør, må se at det tydeligvis ikke fungerer slik vi er organisert nå. Ellers hadde vi ikke hørt om underskudd og innstramminger år etter år.

For oss som arbeider pasientnært, handler ikke hverdagen om tall, budsjett og innsparinger. Det handler om å redde liv og om å utgjøre en forskjell for den nordnorske befolkningen.

Det er ikke motiverende

Alle mine kolleger er folk som gjør sitt ytterste for pasientene, hele tiden. I møte med pasienter gjør vi vårt beste for å skape et rolig og godt inntrykk, men vi biter tennene sammen til tider fordi det eneste vi stort sett hører er at vi må spare mer penger.

Det er ikke motiverende å stadig høre at vi går med underskudd, at vi må spare og at vi må se på prislappen på alt vi bruker. Selvfølgelig skal vi ikke sløse, men det er småpenger i den store sammenhengen. Det er ikke der problemet ligger.

«Innleie fra byrå og utstrakt bruk av overtid er hovedårsakene til at personalkostnadene er skyhøye», skriver sykehusdirektøren videre. «Vi er tvunget til å dra i nødbremsen».

Varsellampen bør lyse

Hva med å satse på erfarne og lojale medarbeidere? Hva med å ta vare på sine egne og sørge for at de blir. Sånn som det er i dag, er det store ulikheter i lønn og arbeidsforhold fra sykehus til sykehus, fra avdeling til avdeling.

Per nå er vi ikke konkurransedyktige når det kommer til lønn og arbeidsforhold, og det skaper frustrasjon og flukt fra yrkene som arbeider pasientnært. Og da fyker kostnadene med innleid arbeidskraft og overtid til værs. Og det går på bekostning av langt på vei viktige investeringer og nybygg.

Kvalitet og pasientsikkerhet er satsingsområder i helsetjenesten, men er det kvalitet og pasientsikkerhet når dyktige og erfarne fagfolk slutter på alle avdelinger på UNN?

Det burde være en varsellampe som lyser knallsterkt på alle styremøtene til Helse Nord, men også på regjeringskontoret til Helse- og omsorgsdepartementet.

Økonomi er et ledelsesansvar

Det negative må tas i ledergruppen og på departementsnivå. Ikke ut til de ansatte som står på dag og natt for å få ta vare på pasientene – som er det vi gjør på et sykehus. La dem få konsentrere seg om pasientens beste.

Økonomi er et ledelsesansvar. Om de som sitter med dette ansvaret ikke får det til, legg ikke byrder på fagfolk som arbeider med pasientene. De gjør bare jobben sin.

Nå skal ikke jeg si at jeg har løsningen på disse problemene. Ei heller vil jeg påstå at det er enkelt å drifte så store foretak, men at et sykehus forventes å gå med overskudd er en utopi. Det må bevilges mye mer penger til det offentlige.

Vårt offentlige helsevesen burde være det aller beste! I stedet er det et offentlig helsevesen som rakner. Og det rakner i alle kanter.

Saken ble først publisert av Nordlys.

Les også:

Operasjonssykepleieren: – Alt jeg gjør, handler om å ikke skade pasienten

Bildet viser Inger Liv Svendsgård.
KROPPEN FASCINERER: – Det er helt utrolig hva den finner seg i at vi gjør med den, sier Inger Liv Svendsgård. Foto: Nina Hernæs

Inger Liv Svendsgård tåler både blod, tempo og sterke følelser.

– Bare gråt. Du trenger ikke å ta deg sammen overfor meg.

På gynekologisk operasjonsavdeling på Ullevål sykehus har en ung jente lagt seg på operasjonsbordet. Hun prøver å holde stemmen munter, men greier ikke skjule hvordan hun egentlig har det.

– Det er lov å være redd, sier Inger Liv Svendsgård beroligende.

– Men vi skal passe veldig godt på deg.

Unnfangelse og forløsning

Her, i dette korte møtet med den våkne pasienten, utøver Svendsgård viktig operasjonssykepleie. I løpet av noen minutter vinner hun tillit og gir trygghet.

Inn hit kommer kvinner, mange med intenst barneønske, for å fjerne muskelknuter i livmor, skrelle vekk cyster på eggstokker eller åpne tette eggledere. Andre er gravide, men må forløses med keisersnitt. Det er planlagte operasjoner og øyeblikkelig hjelp-situasjoner der sekunder kan avgjøre forskjellen på liv og død.

Mens hun sover

Inger Liv Svendsgård småprater med kvinnen, trygger og stiller viktige spørsmål. Har hun problemer med hoftene? Metall i kroppen? Snart ligger kvinnen i narkose og Svendsgård er med å leire henne på bordet. Legger beina i benholdere.

Bildet viser Inger Liv Svendsgård.
PAKKER UT INSTRUMENTER: Hun har tekniske oppgaver, men Inger Liv Svendsgård kommer veldig nær pasientene. Særlig her på gynekologisk. - Vi skal ha tilgang til de mest intime delene av kroppen, sier hun. Foto: Nina Hernæs

Ikke skade

– Alt jeg gjør, handler om å ikke skade pasienten, sier Inger Liv Svendsgård.

Hun går nedover gangen mellom operasjonsstuene. Bevegelsene er rolige, men har en hurtighet som bringer henne langt ut av syne om man ikke henger tett på.

– Vi må forebygge infeksjoner, forhindre skader på nerver, i muskler eller skjelett. Sørge for at hun ikke fryser. Blir hun kald, øker risikoen for komplikasjoner, sier hun.

Kvinnene kommer inn på stuen, nesten nakne.

– De faster og er kjempestresset. Vi skal ivareta dem.

Svendsgård kjører frem sterile pakker på et trillebord, tar imot en beskjed og gir den videre.

– Pasienten, sier hun, er min premissleverandør. Ikke kirurgen.

Hun ser over skapene fylt med utstyr som gasslanger, troikaer og ulike typer sug.

– Jeg gjør alt jeg kan for at kirurgen skal ha bra verktøy, men hensikten er å gjøre det beste for pasienten.

En egen funksjon

Når hun nitid og med falkeblikk plukker utstyr, krysser av på sjekklister og klargjør preparater som skal videre til patologen, er det pasienten hun server. Det samme når hun pakker opp sterile instrumenter og det flerrer i plast inne på operasjonsstuen. Eller når hun teller nåler for å kontrollere at ingen er glemt igjen inne i pasienten.

Seksjonsleder Trude Rosvold peker på et unikt aspekt ved operasjonssykepleie: Det er et eget fagområde med en helt selvstendig funksjon.

– Ingen andre utfører våre oppgaver, og de er ikke delegert, sier hun.

– Vi har en direkte pasientrettet jobb, i tillegg til at vi har ansvar for å organisere og drifte operasjonsavdelingen. Å planlegge og utnytte tilgjengelige ressurser har alltid vært en omfattende oppgave og gjøres av operasjonssykepleiere. Vi ivaretar og organiserer den kirurgiske virksomheten.

Under en gynekologisk operasjon har for eksempel operasjonssykepleieren det totale ansvaret for å desinfisere feltet og leire pasienten.

Bildet viser Inger Liv Svendsgård.
EKSTRATILTAK FOR TUNG PASIENT: Kvinnene skal ligge i samme stilling lenge, da må de ligge godt for å unngå skader på hud, nerver, muskler og skjelett. Foto: Nina Hernæs

Å gi omsorg

Og for Inger Liv Svendsgård handler det ansvaret om å utøve sykepleie. Absolutt hele tiden.

– Min kjerne er sykepleie og handler om å gi pasienten omsorg.

Hun mener spesialutdanningen ikke har gjort henne til noe annet, men til noe mer.

– Jeg har veldig mange flere ferdigheter og kunnskaper, og det er ikke til forkleinelse for vanlige sykepleiere, men jeg har spesialkunnskap. Alle vurderinger jeg gjør, er basert på det jeg har erfart og kan. Det gjør at jeg leser situasjonen på en annen måte.

Det grunnleggende består.

– Jeg observerer, følger med og er nær. Kjenner på huden. Det spesielle er at jeg gir sykepleie til en som sover, men det stilles akkurat like strenge krav til sykepleien som når pasienten er våken. Noen sier det er definisjonen på integritet: å gjøre det riktige, selv om ingen ser deg.

Les også: – For meg er intensivsykepleie den ultimate videreutdanningen

Aldri alene

– Kunne andre gjort jobben du gjør?

– Nei. I utlandet finnes rene operasjonsteknikere, men de har ikke handlingsberedskap. Treffer kirurgen feil og perforerer tarmen, aner ikke teknikerne hva de skal gjøre. Det gjør jeg. Jeg har et bredt arsenal av tiltak.

Og hun står ikke i en slik situasjon alene. Store, vanskelige vurderinger gjøres sammen med andre.

– Vi jobber alltid i team, kirurger, operasjonssykepleiere og anestesisykepleiere. Det er spesielt med å jobbe som operasjonssykepleier.

En viktig del av jobben er derfor å være en god lagspiller.

– Vi er avhengig av hverandre her inne.

– Hva er ditt viktigste verktøy?

– Hodet og hendene. Og hjertet.

Bildet viser Inger Liv Svendsgård.
ALLTID I BEVEGELSE: Tilsynelatende hersker ro på avdelingen. Men bak hver dør er det konsentrert aktivitet. Foto: Nina Hernæs
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.