– Hvem skal redde livet til en av dine nærmeste?

Hjertestans! Pasienten kom inn på operasjonsstua i full fart. Kniven ble satt klokken 19:56, som er ordspråk på operasjonsstuen og betyr at kirurgien startet.

Klokken 20:01 hadde teamet etablert en krets til hjerte-/lungemaskinen som tar over sirkulasjonen til kroppen. Det tok 5 minutter.

Teamet kunne trekke pusten og hente seg litt inn. Nå sirkulerte blodet i kroppen igjen. Det kirurgiske teamet fortsatte arbeidet med å reparere hjertet.

Dette teamet er helt – og totalt – avhengige av hverandre. Alle vet hva de skal gjøre, og kommunikasjonen er som en strømførende linje. Ting må skje fort, og hver minste forsinkelse minsker sjansen for overlevelse.

Pasienten overlevde og ble flyttet til intensiv for videre behandling. Dette er en krevende behandling som kun personell med erfaring kan håndtere.

Helt avhengig av helsepersonell

Et hjerte stanset fordi kroppens blodårer ikke klarte mer. Noe stoppet blodtilførselen, men etter intens innsats av kvalifisert personell, pumpet blodet rundt i kroppen igjen. Og personen som eier hjertet, vil forhåpentligvis snart være klar for et normalt liv igjen. Det er verdt all innsats, alle år med erfaring og alle årene med trening – sammen – som et team.

Dette er noe av det vi gjør på Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Noen ganger går det på bekostning av familie og eget liv.

Det er en del av det å være helsepersonell, tenker du kanskje. Men hva skulle vi gjort uten helsepersonell som gang på gang forsaker eget liv og egen familie for å redde en annens?

Ikke ta dem for gitt

Ikke ta dem for gitt, for plutselig orker de ikke mer. De finner noe annet å gjøre, noe mer lønnsomt og som ikke krever at ens egen familie må vente med middagen, at mamma eller pappa går glipp av fotballkampen og den strålende målgivende pasningen som kom akkurat i dag. Eller som går glipp av nok en turnoppvisning, eller rett og slett er for sliten til å være entusiastisk over dagens opplevelse med klassen i fjæra.

Ikke ta dem for gitt. For hvem skal da gjøre den jobben? Hvem skal redde livet til, kanskje, en av dine nærmeste?

Hva er poenget med det jeg skriver her? Svaret er å få frem hvor viktig det er å ta vare på kompetanse og erfaring og ikke hele tiden drive med brannslokking.

Det handler om å redde liv

«UNN er i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er kritisk, og vi kom skjevt ut allerede i januar. Kurven peker mot et alvorlig underskudd, og ingen signaler tyder på mer penger til UNN neste år», skrev sykehusdirektøren ved UNN Tromsø til sine ansatte i forrige uke.

Det dette handler om, er at ledelsen ved sykehuset og helseforetakene, samt de som sitter på pengesekken i Sør, må se at det tydeligvis ikke fungerer slik vi er organisert nå. Ellers hadde vi ikke hørt om underskudd og innstramminger år etter år.

For oss som arbeider pasientnært, handler ikke hverdagen om tall, budsjett og innsparinger. Det handler om å redde liv og om å utgjøre en forskjell for den nordnorske befolkningen.

Det er ikke motiverende

Alle mine kolleger er folk som gjør sitt ytterste for pasientene, hele tiden. I møte med pasienter gjør vi vårt beste for å skape et rolig og godt inntrykk, men vi biter tennene sammen til tider fordi det eneste vi stort sett hører er at vi må spare mer penger.

Det er ikke motiverende å stadig høre at vi går med underskudd, at vi må spare og at vi må se på prislappen på alt vi bruker. Selvfølgelig skal vi ikke sløse, men det er småpenger i den store sammenhengen. Det er ikke der problemet ligger.

«Innleie fra byrå og utstrakt bruk av overtid er hovedårsakene til at personalkostnadene er skyhøye», skriver sykehusdirektøren videre. «Vi er tvunget til å dra i nødbremsen».

Varsellampen bør lyse

Hva med å satse på erfarne og lojale medarbeidere? Hva med å ta vare på sine egne og sørge for at de blir. Sånn som det er i dag, er det store ulikheter i lønn og arbeidsforhold fra sykehus til sykehus, fra avdeling til avdeling.

Per nå er vi ikke konkurransedyktige når det kommer til lønn og arbeidsforhold, og det skaper frustrasjon og flukt fra yrkene som arbeider pasientnært. Og da fyker kostnadene med innleid arbeidskraft og overtid til værs. Og det går på bekostning av langt på vei viktige investeringer og nybygg.

Kvalitet og pasientsikkerhet er satsingsområder i helsetjenesten, men er det kvalitet og pasientsikkerhet når dyktige og erfarne fagfolk slutter på alle avdelinger på UNN?

Det burde være en varsellampe som lyser knallsterkt på alle styremøtene til Helse Nord, men også på regjeringskontoret til Helse- og omsorgsdepartementet.

Økonomi er et ledelsesansvar

Det negative må tas i ledergruppen og på departementsnivå. Ikke ut til de ansatte som står på dag og natt for å få ta vare på pasientene – som er det vi gjør på et sykehus. La dem få konsentrere seg om pasientens beste.

Økonomi er et ledelsesansvar. Om de som sitter med dette ansvaret ikke får det til, legg ikke byrder på fagfolk som arbeider med pasientene. De gjør bare jobben sin.

Nå skal ikke jeg si at jeg har løsningen på disse problemene. Ei heller vil jeg påstå at det er enkelt å drifte så store foretak, men at et sykehus forventes å gå med overskudd er en utopi. Det må bevilges mye mer penger til det offentlige.

Vårt offentlige helsevesen burde være det aller beste! I stedet er det et offentlig helsevesen som rakner. Og det rakner i alle kanter.

Saken ble først publisert av Nordlys.