fbpx Hva er best praksis? Hopp til hovedinnhold

Hva er best praksis?

Jeg heier på forskning, men jeg har vanskelig for å se hvordan den forskningsbaserte kunnskapen lar seg etablere rent praktisk slik den var tenkt, skriver sykepleierstudenten.

Mens jeg sitter med hodet nedgravd i pensum og forbereder meg til eksamen i klinisk sykepleie, dukker det stadig opp spørsmål som langt på vei synes sammenfallende med de erfaringene jeg til nå har gjort meg gjennom praksis.

Pensum er detaljrik, oppdatert i henhold til forskning og gir i høyeste grad et godt utgangspunkt og gode forutsetninger til å forstå hva og hvorfor jeg møter reelle situasjoner i praksis.

Hva er godt nok?

Slik lovverket er formulert, både i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven, plikter en sykepleier å jobbe systematisk for stadig å forbedre kvalitet og sikre pasientsikkerhet i helsetjenesten. Dette innbefatter at sykepleieren holder seg faglig oppdatert og bidrar til kontinuerlig kvalitetsforbedring i praksis. Spørsmålet er hva som faktisk utgjør den beste praksisen, og kan man akseptere moderasjoner i form av «god nok kvalitet?».

En diskrepans mellom teori og praksis er på ingen måte et ukjent fenomen. Som student blir jeg møtt med flere kilder til kunnskap. På den ene side presenteres jeg for ren teori fra pensum samt stilt overfor reelle situasjoner i praksis der jeg blir fortalt av veiledere at «sånn gjør vi det her», og jeg svelger tusen kameler og tenker på hva som ble formidlet i forelesning under henvisning til kunnskapsbasert praksis. Alt dette gjøres i rekordfart fordi vi i simulering brukte halvannen time på tilsvarende prosedyre og alt inni meg skrek: «Hva med pasientsikkerheten?»

Jeg blir stående med hendene i lommen og funderer på hvor det skorter.

Hvor blir forskningen av?

For en stund siden ble jeg oppmerksom på et innlegg i Sykepleien skrevet av ansvarlig redaktør Anne Hafstad. Her beskrev hun presist et tema jeg selv har stilt meg spørrende til. Ja, flere sykepleiere har doktorgrad og det forskes stadig mer, men hvor blir det av all forskningen?

Når ventes det at «nyeste nytt» er klar til å gjennomføres i felten og i det hele tatt presentert for dem som faktisk skal utføre behandlingen til pasientene?

I denne sammenheng stiller jeg meg like spørrende til kunnskap som Aristoteles gjorde i sin tid: «Vi kan ha rikelig med kunnskap, men hvis noe ikke kan vises klart og brukes praktisk, er det egentlig til nytte»?

Jeg heier på forskning, men jeg har vanskelig for å se hvordan den forskningsbaserte kunnskapen lar seg etablere rent praktisk slik den var tenkt. Praksisen er underlagt et lovverk som stadig pålegger kvalitetsforbedring og som samtidig er en del av en styringsplattform i form av New public management-ideologi som verdsetter effektivitet, ressursutnyttelse og økonomi.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Grethe Nordlie Berg

Pensjonert spesialsykepleier i psykiatri og klinisk spesialist i bedriftssykepleie.
1 år 3 måneder siden

Sitatet fra Aristoteles er dekkende for din undring mener jeg. Etter 47 års praksis har den samme undring fulgt meg i alle år. Hvordan kommer vi fra "hode til hånd?". Jeg håper noen i utdanningsposisjoner griper tak og sikrer bedre flyt mellom forskning og praksis. I yngre år som lærer i en sykeplerskole fikk jeg denne setningen: kunnskap er ikke læring før den anvendes i praksis. Praksis er ikke bare avhengig av kunnskap, men også arbeidsbetingelser. Bemanning, økonomiske bevilgninger, bygningsmessige faciliteter m.m. som avhenger av politiske bevilgninger. Komplekse saker. Utdanning og fag på en side og politikk på en annen. Noe for NSF. I praksis mener jeg man må kunne hvile i "god nok praksis", så hverdagen kan gi god arbeidstilfredsstillelse og samvittigheten ikke slites i stykker. Å jobbe for målet, "best praksis," er ikke den enkelte sykepleiers alene. Lykke til.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse