Alfabetisk oppgavedeling kan være en løsning for helsevesenet

På fylkesmøtet i Norsk Sykepleierforbund (NSF) Viken 7. mars ble delegatene utfordret til å diskutere hva som må til for å sikre nødvendig kapasitet og kvalitet og dermed befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenestene også i fremtiden. Og hva betyr det for NSFs politikk med hensyn til blant annet ansvar- og oppgavedeling og ledelse?

Mange modige og dyktige sykepleiere gikk på talerstolen foran om lag 250 tilhørere. En av dem var Miljana Kljajic. Hun satte søkelyset på noe viktig og sa følgende: «Hva om helsefagarbeidere gjør A til H, så kan sykepleierne gjøre I til Å»?

Oppgavedeling er viktig

Helsepersonellkommisjonen har satt pekefingeren på hvor viktig oppgavedeling er som avgjørende faktor for både god samhandling og en bærekraftig bemanning av helse- og omsorgssektoren.

Kommisjonen påpekte at begrepene oppgavedeling, oppgavefordeling, oppgaveforskyvning og oppgaveglidning brukes tilnærmet synonymt i faglitteraturen. Jeg mener det er en forskjell på disse begrepene, og at de bør avklares før man kan tilnærme seg denne tematikken.

Verdens helseorganisasjon (WHO) fremhever at oppgavedeling – task sharing – utvider omfanget av helsepersonell som kan levere ulike helsetjenester. Det innebærer at oppgaver ikke flyttes fra en gruppe helsepersonell til en annen, men at oppgavene deles mellom gruppene.

Oppgaveforskyvning eller -glidning defineres derimot som en prosess hvor oppgaver flyttes til mindre spesialiserte helsearbeidere. I Europakommisjonens rapport påpekes det at endring ofte er vanskelig for helsearbeidere, og at de som involveres, må overbevises om rasjonalet for dette. Det innebærer også et behov for å avklare om oppgaver skal deles eller forskyves.

Ansvar versus oppgave

Helsepersonellkommisjonen peker videre på at «hvilket personell som gjør hva, er avhengig av hvilke oppgaver det dreier seg om ogat kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas i oppgaveutførelsen». Og videre: «Måten ansvar og oppgaver fordeles og/eller omfordeles på, må være basert på strategisk kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging».

Vi mangler alle typer helsepersonell. Glidning fra en gruppe til en annen vil kunne få en «dominoeffekt» hvor noen oppgaver «avgis», mens andre oppgaver tilføres. Hvordan kan vi i fremtidens helsetjeneste sikre at oppgavene løses kvalitetsmessig og pasientsikkerhetsmessig godt, av rett personell på rett sted til rett tid?

Til gitte oppgaver ligger også et spørsmål om ansvar: Hvem står som ansvarlig for kvalitet og pasientsikkerhet når oppgaver «flyttes»? På fylkesmøtet uttrykte en intensivsykepleier bekymring for at nye arbeidsgrupper kommer inn i intensivavdelingen. Vedkommende påpekte at dette skaper en utrygghet knyttet til egen rolle. «Hva skal jeg gjøre, og hva er min oppgave?» spurte hen.

Uklar oppgavefordeling skaper usikkerhet omkring egen rolle. En rapport fra Oslo Economics fant at det er stor variasjon i hvilke oppgaver helsefagarbeidere utfører på tvers av ulike avdelinger og på tvers av ulike sykehus. Hvordan skal en helsefagarbeider da finne sin rolle? Og er det ønskelig med nasjonal variasjon i kompetanse innen helsepersonellgrupper?

Bildet er komplekst

Siden kompetansen til nyutdannede kandidater ikke i tilstrekkelig grad imøtekom tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene, ble nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfaglige utdanninger på høgskole- og universitetsnivå (RETHOS) forskriftsfestet.

Formålet var å sikre at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon. Hvilken effekt har dette dersom ikke utdanningene naturlig fører frem til gitte oppgaver, og dersom oppgavene deles eller glides uten nasjonal styring?

Bildet er veldig komplekst. Utdanningene må ha høy kvalitet, og det må utdannes på ulike nivåer, fra fagskole til universitet. Man må se på helheten fra primær- til spesialisthelsetjeneste, fra hjem til sykehus, fra ufaglært til spesialist. Jeg har ikke tro på at en raskt innført oppgavegliding løser noe som helst.

Hva med alfabetisk oppgavedeling

Hva med å:

• kartlegge type «oppgaveløsere» fra A til Å, inkludert pasienter, pårørende, frivillige og teknologi samt ulike grupper helsepersonell?
• kartlegge oppgaver som skal løses, fra A til Å, hvor A utgjør enkle, basale oppgaver, og Å utgjør svært avanserte og spesialiserte oppgaver? Det innebærer også en definisjon av hva den offentlige helsetjenesten faktisk skal ivareta, slik at de oppgavene som må løses privat, holdes utenfor «alfabetet».
• spre de ulike oppgaveløserne utover alfabetet fra A til Å basert på utdanning og erfaring, altså kompetanse eller grunnlag for å løse oppgavene?
• vurdere om bokstavene skal stokkes og danne nye sammensetninger eller ord (oppgavedeling)?

Med sideblikk på RETHOS og Helsepersonellkommisjonens arbeid mener jeg begge gruppers arbeid må videreføres med et nasjonalt søkelys på punktene over. På denne måten unngås tilfeldig oppgavefordeling, som igjen kan true kvalitet og pasientsikkerhet – og også medføre store nasjonale forskjeller.