Rasisme blant pasienter er et arbeidsmiljøproblem

Helsepersonellkommisjonen fraråder ytterligere økning av helsepersonell i fremtiden. Det er derfor avgjørende at eksisterende arbeidskraft i helsetjenesten får gode arbeidsvilkår og blir værende i jobben lenger. Dette gjelder sykepleiere, og kanskje særlig de med etnisk minoritetsbakgrunn.

I Sykepleiens artikkel 23. mars får vi innblikk i en form for hverdagsrasisme som minoriteter kan oppleve på arbeidsplassen. I en studie av sykepleieres og hjelpepleieres arbeidshverdag i sykehjem har vi undersøkt helsepersonells og lederes erfaringer med et flerkulturelt arbeidsfellesskap.

Fordommer og trakassering

Et av temaene i studien handlet om de ansattes opplevelser av fordommer og trakassering fra pasienter. Både sykepleiere og hjelpepleiere fortalte om situasjoner som de betegnet som rasistiske «bemerkninger».

Noen av pasientene nektet for eksempel å motta hjelp fra helsepersonell med mørk hudfarge, eller de ønsket kun hjelp fra «norske» sykepleiere. Selv om slike situasjoner ikke oppsto daglig, var det mange nok episoder der helsepersonell opplevde å bli verbalt trakassert.

De fortalte om pasienter som ba dem om å dra tilbake til hjemlandet sitt eller som sa at de ikke likte hudfargen deres.

Verbal utskjelling

Den verbale utskjellingen av minoritetsansatte ble ofte kategorisert som rasistisk, men ble forklart med at det kunne ha sammenheng med pasientenes fordommer, alder, manglende erfaring med utenlandsfødte eller kognitiv svikt.

De ansatte forklarte at de måtte skille mellom personen og arbeidssituasjonen. Pasientene ble ansett å være i en sårbar situasjon, og da var det viktigere å opptre profesjonelt og ikke la seg påvirke av stygge kommentarer.

Ofte klarte personalet å roe ned pasientene og fullføre jobben. I noen tilfeller måtte de la en annen kollega overta mens personen med minoritetsbakgrunn fikk emosjonell støtte fra avdelingssykepleier eller andre kolleger.

Lite åpenhet i avdelingen

Som følge av pasientenes rasistiske ytringer, så sykehjemmet seg ofte nødt til å begrense pasientenes mulighet til å velge hvem de ville ha hjelp fra. Pasienter og pårørende som oppførte seg rasistisk, men som ikke hadde kognitiv svikt, ble snakket til og til slutt nektet muligheten til å bytte hjelper.

Problemet med verbal trakassering med rasistiske undertoner var kjent blant hele personalet. Samtidig opplevde noen at oppfølgingen av de berørte etter slike hendelser var vilkårlig. Det ble snakket lite om rasistisk motivert trakassering åpent i avdelingen, selv om alle anså det som et alvorlig problem for de minoritetsansattes trivsel i arbeidsmiljøet.

Ifølge de ansatte ble det ikke gjort noe systematisk for å avhjelpe situasjonen, og episodene ble håndtert tilfeldig. Temaet ble beskrevet som ømfintlig, noe som bidro til manglende oppmerksomhet rundt problemet.

Det er ubehagelig å snakke om rasisme, men det gjør det desto viktigere å avdekke hvorfor dette ubehaget oppstår, og hva som kan gjøres for å gjøre det lettere å ha samtaler om det rundt om på arbeidsplasser.

Et komplekst etisk dilemma

Diskriminering og trakassering på grunn av etnisk bakgrunn er utvilsomt et alvorlig arbeidsmiljøproblem. Det reduserer arbeidstakernes psykososiale velvære og er generelt noe ledere forventes å forhindre. Det som imidlertid gjør problemet med hverdagsrasisme i sykehjem utfordrende å takle, er det faktum at mange av pasientene ofte lider av kognitive lidelser.

Når hverdagsrasisme oppstår i en kontekst av helsehjelp og sykdom, byr situasjonen på et komplekst etisk dilemma. Helsepersonell er bundet av juridiske og yrkesetiske prinsipper i sin profesjonsutøvelse, og har dermed ikke mulighet til å reagere på trakassering og rasisme fra pasienter eller pårørende, slik de kan dersom hendelsen hadde skjedd i en annen sammenheng.

Selv om minoritetsansatte ofte ufarliggjorde de vanskelige pasientmøtene og viste forståelse, kan slike hendelser likevel ha en negativ innvirkning på arbeidsmiljøet. Manglende åpenhet og oppmerksomhet på problemet i arbeidsmiljøet, kan føre til at de som opplever diskriminering ­– og forteller om det – blir ansett som problemet.

De kan ofte oppleve at det er uprofesjonelt, flaut og vanskelig å snakke om sine erfaringer av hverdagsrasisme i helsetjenesten. Når slike hendelser blir stående uadressert, er det også fare for at de tolkes som uproblematiske og blir normalisert i arbeidsmiljøet.

Et samfunnsproblem

Fordommer og trakassering av minoritetsgrupper som er synlig i debattene i mediene, er de samme som pasienter og pårørende bringer inn i helsetjenestens avdelinger. Dette er altså ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem med negative konsekvenser for de som utsettes for hverdagsrasismen. Derfor er det viktig å erkjenne at organisasjonskulturer i helsetjenesten er vevd inn og livnærer seg av overordnede samfunnsdiskusjoner om «innvandreren».

Minoritetsansatte i helsetjenesten er en stor ressurs og har krav på et godt psykososialt arbeidsmiljø. Det er derfor avgjørende at ledere er i stand til å forebygge trakassering på avdelingen ved å ta pasientenes og pårørendes rasisme på alvor.

Institusjonene må sikre en kompetent og engasjert ledelse som forstår utfordringene til helsepersonell med minoritetsbakgrunn. Ledere må ha økt kunnskap og bevissthet om hvordan flerkulturelle arbeidsfellesskap i sykehjem fungerer, samt kjenne til medarbeidernes situasjon og behov i arbeidslivet.