Sykepleier Lise har hjulpet meg så mye. Nå er jeg bekymret for helsearbeiderne våre

«Hva tror du er det verste som kan skje?» spør hun meg, med hendene rolig samlet i fanget. Jeg har time hos behandleren min, og vi sitter ved bordet hennes og prater. Samtalen handler om matregistreringen min og hvilke endringer jeg kan gjøre for å øke mengden mat på en måte jeg føler meg trygg med.

Temaet er havregrøten jeg spiser hver dag til frokost og hva jeg tenker er det verste som kan skje dersom jeg begynner å koke den med melk i stedet for vann. «Nei, jeg vet ikke…», sier jeg lavt, selv om bare tanken på å koke grøten med melk er på nippet til å gi meg et panikkanfall. «Nei, du kan jo risikere at den smaker bedre?», sier hun med et lunt smil om munnen.

Til behandling

Å leve med en spiseforstyrrelse er fullstendig ødeleggende. Det var ikke før jeg fikk poliklinisk behandling at jeg virkelig innså hvor mye tolv år med anoreksi har påvirket meg, alle valgene jeg har tatt og hvordan jeg har lagt opp hverdagen rundt meg.

Etter å ha kjørt meg selv fullstendig til grunne, til det punktet hvor jeg kjente kroppen både fysisk og psykisk begynne å svikte, valgte jeg å gå inn i behandling for å få bukt med et problem som hadde vokst seg så stort at det var vanskelig å se hvor og hvordan det skulle ende.

Den første som møtte meg i dette behandlingsløpet, var behandleren min. Jeg velger å kalle henne «Lise». Lise er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie. Nervøs, stresset, ukomfortabel og panisk er bare noen av følelsene som raste gjennom hodet mitt da jeg satt på venterommet og forsøkte å forberede meg til min aller første time. Lise merket dette umiddelbart, og i løpet av en klokketime hadde hun klart å få meg til å begynne å føle meg trygg i et farvann hvor jeg aldri hadde følt meg noe annet enn utrygg.

Gradvis bedring

Vi befinner oss i en tid hvor vi ser rekordlave søkertall til sykepleierutdanningen, og hvor det forventes stadig mer arbeid til stadig lavere lønn fra en allerede presset yrkesgruppe, en yrkesgruppe som fremdeles desperat forsøker å hente seg inn igjen etter å ha loset hele Norge gjennom en dødelig pandemi. Da er det helt umulig å forstå hvordan vi som samfunn, med god samvittighet, kan fortsette å hylle sykepleierne kun med ord, men ikke med høyere lønn eller seriøse arbeidsforhold som hører til.

Dag inn og dag ut sitter Lise og hører meg jamre over hvor vanskelig det er å spise, hvor livredd jeg er for den lille sjokoladebiten som ligger på bordet, og hvor skumle jeg synes poteter er.

Dag inn og dag ut gir samtalene mine med Lise meg gradvis mer styrke til å spise den poteten, til å drikke den næringsdrikken og til å innse at livet har så mye mer å by på enn den lille, anstrengte og rigide verdenen jeg har skapt rundt meg.

Urimelige arbeidsforhold

Uten kompetansen, takten og omsorgen jeg har fått fra Lise, hadde jeg aldri klart å komme meg dit jeg er nå. Etter fire måneder i behandling er jeg kommet så langt at ikke bare koker jeg havregrøten med melk, men jeg har både smør og rosiner på i tillegg. Neste steg blir å strø litt sukker på. Det tør jeg ikke helt enda, men med Lise ved min side og tiden til hjelp så vet jeg at jeg vil klare å komme meg dit til slutt.

Jeg føler på mange måter at jeg skylder Lise livet mitt. Man kan ikke sette en pris på et liv, men jeg tror vi alle kan være enige om at det er verdt mer enn en lønn som det nesten er umulig å leve av, og urimelige arbeidsforhold som gjør helsearbeiderne våre syke.