fbpx Gir vi opp å etterleve våre idealer når etikken blir for krevende? Hopp til hovedinnhold

Gir vi opp å etterleve våre idealer når etikken blir for krevende?

Bildet viser Kristin Sæbø

Det er tøft å gå lange vakter med stort ansvar for mange pasienter og lite søvn. Det er også krevende å være underbemannet, kanskje mangle nødvendig kompetanse og å måtte forholde seg til økonomiske besparelser og ressursknapphet.

Det vidunderlige vestlandslandskapet bar preg av sensommer. Jeg var på vei til min første sykehuspraksis – forventningsfull og nokså klar til å begi meg utpå et nytt og spennende kapittel. Jeg kan enda kjenne den ubestemmelige lukten av sykehuskorridoren og høre lyden av alle alarmene og de hektiske fottrinnene i avdelingen. Ja, «travelt» er stikkordet. Og blant høyt arbeidstempo og effektivitet ble jeg for første gang introdusert for en hendelse jeg i etterkant kan tenkt en del på. 

Det hele startet første dag i praksis. Etter rapporten fikk jeg en kortfattet innføring fra min kontaktsykepleier. Pasienten vi hadde ansvar for, var nylig operert for FCF (lårhalsbrudd). Vedkommende bar preg av høy alder, men var våken, klar og orientert. Det ble imidlertid angitt kvalme og uvelhet i forbindelse med operasjon som måtte følges opp utover kveldsvakten. Timer senere ble jeg til all fortvilelse stående midt oppi store mengder hematemese (blodig oppkast). Tilstanden var ikke forbigående, og det ble besluttet å legge ned sonde. 

Involverte ikke pasienten

Beslutningen om sonde hadde trolig faglig tyngde, men fra sidelinjen bar ikke situasjonen nødvendigvis preg av etiske overveielser. Prosedyren var tydelig ubehagelig for pasienten, og det var ingen av fagpersonene til stede som involverte pasienten i særlig grad, verken før eller etter prosedyren. Jeg undret meg på hvorfor ingen henvendte seg til vedkommende i en situasjon som på mange måter må ha virket skremmende.

Situasjonen kan til dels forsvares ut ifra den pressede situasjonen vi befant oss i. At tidspress blant helsepersonell påvirker kvaliteten og pasientsikkerheten, er ingen hemmelighet. Det kan imidlertid stilles spørsmål til hvilken pris pasientene må betale for hele tiden å bli behandlet av et personell som verken har tid eller ressurser til å se og lytte, informere og å være til stede. For ikke å snakke om hva det gjør med oss som samfunn. 

Tendensene ble tydelig for meg da jeg etter hvert skulle følge pasienten til gastroskopi. For alle som er kjent med gastroskopi, er det knyttet en del ubehag til undersøkelsen. Ynkelyder, brekninger og oppkast utspilte seg i rommet. På skjermen ble det etter hvert gjort tydelig visuelt funn av malignt (ondartet) vev uten at det kunne trekkes konklusjoner før en bekreftende biopsi. Dette ble diskutert mellom fagpersonell til stede i undersøkelsesrommet og over pasienten. 

Tilnærmingen var blottet for empati og aktelse

Dagene gikk, og pasienten ble etter hvert bedt om å ta stilling til sin egen HLR-status (hjerte og lunge). En av sykehusets leger, som var lege i spesialisering, orienterte pasienten om sykdomstilstanden og insinuerte alvorlighetsgraden gjennom å bemerke «du skal jo snart dø …». For meg ble det noe overveldende å være vitne til, og jeg opplevde denne tilnærmingsmåten som blottet for empati og aktelse. 

Pasienten ble etter en uke skrevet ut av sykehus, vel å merke «til hjemmet». I ettertid tenkte jeg en del på vedkommende, selv den dag i dag. Hvorfor ble ikke pasienten informert i større grad? Og hvorfor ble hen ikke gjort kjent med eget undersøkelses- og behandlingsforløp? Det kan stilles spørsmål ved om fravær av mellommenneskelig tilnærming til pasient og bruker blitt en form for monitoreringstretthet. 

Situasjonen rundt denne pasienten er illustrerende for hvordan imperativer for effektiv pasientbehandling på den ene siden og omsorg på den annen kan betraktes som to uforenlige idealer. Kapitaldrevet effektivitet involverer budsjettdisiplin og produksjonstall. Pasientene har fått i oppgave å generere statistiske oversikter med røde og grønne tall. «Nå må vi få hen skrevet ut!», gis det beskjed om på vaktrommet.

Kan skade enkeltmennesker

Det kan se ut til at streben etter effektiv drift medfører at relasjonelle aspekter i pasientbehandlingen kommer i andre rekke. Og mens vi snakker om etikk, gir Hippokrates god veiledning gjennom prinsippet «primum non noncere» – fremfor alt ikke skade. Å bli behandlet som et upersonlig tilfelle, et nummer i rekken, et sykdomstilfelle eller en arbeidsoppgave, kan også skade enkeltmennesker i sårbare pasientsituasjoner. 

En utbredt tanke i antikkens dygdsetikk er at «Den som vet det rette, gjør det rette». Men erfaringer taler mot at det er slik i den virkelige verden. Jeg erfarer stadig at gapet mellom etiske overbevisninger og handlinger øker og at gråsonehandlinger blir legitimert med ulike årsaksforklaringer som intuitivt virker akseptable. Det er tøft å gå lange vakter med stort ansvar for mange pasienter og lite søvn. Det er også krevende å være underbemannet, kanskje mangle nødvendig kompetanse og å måtte forholde seg til økonomiske besparelser og ressursknapphet. Spørsmålet er imidlertid om vi gir opp å etterleve våre idealer når etikken blir for krevende? 

Jeg skal ikke sitte på en pidestall og være moraliserende overfor hardtarbeidende profesjonsutøvere. Selv om vi «bare» er mennesker, mener jeg likevel helt og holdent at enkelte erfaringer har et utstrakt moralsk forbedringspotensial. Og dette bør vi som helsepersonell snakke om og lære av. Vi må kunne implementere etisk refleksjon i arbeidet vårt. Og skulle man ende opp med å la humla suse, kan det potensielt føre til en «alvorlig yrkesskade». 

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse