Fagutvikling til alle sykepleiere

FAGUTVIKLING: Vi trenger å øke kompetansen i hele praksisfeltet, ikke bare innenfor spesialisert fagutvikling.

For å rekruttere flere sykepleiere i kommunehelsetjenesten trenger vi en holdningsendring og en tilrettelegging av fagutvikling.

Som sykepleier ser jeg hvor viktig det er å bli verdsatt for den jobben vi utfører i praksisfeltet. Vi trenger å øke kompetansen ikke bare innenfor spesialisert fagutvikling som kreft og geriatri, men vi trenger også vidt spektret fagutvikling som omfavner hele praksisfeltet med fordypning i sykepleiefaget. Vi trenger rett og slett å utvikle oss til å bli i stand til å gi den best mulig pleie og omsorg oppdatert etter nåtiden. Et lite eksempel på dette er å se til hvordan utviklingen av behandling av slagpasienter har funnet sted fram til i dag. Hvor en for mange år siden ble behandlet med langvarig sengeleie til å starte opptrening så fort som mulig i dag.

Det råder en forskjellsbehandling innad i kommunetjenesten hvor andre yrkesgrupper får støtte til å fordype seg i eget fag. Det gis to dager fri med lønn før studieoppstart slik at de kan forberede seg til studieoppstart. Videre får de opptil to dager fri i uken med lønn, permisjon med lønn ved studiesamlinger, pluss en rekke andre goder som dekt reise og lignende. Sykepleiere som ønsker en fordypning av eget fag tilknyttet egen praksis må bruke avspasering og permisjon uten lønn. En blir dermed ikke verdsatt og fagutvikling til pasientenes beste bortprioritertes! Som sykepleier må en jobbe til alle døgnets tider og når helligdagene kommer som perler på en snor og resten av familien har fri må du ofte på jobb. Sykepleiere trengs 24 timer i døgnet hele året. Sykepleiere gjør en viktig jobb og vi trenger derfor en holdningsendring for å øke sykepleierverdien til det beste for fremtiden.

Sykepleiere trekker i trådene

Flere store undersøkelser har dokumentert sammenhengen mellom trygghet for pasientene og sykepleierbemanning per pasient. Etter samhandlingsreformen ble innført har vi fått sykere pasienter ut i kommunen og dermed øker også pleietyngden. Det snakkes så fint og flott om 100 prosentstillinger, men undersøkelser viser at mange sykepleiere ønsker mindre stillinger fordi en ofte ikke klarer å stå i 100 prosent stilling over tid på grunn av økt arbeidsbelastning. Er det slik vi vil ha det? Alle ønsker vel å kunne jobbe fulltid? Våre arbeidsoppgaver er mange, som for eksempel tilrettelegging av måltider, hjelp til dusj, opptrening, rydding og ikke minst å observere pasienten i det daglige. Vi kartlegger ernæringsstatus og utfører demens-tester. Vi skal holde oss oppdatert på nyere forskning, nye medikamenter og sette oss inn i hva sykdommer betyr for den enkeltes liv og verdighet. Vi skal også påse at hver enkelt pasient får den best mulige behandling som denne trenger, i samråd med legen. Dette betyr at vi skal ha tett oppfølging med hver enkelt pasient, dens pårørende og behandlings samarbeidspartnere. Det være seg fastlegen, fysioterapeuten, rustjenesten/psykiatri tjenesten, spesialistavdelinger ved sykehus, hjelpemiddelsentralen og apoteket. Vi skal påse at medisinopplysninger alltid er oppdatert og det er vi som sykepleiere som trekker i trådene for å få dette til å fungere når pasienten flytter på seg fra hjemmetjeneste til/fra sykehus og mellom forskjellige sykehjem. På et par tiår har sykepleieforskning eksplodert både nasjonalt og internasjonalt, og det finnes i dag over 100 forskjellige vitenskapelige tidsskrift i faget. Allikevel må en lete lenge i offentlige dokumenter, lovverk og målsettinger i helsesektoren for å finne ordet sykepleie nevnt. Det er som å ha en elefant på badet og late som han ikke er der - fordi en ikke klarer å huske hva slags dyr det er.

Kneblet på hender og føtter

I mitt eget praksisfelt ser jeg hver dag hvilken forskjell det gjør å ha sykepleiere på vakt. Tidligere observasjoner av forandringer i utvikling av sykdom oppdages ofte fortere og dermed kan vi sette i gang behandling før konsekvensene blir store og ikke minst redde liv! Jeg ønsket meg et yrke der jeg kunne yte sykepleie til mennesker som går gjennom krevende faser i livet hvor de trenger kyndig hjelp til å kunne leve så godt som mulig. De tanker jeg sitter med i dag er at jeg føler meg kneblet på hender og føtter. En lue trekkes ned over mitt hode hvor jeg blir forhindret av å se på grunn av tidspress og tidsmåling av tjenester og hvor jeg sitter fast uten mulighet til å kunne utvikle meg som sykepleier med fordypning i egen praksis. Men, trenger vi egentlig å se? Trenger vi hodene med? Eller er det bare varme hender som er det viktigste? Det vi trenger er en økt forståelse for at vi utfører et fag med lang historie. Sykepleiefaget skal verdsettes slik at flere unge ønsker å utdanne seg til å bli stolte sykepleiere med muligheter til å utvikle eget fag!

Les også: