Kommunene svikter på kompetanse

Innføring av Samhandlingsreformen hadde som hensikt å koordinere tjenestene og samhandlingen mellom sykehusene og kommunenes helse- og omsorgstjenester, styrke forebygging og derigjennom bli bedre i stand til å møte fremtidens utfordringer knyttet til flere eldre og endret sykdomsbilde. Har det skjedd?

Telemarksforskning har etter oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund nå kommet med rapporten « Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Sykepleiernes erfaringer.» Noen av hovedfunnene her er at samhandlingsreformen har gitt økt arbeidsmengde i de kommunale tjenestene i form av flere og sykere pasienter, større gjennomstrømming av pasienter mellom ulike kommunale tilbud, og mellom kommunetilbudet og helseforetaket. Dette fører igjen til økt administrering og dokumentasjon. Oppgavene har blitt langt mer komplekse; mer kompliserte medisinske prosedyrer, langt større krav til koordinering, beredskap og kvalitetssikring. Kompleksiteten og den økte arbeidsmengden har kommet før kommunene har vært i stand til å bygge opp kompetanse og faglig infrastruktur. Dette gjør at kommunene hele tiden er på etterskudd i å møte de økte kravene. Kompetansebygging foregår i stor grad i form av kurs og ad-hoc opplæring, og i mindre grad i form av systematisk opplæring av sykepleiespesialister.

Systematisk kompetanseoppbygging

Helse Nord-Trøndelag har siden midt på 1970-tallet systematisk drevet opplæring av spesialsykepleiere, først som sykehusintern opplæring, deretter via Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). Hele denne tiden har sykepleierne vært ansatt med lønn og arbeidssosiale rettigheter med påfølgende bindingstid. Det ble den gang satt av 8 stillinger øremerket spesialsykepleierelever. I 2002 ba den tidligere eier, Nord-Trøndelag Fylkeskommune ved ass. fylkeshelsesjef Tor Lånkan, innstendig Helseforetaket fortsette den systematiske utdanningen av spesialsykepleiere som hadde, og har, satt sykehusene i Nord-Trøndelag i en særstilling ved at det (nesten) ikke var mangel på spesialsykepleiere, noe resten av landet ikke har opplevd. Den samlede kompetanse har i tillegg til å kunne yte svært gode pleietjenester vært attraktivt i rekruttering av annen spesialistkompetanse ved sykehusene. I 2015 kom lønn og arbeidssosiale rettigheter under spesialutdanning for første gang inn i Spekters tariff slik at dette er gjort gjeldende på landsbasis.

Sats på kompetanse

Denne systematiske opplæringen og oppbyggingen av kompetanse er noe kommunene burde ta lærdom av. I Helseforetaket har det virket, i kommunen vil det også gi stor effekt. Systematisk kompetansebygging for sykepleiere innen spesialsykepleie eller master i fagområder, som både pasienten og kommunen har behov for er en investering, ingen utgift. Kompetansebygging må skje også for helsefagarbeideren og de ufaglærte med ansettelsesforhold i kommunen. Systematisk kompetanseoppbygging, verdsetting av den kompetansen de ansatte allerede har og turnuser som gir mulighet for faglig drøftinger og sterkere fagmiljø vil sette kommunene i bedre stand til å ivareta den komplekse pasient som nå kommer tilbake fra spesialisthelsetjenesten langt tidligere enn før. Pasienten vil få et styrket tilbud, de ansatte vil få en bedre arbeidshverdag og kommunen vil få gode helse- og omsorgstjenester.

Sats på kompetanse. Sykepleiernes kunnskap er livsviktig!

Les: Samhandlingsreformen – flere oppgaver og for lite fagkompetanse