Svangerskapets psykologi

Dette er en vesentlig forkortet versjon av en artikkel som stod på trykk i Jordmora nr. 3 - 2015. Originalsaken saken kan leses i sin helhet her.

I min tid som jordmorstudent, hadde jeg praksis i primærhelsetjenesten. Jeg la da merke til at det snakkes lite om de tanker og følelser som følger med i forvandlingsprosessen når en kvinne blir mor for første gang.

Mest fornøyd hos jordmor

Inntrykket bekreftes av blant annet en nasjonal brukerundersøkelse, bestilt i forbindelse med Stortingsmelding nr. 12 En gledelig begivenhet fra 2009.

Det ble her undersøkt i hvilken grad kvinner opplevde å få tilstrekkelig informasjon i svangerskapet, og av de seks utvalgte kategoriene kom «følelsesmessige forandringer i svangerskapet» nest nederst på listen. Rapporten fra undersøkelsen viste også at kvinnene var mer tilfredse med svangerskapsomsorg hos jordmor enn hos fastlege.

Mange sliter

I Norge har vi en økende tendens til keisersnitt, blant annet på grunn av fødselsangst, samtidig som mellom 3000–9000 kvinner etter fødsel vil være plaget av nedstemthet og depresjon. Dette kan i ha en sammenheng med lite støtte og veiledning i de kognitive og psykologiske normale prosesser som førstegangsfødende gjennomgår.

Samtidig er det viktig å se det første svangerskapet som en del av et helt kvinneliv. Et første svangerskap er en spesiell periode i livet, en transformeringsprosess, der kvinnens identitet blir utfordret. En sårbar periode, med en unik mulighet til utvikling. I denne erkjennelsen ligger også muligheten for å bli såret og/eller skadet.

Tre faser

Psykologprofessor Joan Raphael-Leff har beskrevet tre faser i det første svangerskapet som forbereder kvinnen på moderskapet: fusjon, differensiering og separasjon. Fasene representerer ulike stadier i den psykologiske utviklingen.

1. Fusjonsfasen er første trimester. I denne perioden oppdager kvinnen at hun er gravid og ser på graviditeten som en del av sin egen kropp. De fysiske forandringene som skjer i kroppen som følge av hormonelle endringer, påvirker hennes psykiske tilstand. Ambivalens er en faktor i denne fasen. En rekke omstillingstanker preger henne, og hun vil begynne å ta bevisste valg med hensyn til egen livsførsel for å beskytte sitt barn. Kvinnen blir mer sårbar, som følge av denne fysiske og tankemessige belastningen, og hun står i startfasen av en identitetsforandring.
2. Differensieringsfasen er andre trimester og starter idet kvinnen begynner å kjenne at fosteret beveger seg. Kvinnen kan få tanker og forestillinger om kjønn og personlighet hos barnet, som nå har blitt et eget individ. Hennes forhold til sin egen mor blir gjenstand for refleksjon. Denne relasjonen, og måten den virker på henne, har betydning for dannelsen av hennes egen morsidentitet. Kvinnen er nå i en slags mellomfase. Hun har gått ut av den identiteten hun hadde før hun ble gravid, men har heller ennå ikke blitt mor.
3. Separasjonsfasen er når fødselen nærmer seg. Nå begynner kvinnen å se for seg barnet og seg selv etter fødselen, og vissheten om at svangerskapet går mot slutten vekker andre følelser. Nå er kvinnen igjen preget av ambivalens, men denne gangen handler ambivalensen om hennes evne til selve morsrollen. Samtidig er dette den tyngste perioden fysisk; kvinnen begynner å sove dårligere, og mot slutten kan det bli vanskelig å være tålmodig. Denne fasen er en mer urolig fase, preget av mer spenning. Men samtidig kan det også være lengsel, som en mer positiv faktor i denne fasen. Lengsel mot å få bli kjent med sitt barn og endelig å få være mor.

Psykologisk vekst og utvikling

Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen anbefaler en førstegangskontroll i uke 8–12. Denne blir ofte utført av fastlegen. I uke 18 kommer de gravide til rutineultralyd. Neste kontroll er, ifølge nasjonale anbefalinger, i svangerskapets uke 24.

Dette blir for mange førstegangsfødende kvinner det første møtet med jordmor i primærhelsetjenesten. Den gravide er nå godt ute i andre trimester og kommet forbi den psykologiske fusjonsfasen.

Første trimester synes å være en periode av svangerskapet der førstegangsfødende kvinner opplever å være overlatt til seg selv og til støtte fra sine omgivelser. De opplever store emosjonelle utfordringer. Eksistensielle spørsmål og spørsmål knyttet til identitet preger tankevirksomheten.

Dette er dessuten et, for mange, ensomt trimester. Mange velger å vente med å dele nyheten med noen til de har kommet over i andre trimester, blant annet på grunn av faren for spontanabort i svangerskapets første tolv uker.

Emosjonell omsorg

I den kommunen der jeg hadde praksis, var alle velkommen til jordmor, uansett hvilken uke de var gravid i. Dette var dog et tilbud jeg opplevde at førstegangsfødende kvinner i liten grad kjente til, samtidig som tjenesten allerede syntes å være overbelastet.

Når forskningen viser at mor trenger psykologisk og emosjonell omsorg, støtte og veiledning i første trimester, og praksis er at man ofte ikke kommer i kontakt med jordmor i primærhelsetjenesten før i andre trimester, er det grunn til å reflektere over om dagens praksis er forsvarlig.

Et jordmorfaglig ansvar

I svangerskapsomsorgen har det fysiske aspektet større plass enn det psykologiske. Årsaken er muligens det faktum at avvik i fysiske parameter ofte indikerer en sannsynlig alvorlig og klar konsekvens, mens avvik i psykologiske parameter gir mindre synlige og umiddelbare konsekvenser.

Norske retningslinjer sier at svangerskapsomsorg skal sikre at svangerskap og fødsel forløper på naturlig måte. Videre sier retningslinjene at dette er for at mors fysiske og psykiske helse samt sosiale velvære skal være best mulig. Dette er en intensjon med tyngde.

Gjør vi det riktig når best mulig omsorg til førstegangsfødende vurderes og tilrettelegges først etter halvgått svangerskap?

«Best mulig» er også en vag benevning og må sees i sammenheng med mange ulike faktorer, der jordmor må bruke sin faglige og etiske kompetanse til denne vurderingen.

Jordmødres makt

Det er slett ikke sikkert at kvinnen selv kan identifisere på hvilken måte den psykologiske utviklingen påvirker henne. Om det er belastende, forvirrende eller oppleves vanskelig på noen måte, er det ikke dermed sagt at det er lett å sette ord på. Langt mindre be om støtte og veiledning.

Det vi som jordmødre vet, er at normale følelsesmessige responser og normal psykologisk utvikling kan oppleves som unormalt for kvinnen som opplever dette for første gang.

Som jordmor møter man den førstegangsfødende med makten på sin side – makt i form av faglig kunnskap og kompetanse. Jordmors mulighet til å fremme eller hemme kvinnens muligheter til psykologisk vekst og utvikling er betydelig.

Støtte i overgangen til morsrollen

Det er behov for forbedring når det gjelder å forberede førstegangsfødende på foreldrerollen. En brukerundersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fra 2013 bekrefter dette. Norske mødre har her beskrevet at de føler seg overgitt til seg selv i barseltiden og at det har blitt mindre oppmerksomhet på foreldrerollen i svangerskapet, fremfor fysiske sider ved svangerskapet.

Svangerskap og fødsel er naturlig, men det er ikke dermed sagt at friske gravide er en gruppe som ikke har behov for helsetjenester.

To mennesker langs en vei

Min oppfatning av jordmors rolle i veiledningsprosessen til førstegangsfødende kan sammenliknes med et bilde av to mennesker som går sammen langs en vei mot et mål.

Målet er at det ene mennesket skal finne frem til sin nye identitet i seg selv. Det andre mennesket (jordmora) går ved siden av. Normaliserer, aksepterer og bekrefter. Men også rettleder, avkrefter og ser avvik.

Vi utvikler oss hele tiden som mennesker, og det er naturlig at store livshendelser forandrer oss til en viss grad. Likevel er enkelte i utgangspunktet normale livshendelser, som svangerskap, potensielt risikofylte. Man vet at 25 prosent av alle svangerskap innehar en eller annen form for komplikasjon.

Etter all sannsynlighet ville dette tallet vært en god del høyere om vi ikke hadde hatt svangerskapsomsorg i dette landet. Kanskje ville tallet vært lavere om vi hadde hatt god jordmordekning i alle kommuner og hvis alle gravide hadde sin førstegangskonsultasjon mellom uke 8–12 hos jordmor istedenfor hos lege, slik tendensen er i dag. Dette er rene spekulasjoner fra min side, men bør likevel være et tankekors.

Jordmødres rolle

Det er, slik jeg ser det, godt forebyggende helsearbeid å tilby førstegangsfødende, friske kvinner god svangerskapsomsorg. Jordmor har mulighet til å gjøre dette, gitt at hun har ressurser til det i form av tid, kunnskap og personlige evner.

Mine erfaringer fra sykepleieyrket har lært meg at det ikke er en selvfølge at man har god støtte i sitt familiære nettverk.

Det er da spesielt viktig at vi som jordmødre, i et forebyggende helseperspektiv, kan åpne for trygge gode relasjoner til friske gravide i svangerskapsomsorgen, slik at de holder seg friske, utvikler seg personlig og blir i stand til å yte god omsorg for det barnet de skal få.

Dette er en vesentlig forkortet versjon av en artikkel som stod på trykk i Jordmora nr. 3 - 2015.  Originalsaken saken kan leses i sin helhet her.