Pasientnær forskning gir fordeler

Vaktrom på sykehus

Forskning i klinikken kjennetegnes av høy kvalitet og er relevant for pasientbehandlingen.

For meg som sykepleier og forsker i klinikken er dette viktige mål og veien for å nå dit har vært lang. Inger Margrethe Holter, tidligere sjefsykepleier ved Rikshospitalet, styrket sykepleiefaglig lederskap og etablerte stillinger for fagutviklings- og forskningssykepleiere i klinikkene. Slik ble grunnlaget lagt for at sykepleierne kunne arbeide systematisk med pasientfokuserte problemstillinger, kompetanseutvikling og forskning. 

Vi forsker på problemstillinger som oppstår i direkte pasientarbeid. Det kan være faglige spørsmål eller temaer som har vært diskutert over tid i miljøet og som vi ønsker belyst via forskning, som: «Effekten av skreddersydd undervisningsprogram til nyretransplanterte». Det kan også være å kartlegge pasienterfaringer når nye behandlingsmetoder innføres, som: «Pasienterfaringer etter laparoskopisk leverreseksjon hos pasienter med kolorektale levermetastaser». De siste årene har vi i tillegg studert implementeringsprosesser for å overvåke overføring av ny kunnskap tilbake til praksis. 

Forskerne rekrutteres fra miljøet, i samråd med ledelsen. Kandidatene er sykepleiere med høy klinisk kompetanse og evne til analytisk tenkning. For å sikre gode forskningsprosesser i en hektisk klinisk hverdag, er det en forutsetning at sykepleierne har legitimitet i miljøet.

Vår modell med pasientnær forskning gir viktige fortrinn ved at kunnskapsutvikling skjer i sykepleiernes fagmiljø. Modellen styrker tverrfaglig samarbeid, men gir også utfordringer. Først og fremst er det en kamp å få finansiert prosjektene eksternt, erfaringsvis må det søkes både to og tre ganger. Stikkord for suksess er pasientnære forsk-ningsspørsmål, velbegrunnete forskningsmetoder, og en sterk tverrfaglig forskergruppe. En annen utfordring er å rekruttere og beholde sykepleieforskerne i klinikken. Det tar lang tid å utdanne en sykepleier til forsker. I tillegg ser vi kollegaer som oppgir den kliniske forskerkarrieren til fordel for universitet eller høgskole. De hevder at det blir for ensomt i klinikken, eller at de savner et akademisk miljø rundt seg. Viktige tiltak er kombinasjonsstillinger mellom universitet/høyskole og klinikk, og tilbud om mentorordning. 
Til slutt vil jeg understreke at det å bygge opp sykepleieforsk-ning i klinikken er en lang prosess med mange utfordringer. Motivasjonen til å stå på er likevel sterk. Ny kunnskap utviklet direkte i praksisfeltet gir en unik mulighet til å implementere forskningsresultatene.