Sære sykehjem er ikke svaret

Sist høst erklærte sykehjemmet Slottet i København seg formelt som Danmarks første «regnbuepleiehjem». Det vil gjøre en ekstra innsats for at homoseksuelle eldre skal føle seg hjemme. Både lesber, homser, biseksuelle og transseksuelle (forkortet LHBT) skal kunne bo der og være åpne om sin seksuelle legning.

Trygghet

Kim Friele, som i 1960 sto fram som Norges første lesbiske kvinne, fortalte i 2014 til Sykepleien at mange lesbiske og homofile går inn i skapet igjen når de blir eldre og havner på institusjon. De orker ikke flere runder med «Har du vært gift? Nei? Hvorfor ikke?», mente Friele. På et sykehjem der de er blant likesinnete, vil de slippe nettopp det. Bård Nylund, leder i Landslaget for lesbiske og homofile (LLH), er derfor positiv til ideen. Han mener at eldre homofile kan ha litt andre typer behov, og at et pleietilbud rettet mot denne gruppen kan gi homofile større trygghet i hverdagen.
Mens Slottet på Nørrebro også tar inn personer med heteroseksuell legning, har Stockholm et pleietilbud som kun er åpent for eldre LHBT-personer. Det holder til i en lite påfallende boligblokk i forstaden Gärdet og var det første i sitt slag da det ble åpnet i 2013. Tilsvarende finnes nå i en rekke andre land, men Norge mangler et slikt tilbud. I LHBT-miljøet etterlyses nå initiativ i den retningen, ifølge Nylund.

Slipper nye stigma

Det finnes argumenter for at det kan være fornuftig å samle mennesker med samme legning eller bakgrunn på ett sted når de blir eldre. Homoseksuelle har vært utsatt for mye stigmatisering. De har måttet kjempe mange slag for å bli akseptert av samfunnet og orker ikke å måtte kjempe mot de samme fordommene igjen på institusjoner der heteroseksualitet er «normalen». Et «eget» sykehjem kan være med på å forebygge ytterligere helseplager. Ikke minst psykiske. 
Tanken om å la eldre mennesker slippe og møte en ny mur av fordommer på institusjon, gjør seg også gjeldende for andre segregerte helsetilbud. I Bergen åpnet det forrige byrådet for at eldre rusavhengige skal kunne ta heroin på sykehjem. Da må de skjermes fra de øvrige beboerne og ha rusen sin i fred. Også på Stokka sykehjem i Stavanger er det en egen enhet for rusomsorg. I tilbudet ligger det en aksept for rusbrukernes annerledeshet.

Ensom på sykehjem

I 2010 krevde innvandrerorganisa­sjoner i Oslo aldershjem basert på etnisitet. Hoa Hong Thai i Buskerud innvandrerråd gjorde det samme i 2014. Forslaget møtte motbør, men begrunnelsen var ikke særlig annerledes enn den er for pleietilbud til henholdsvis homoseksuelle og rusavhengige i Sverige og Danmark: I likhet med lesbiske og ­homoseksuelle, preges innvandrere av særegne utfordringer. De kan fort føle seg fremmedgjort og ensomme på norske ­sykehjem. 
På det flerkulturelle Grünerløkka sykehjem i Oslo har mange­ beboere minoritetsbakgrunn – og det samme har mange av de ansatte. Det er en miks som ser ut til å fungere bra. Også et ­bo- og seniortilbud for eldre jøder i Oslo har vært en suksess, skal vi tro Ervin Kohn, leder i Det Mosaiske Trossamfund. Han ­hevder at personer fra andre kulturer går tilbake til gamle ­tradisjoner når de blir eldre. Derfor er det viktig å dyrke tradisjonene for de eldre, mener han: «Det jødiske fellesskapet gjør at beboerne lever lenger. Andre med etnisk minoritetsbakgrunn kunne ha nytte av et liknende tilbud som vi har for jøder» sa Kohn til NRK i 2014. 

Elg i solnedgang

Personlig kan jeg godt leve meg inn i redselen blant enkelte minoriteter for å havne på en institusjon med ensidig vekt på bingo, andakt og lefsebaking. For min del er skrekken plutselig å våkne opp på en demensavdeling og ikke forstå hva pleierne sier til meg. Enda verre – de forstår ikke meg heller! Trygler jeg om vann, triller de meg på do, og når jeg sier at jeg fryser, skrur de på tv-en! Innvandrere som meg vil få uoverstigelige problemer hvis demensforskningen holder stikk. Den sier at morsmålet mitt vil komme seilende opp igjen i bevisstheten og skyve ut norsken til slutt.
Likevel vil jeg sterkt protestere om noen hadde funnet på å bygge sykehjem for hollendere som skal hygge seg med coffeeshop, tulipaner og totalfotball. Problemet med segregerte helsetilbud til eldre er at de kan føre oss feil av sted. For hvor går egentlig grensen? Skal muslimer og katolikker ha egne syke­hjem? Skal vi samle folk som sliter med overvekt på ett sykehjem, mens personer som har fått amputert en legemsdel, skal til et annet? Skal vi ha egne sykehjem for folk som har vokst opp i dannete hjem med Beethoven og Vivaldi, mens danseband-segmentet må være på danseband-hjem?
Den nederlandske demenslandsbyen de Hogeweyk bygger riktignok på en filosofi som vil tilby demente å bo i ulike miljøer som likner mest mulig på det livet de en gang hadde. Poenget er likevel at demenslandsbyen som helhet gjenspeiler et mikrosamfunn i all sin forskjellighet. Det er ikke bygd som en ghetto for de spesielle, men som et forsøk på å romme alle.

Ski på beina 

Ideen om sykehjem for spesielle grupper i samfunnet bygger egentlig på feil premiss: At et offentlig tilbud ikke vil makte å ta vare på de beboerne som avviker fra normalen. At personer med spesielle behov ikke skal kunne bli tilstrekkelig ivaretatt i en setting der «hetero Ola født med ski på beina og passivt medlem i den norske statskirken» er i flertall. 
Jeg forstår godt at utsatte grupper som har opplevd utstøting, søker trygghet på sine gamle dager. Men personalet på kommunale sykehjem bør ha nok kompetanse til å kunne kartlegge og imøtekomme individuelle behov hos sine sykehjemsbeboere – uansett legning, problem eller kultur. Åpner vi for at det offentlige må bygge spesialsykehjem for polske snekkere eller spilleavhengige svensker, er veien kort til at noen vil kreve å bli plassert på etnisk norske sykehjem.
Dit vil i hvert fall ikke jeg. 

barth.tholens@sykepleien.no