fbpx Gravide får hjelp mot fødselsangst Hopp til hovedinnhold

Gravide får hjelp mot fødselsangst

SAMTALE: I en samtale med jordmor kan den gravide få fortalt hvorfor hun har angst for å føde. Illustrasjonsfoto: Colourbox
SKAPER FORSTÅELSE: I en samtale med jordmor kan den gravide få fortalt hvorfor hun har angst for å føde. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kvinner som er redd for å føde får tilbud om samtaler ved fødeavdelingen ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Etter godkjenning fra avdelingsledelsen ble det ved Fødeavdelingen, Helgelandssykehuset, avdeling Sandnessjøen høsten 2013 satt i gang et samtaletilbud for kvinner med ulike former for utfordringer og angst knyttet til fødsel. Prosjektet har fått støtte av Høgskolen i Nesna – nå NORD universitet. Ansvarlig for tilbudet har vært jordmor Carola Karl Urvik som også har gjennomført samtlige samtaler. Siden planleggings- og gjennomføringsfasen har førstelektor Per Kristian Roghell vært veileder. I tillegg har førsteamanuensis Eva Robertson vært veileder siden juni 2015 da vi startet planlegging av evalueringsrapporten fra samtaleprosjektet.

Bakgrunn

Bakgrunn for prosjektet var et ønske om å kunne gi et tilbud til gravide kvinner som gir uttrykk for at de er redde for å føde, eller med et ønske om keisersnitt av ulike grunner. Nilsson (2012) beskriver fenomenet fødselsangst i sin doktoravhandling, og støtter seg på flere studier som påpeker at fenomenet har en økende tendens. «Förlossningsrädsla kan uppstå primärt redan under kvinnans uppväxt eller sekundärt efter en svår eller traumatisk förlossning (…)» (s. 15-16). Hun viser til en rekke undersøkelser der det går fram at fødselsangst hos gravide kvinner i de nordiske landene ligger på ca. 20%, hvorav 5-10% har alvorlig grad av fødselsangst.

Tilbudet i form av samtaler skulle gjøre det mulig å åpne opp for erfaringer kvinnene har gjort tidligere i livet. Ved å bruke narrativer har kvinner mulighet til å fortelle sin historie med egne ord. En viktig del av tilbudet besto nettopp i å ha tid og rom i det enkelte møte, særlig i den første samtalen der kvinner ble invitert til å bringe fram det de hadde på hjertet. Sentralt i tilnærmingen til gravide ved Helgelandssykehuset, avdeling Sandnessjøen stod praktisk filosofisk refleksjon. Det er sentralt i en fenomenologisk metode hvor man beskriver hva man har opplevd for å kunne sette det i en sammenheng (Lindseth og Nordberg, 2004). Det er først når man setter ord på erfaringene og opplevelsene som sitter i kroppen at man begynner å forstå hva opplevelsene har betydd. Denne grunnleggende refleksjonen er en mulighet vi har for å fortelle andre om det vi har erfart. Ved å bruke tid til å dvele ved en fortelling er det mulig å binde fortid, nåtid og fremtid sammen, og det kan bli tydelig at det er liten tilfeldighet hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Lindseth (2012) skriver om opmærksomhedens rum. «Vi bliver hørt, og dermed hører vi os selv. Det kan betyde, at vi først da mærker, hvad vi siger, og rigtig bliver klar over, hvad der optager os. Erfaringen af et oppmærksomhedens rum, som kan åbnes eller lukkes i mødet med en receptiv eller ikke receptiv samtalepartner, er en elementær, en basal menneskelig erfaring. I dette møde bliver vi hjulpet eller hindret i at finde frem på livets vej» (s. 143).

Svangerskap og fødsel kan være betydningsfulle livshendelser og utfordringer for kvinner med fødselsangst. Det kan vekke minner om opplevelser man har vært igjennom tidligere i livet. Disse minnene kan være knyttet til både det som er godt, men også det som er eller har vært vondt i livet. Derfor trenger kvinnene hjelp til å oppleve at situasjonen faktisk er håndterbar og begripelig. Antonowsky er kjent for begrepet salutogenese som tar hensyn til menneskenes totale livshistorie, følelse av sammenheng, begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Kjernen i den salutogenetiske tilnærmingen er en antakelse om at den menneskelige organismen normalt befinner seg i en dynamisk tilstand mellom balanse og ubalanse. Med en salutogenetisk innfallsvinkel kan man unngå å se på mennesker som utelukkende friske eller syke. Når menneskene får en følelse av sammenheng er de i stand til å håndtere sine problemer på en bedre måte. De kan fortsette å leve på en mindre smertefull måte, selv om problemene ikke alltid kan løses (Walseth og Malterud, 2004).

Faktorer som tidligere obstetriske komplikasjoner hos flergangsfødende, frykt for smerte, sykdommer eller fysiske plager kan ha betydning for utvikling av fødselsangst. Anna Luise Kirkengen (1998) skriver om helseproblemer i voksenlivet som følge av krenkelser, omsorgssvikt og seksuelle overgrep i barndommen. Hun har utforsket senfølgene av seksuelle grensekrenkelser gjennom dybdeintervjuer med 30 kvinner. 26 av disse kvinnene har vært gravide, og alle hadde problemer med sine svangerskap. Det hyppigste problemet kaller Kirkengen for «distanse». Kvinnene var nedstemt, de opplevde avmakt og følte at «alt var uvirkelig». Kroppslige plager «fremstod som blødninger, kvalme, spiseforstyrrelser, bekken- eller underlivssmerter, og sene eller gjentatte spontane aborter». I forhold til fødsler ser en «langsom fremgang, for tidlig fødte eller umodne barn, hyppige operative inngrep, blodtap som krevde transfusjon, fødselspsykose, depresjon og avstand til eller avvisning av barnet» (Kirkengen, 2009, s. 129).

Mange kvinner har erfart traumatiske/vanskelige hendelser. Dette gjelder ikke minst kvinner med erfaringer fra migrasjon, flukt og forfølgelse. I en studie fra Sverige basert på intervjuer kommer det fram at kvinnene reflekterte over måter migrasjon og bosettingsvanskeligheter begrenset dagliglivet. Disse forholdene hadde stor innflytelse på hva disse trengte av støtte i svangerskap, under fødsel og i tiden etterpå. Når disse kvinnene kjente seg forstått, tatt på alvor og opplevde tillit, følte de at alt gikk bedre. De kjente seg bedre i stand til å møte utfordringer, kjente seg sterkere, og opplevde færre komplikasjoner i svangerskap og fødsel (Robertson, 2014).

Hensikt med samtaleprosjektet

En hensikt var å få en dypere forståelse for kvinnens opplevelse av fødselsangst. Helsepersonell må få økt innsikt i hvordan de kan møte og støtte kvinner som har fødselsangst, eller som ønsker keisersnitt. Noen kvinner med fødselsangst kan oppleve nye traumer i møte med helsevesenet, påpeker Ellen Ramvi ved Institutt for helsefag ved UiS, som sammen med jordmor Margrethe Tangerud gjennomførte en studie der de fulgte opp kvinner som fødte vaginalt etter å ha bedt om keisersnitt på grunn av fødselsangst (Ramvi og Tangerud, 2011). Ved å følge kvinnenes prosesser viser deres studie at det er mulig å oppnå forandring når kommunikasjon mellom helsepersonell og kvinnen er god. Det ser ut som om trygghet, kontinuitet og kjent jordmor har betydning for å øke mestringsevnen i en situasjon der angst står i fokus. Dermed gis det grunnlag for samarbeid om forløsningsmetode med mulighet til en forandring av det opprinnelige valget.

En annen hensikt var å gi et samtaletilbud på Helgeland for gravide som av ulike grunner har ekstra behov for mer tilgjengelig og tettere oppfølging i svangerskap. Et slikt tilbud eksisterte ikke på det tidspunktet prosjektet ble satt i gang. Den kommunale jordmortjenesten på Helgeland har allerede betydelige utfordringer ved de lovpålagte oppgaver. Ressurser og antall ansatte er begrenset. Eksisterende tilbud ved SMISO (Senter mot incest og seksuelle overgrep i Nordland) er ikke innrettet mot svangerskap, fødsel og barseltiden.

Samtalestilbudets oppbygging

Samtalene skal gi tid og rom for bearbeiding av tidligere vanskelige opplevelser. Antall samtaler per kvinne er ikke begrenset. Kvinnen får så mange samtaler hun trenger for å føle seg så godt som mulig forberedt til både fødselen, men også til tiden etter fødselen hvis det viser seg underveis at det er viktig for henne. Det blir satt av én og en halv time til alle samtaler unntatt første samtale hvor det settes av to timer. Den første samtalen er meget viktig fordi her legges grunnlaget for å kunne følge kvinnens prosesser. Her skal kvinnen føle seg velkommen. Hun skal ha god tid for å kunne åpne seg og fortelle hva hun ønsker, og hva som er av betydning for henne. Lindseth påpeker viktigheten av at man «bliver lyttet til med åbenhed og modtagelighed for det som vi forsøger at udtrykke» for å kunne møtes i «opmærsomhedens rom» (Lindseth, 2011, s. 143). Nettopp derfor er det også viktig at samtalene foregå uforstyrret, og at kvinnen møter opp så tidlig som mulig i svangerskapet for å kunne jobbe med sammenhenger i livet. «Livserfaring er altid en historisk erfaring. Den optræder ikke sammenhængsfrit; den har en forhistorie, en udvikling og en efterhistorie» (ibid, s. 159-163).

Kvinnen blir også oppmuntret til å skrive et fødebrev/brev til jordmor/avdeling hvor hun opplyser om eventuelle tidligere, vanskelige fødselsopplevelser eller andre erfaringer hun ønsker de ansatte på Fødeavdelingen bør få vite, og hvordan hun mener de ansatte kan møte og støtte henne på best mulig måte under fødselen og i tiden etterpå. På den måten blir også opplevelsen av kontinuitet forsterket siden alle ansatte kan følge kvinnene opp praktisk i forhold til det som er skrevet.

Alle kvinner tilbys en avsluttende samtale noen uker etter fødselen med mulighet til å fortelle om sine erfaringer under fødselen og i barseltiden, eller andre ting som hun ønsker å ta opp før kontakten avsluttes.

Godkjenning av evaluerings- og forskningsprosjekt

Det ble søkt om godkjenning av evaluerings- og forskningsprosjektet i REK nord den 8.12.2015. Vedtak 2015/2474/REK nord fra 22.1.2016: Etter søknaden fremstår prosjektet ikke som et medisinsk og helsefaglig forskningsprosjekt som faller innenfor helseforskningsloven. Prosjektet er ikke fremleggingspliktig, jf. hfl § 2.

Deretter ble det sendt søknad til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS for innhenting av personopplysninger, og prosjektet ble godkjent den 14.3.2016. Personvernombudet har vurdert prosjektet, og finner at behandlingen av personopplysninger vil være regulert av § 7–27 i personopplysningsforskriften. Personvernombudet tilrår at prosjektet gjennomføres. 22.3.2106 ble det sendt ut 27 spørreskjema med svarfrist 15.4.2016.

Evaluering av prosjektperioden

Det ble gjennomført til sammen 140 samtaler med 49 ulike kvinner fra oktober 2013 til februar 2016. To av disse kvinnene hadde kun postpartumsamtale etter en vanskelig fødsel uten at kvinnene har vært gravid igjen. Én kvinne har vært til to samtaler pga. traumatisk første fødsel og med angst for, men samtidig sterkt ønske om å bli gravid igjen. 46 gravide kvinner har vært til samtale i prosjektperioden. 19 av disse har ikke kommet i betraktning for deltakelse i evalueringsprosjektet fordi de ikke kunne nås av forskjellige årsaker som for eksempel flytting fra regionen eller henvist til annen klinikk av forskjellige grunner. Til slutt landet man på et tall på 27 kvinner som skulle delta i evalueringen, og det ble sendt ut spørreskjema til disse. Spørsmålene var rettet inn mot kvinnens erfaringer i samtalene, og kontakt med personale under svangerskap, fødselen og i barseltiden. Det har også vært rom for å kunne fortelle fritt, og dele erfaringer og refleksjoner. 20 av de 27 spurte sendte tilbake spørreskjemaet. Dette er en svarprosent på 74%. Blant dem som svarte på spørreskjemaene var tre førstegangsfødende med en gjennomsnittsalder på 34,3 år, og 17 flergangsfødende med en gjennomsnittsalder på 30,9 år.

De fleste kvinner fikk vite om tilbudet enten via bekjente (6) eller Fødeavdeling i Sandnessjøen (5). Noen ble informert av kommunejordmor (3) eller jordmor annet sted (1) samt Voksenpsykiatrisk avdeling (VOP) i Sandnessjøen der kvinnen var i behandling (2). To kvinner leste om tilbudet i media etter oppslagene i Helgelendingen og Helgelands Blad i 2014. Ingen kvinne ble informert av sin fastlege/lege i svangerskap. Kun én kvinne fikk informasjon av helsesøster. Dette kan tyde på at fastlegene/helsesøstrene i regionen må få bedre informasjon om samtaletilbudet.

Når det gjelder tidspunktet der kvinnene fikk kjennskap om samtaletilbudet svarte kvinnene følgende: sju hørte om det i første trimester, seks i andre trimester, og fem i tredje trimester (to av disse hadde ønsket å kunne komme på et tidligere tidspunkt i svangerskapet). To kvinner husket ikke når de hørte om tilbudet for første gang.

Et flertall kvinner (14) søkte til samtalene pga. tidligere traumatiske fødselsopplevelser (vakuumforløsning, atoni, store smerter og tidligere styrtfødsel som opplevdes som overveldende). Seks kvinner hadde angst av annen grunn (sykdom eller dødsfall i familien, tidligere spontanabort, depresjon etter første fødselen, sprøyteskrekk). Én kvinne søkte trygge rammer under svangerskap og fødsel etter seksuelle overgrep i barndommen. Én kvinne hadde store engstelser ifm. IVF-graviditet (flere mislykkede forsøk og spontanaborter). Én kvinne framhevet manglende tilbud om jordmoromsorg i kommunen (øykommune) samt angst ifm. dødfødsel hos en venninne. Én kvinne hadde ønske om keisersnitt etter stor rift og tidligere traumatisk fødselsopplevelse. Hun fødte vaginalt etter samtale og ble vakuumforløst pga. occiput posterior uten stor rift. Én kvinne var redd for prematur fødsel (tidligere prematurfødsel og sammensatt angsttilstand). Flere oppga flere fenomener, og derfor er summen av problemområdet større enn antall kvinner.

Tabell 2 viser en tydelig nedgang i antall komplikasjoner og dermed en økning av normal partus etter gjennomførte samtaler. 2 av de 3 vakuumforløsninger i Sandnessjøen var førstegangsfødende (indikasjon langvarig utdrivningsfase/sliten mor), én kvinne var flergangsfødende (indikasjon occiput posterior). Én av kvinnene som sendte spørreskjemaet tilbake ble forløst ved et større sykehus pga. komplisert svangerskap (induksjon og vakuum). Flere svar fra den samme kvinnen var mulig.

Flere svar fra den samme kvinnen var mulig når de skulle besvare spørsmålet om hvordan de opplevde samtalene. Jeg vil bruke et utvalg av sitater fra spørreskjemaet for å vise mangfoldet i svarene. Sitatene er ikke alltid helt ordrett for ikke å avsløre kvinnens identitet.

 «Svært bra! Jeg fikk snakket om min frykt for at forstående fødsel skulle ødelegge bearbeidede traumer. Frykt for smerter, og hva smerter og mangel på kontroll ville føre til/skape nye traumer. Betryggende, avklarende og avslappende».

«Veldig bra, fikk mye ut av ting som man har holdt for seg selv, vi snakket mye om hele oppveksten, familie, syns det var nesten som en psykologsamtale, gode erfaringer, og fine samtaler».

«Samtalene var veldig reflekterende og gav meg andre syn på tidligere hendelser og gav meg heller styrke enn redsel og «svakheter». Ble også mer komfortabel med å være til stede på sykehuset».

«Jeg opplevde samtalene som gode og betryggende. Jeg fikk snakket om og bearbeidet det jeg synes var vanskelig. Opplevde å få tilbake kontroll slik at angsten for å føde igjen ble mindre».

«Lærerike, betryggende, følelse av å bli sett, møtt og ivaretatt. Rolige omgivelser, mye forståelse og iver etter å hjelpe meg».

«Jeg følte de samtalene jeg hadde ga meg mye i forhold til det som ventet meg. Jeg fikk satt ord på det som var vanskelig med min første fødsel og jeg fikk gråte ut».

«Veldig bra. Trygg jordmor som ga mye rom for refleksjon».

Svarene om hvordan kvinnene opplevde samtalene nå i ettertid kan tolkes slik at samtalene også kan ha betydning utover det å kun forberede til fødselen. For noen har de vært viktig for å kunne oppleve barseltiden positiv. En kvinne beskriver at hun har fått en «rød tråd gjennom hele saken» og opplevde en sammenheng med alt. Noen har fått ut følelser som har «sittet fast lenge». (Se tabell 3)

«Denne type samtaler opplever jeg virker forebyggende og burde vært et fast tilbud til kvinner med ulike engstelser ifm. fødsel. Et tilbud tidlig i svangerskapet vil kanskje gjøre at flere velger å føde vaginalt?».

«Fikk en liten rød tråd gjennom hele saken, en sammenheng med alt».

«Samtalene har gjort at jeg har bedre kontakt med meg selv og følelsene mine, og at jeg har fått ut mange følelser som har sittet fast lenge».

«Var helt klart nødvendig for meg og partneren min. Vi begge følte oss mye tryggere etter samtalene».

«Avgjørende for at barseltiden gikk ganske bra til tross for det jeg opplevde som store fysiske traumer som resultat av fødselen».

«Når jeg tenker tilbake så føler jeg at samtalene ga meg tro på at jeg skulle komme meg igjennom fødsel nr. 2 på en god måte».

«Godt å gjøre seg kjent, å vite at noen kjente meg og min historie. Gjorde det tryggere».

«Min erfaring i ettertid rundt samtalene er at de var nødvendige. Det gjorde siste del av svangerskapet lettere. Men jeg skulle ønske jeg hadde blitt henvist tidligere».

«Tenker noen gang tilbake. Spesielt i dette siste svangerskapet tenkte jeg på det hun sa og hadde mye bedre evne til å glede meg over svangerskap og fødsel».

«Hadde jeg ikke hatt denne samtalen ville jeg gått rundt hele svangerskapet og vært redd. Det slapp jeg».

Hvordan ser kvinnene på erfaringene fra fødselen?

80% av de spurte kvinnene hadde en positiv opplevelse fra fødselen etter gjennomførte samtaler. (Se tabell 4)

I det følgende brukes det et utvalg av sitater fra dette spørsmålet i spørreskjemaet. Sitatene er ikke alltid helt ordrett for ikke å avsløre kvinnens identitet.

«Etter siste fødsel er jeg verken redd eller skeptisk til en ny fødsel om det skulle bli flere barn».

«Helt fantastisk fødsel, drømmefødsel, alt gikk helt perfekt, men husker det var sinnssykt vond».

«En fin erfaring å ha, det å føle at man mestrer noe så vondt og fantastisk».

 «Jeg syns det gikk bra. Koselige og flinke folk. Litt skummelt da babyen satte seg fast og måtte tas med vakuum. Syns ikke de hadde forstått helt problemet med at jeg er veldig redd for sprøytestikk».

«Jeg hadde en fin fødsel med nr. to. Opplevde kontroll og mestring».        

«Tross nok en rask fødsel gikk det bra. Trygge og gode jordmødre som tok meg på alvor».

 «Mine erfaringer fra fødselen er at vi ble veldig godt tatt hånd om. Jeg følte en stor mestringsfølelse etter å endelig lykkes. Føler også at mine bekymringer underveis ble møtt på en god måte, og tatt på alvor».

Kvinnene ble også spurt om deres opplevelser under svangerskap med ulik helsepersonell. 11 kvinner opplevde kontakten med ulik helsepersonell trygt og godt, mens seks ga uttrykk for at det har vært for mange ulike personer å forholde seg til. To av disse sier at de ble mer fornøyde etter hvert som det ble mer kontinuitet i oppfølgingen. Én av kvinnene hadde ønsket hun hadde et slikt samtaletilbud også ved første svangerskap. I tillegg oppga en kvinne at det har vært 7 forskjellige jordmødre under fødselen som varte i ca. 15 timer. Én kvinne savnet mer forståelse for engstelse ifm. sin IVF-graviditet fra legen i svangerskapet. Også her var flere svar mulig.

Fra fødeavdelingen i Sandnessjøen beskriver et flertall kvinner utelukkende positive erfaringer i måten de ble møtt og fikk støtte fra ulik helsepersonell, både når det gjaldt svangerskap og fødsel. I forbindelse med fødselen beskrives det spesielt at fødebrevet hjalp slik at de ansatte kunne støtte opp individuelt etter kvinnens behov. Én kvinne opplevde at jordmoren var noe usikker og lite rutinert, og at hun fikk lite veiledning under fødselen/i utdrivningsfasen. Når det gjaldt barseltiden var svarene litt mer variert, og de som var misfornøyde (7) opplevde at det var for mye ulik informasjon samt utfordringer i kommunikasjon, for eksempel i forhold til amming.

Oppsummering og avslutning           

Alle kvinner som deltok i spørreskjemaevalueringen uttrykte positive opplevelser om opplegget med samtaletilbudet, og følte seg i trygge og kompetente hender på Fødeavdelingen i Sandnessjøen. Det som kom frem er at det ikke alltid er lett å føde, men det kan allikevel oppleves som noe kvinnene mestrer godt. En fødsel trenger ikke å være smertefri for å kunne bli en god og positiv opplevelse. Dermed blir det også tydelig at en veldig vond opplevelse ikke nødvendigvis trenger å oppleves som traumatisk/vanskelig.

Det er tydelig at flere flergangsfødende med tidligere vanskelige fødselsopplevelser var blant dem som søkte til samtaletilbudet. Kommentarene fra disse kvinnene tyder på at en vanskelig opplevelse ved første fødselen har meget stor betydning for at fødselsangst kan oppstå. Det er sammenfallende med resultatene fra en svensk fenomenologisk studie om langtidseffekter for kvinner med fødselsangst. Denne studien kan gi en refleksjon om betydningen av fødselsopplevelser, og hvordan disse blir lagt merke til og tatt på alvor i helsetjenesten (Nilsson, Robertson og Lundgren, 2012). Flere kvinner har gjennom evalueringen påpekt at dette tilbudet ved Helgelandssykehuset, avd. Sandnessjøen, burde være tilgjengelig for alle førstegangsfødende.

Samtaletilbudet for gravide kvinner er et lavterskeltilbud der det er mulig å komme inn til samtale «på dagen» om nødvendig. Svangerskap og den forstående fødselen kan i seg selv være belastende for disse kvinnene som befinner seg i en sårbar livssituasjon, og følelsesmessige reaksjoner og problemer i svangerskapet kan komme som følge av gjenoppfrisking av glemte/fortrengte negative erfaringer eller traumer. Det har vist seg at henvisningene særlig fra jordmødrene har fungert godt. Det er også mulig for kvinnene å ta direkte kontakt med Fødeavdelingen.

Et større antall gravide ble henvist fra HALD-kommunene (Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna) samt Brønnøysund, noe som kan tyde på at tilbudet fortsatt er lite kjent i de øvrige kommuner på Helgeland. Flere av kvinnene (55%) fikk kjennskapet om tilbudet i 2. og 3. trimester, men hadde ønsket å kunne komme tidligere til samtale. For å kunne gi hjelp og veiledning i bearbeidelse av belastende livshendelser er det ønskelig at henvisningen skjer tidlig i svangerskapet. Oppbyggingen av samtaletilbudet baserer seg på at det skal være god nok tid til enkeltsamtaler, og at kvinnen skal oppleve kontinuitet slik at det er mulig å bearbeide tidligere vanskelige opplevelser. Kvinnen blir også oppmuntret til å skrive fødebrev, noe flere i evalueringen påpekte som viktig. I kvinnenes kommentarer i friteksten på spørreskjemaene påpeker de at fødebrevet gjorde at de ble tatt på alvor, og at de hadde mulighet til å sette ord på det som var vanskelig. Dette er sammenfallende med funn hos Robertson (2014) om viktigheten av å bli tatt på alvor. Fødebrevet var også viktig for de ansatte på avdelingen for å kunne gjøre seg kjent med kvinnenes utfordringer, engstelser, behov og forståelse av egen situasjon.

Innledningsvis i artikkelen er betydningen av god tid under samtalene beskrevet, særlig under det første møtet. Men måten man lytter på og måten man er til stede i rommet på er også av grunnleggende betydning. Lindseth (2012) har i sin drøfting av filosofisk praksis (praktisk filosofiske samtaler) understreket betydningen av både tiden, rommet og det å ikke vite på forhånd hva som er problemet til den som søker samtale. Lindseth skriver og tenker i en fenomenologisk-hermeneutisk tradisjon inspirert av Husserl. (Lindseth bruker ordet gjest som oppsøker filosofisk praksis, ikke f.eks. hjelpetrengende eller klient). Det handler om å skape et rom og være i en innstilling der den som skal lytte blir i stand til å la den andre gjøre inntrykk på en. Samtalene får karakter av en grunnleggende gjensidighet (ibid, 2012).

Franz Ruppert (2013) viser i sitt arbeid med flergenerasjonelt traumearbeid et perspektiv som tar hensyn til traumer/vanskelige opplevelser i tilknytningssystemet og mulige effekter gjennom flere generasjoner. Rupperts arbeid kan ha overføringsverdi også til svangerskapsomsorgen. Dette både med tanke på betydningen og mulighetene av kontinuitet i omsorgen for kvinner med traumatiske/vanskelige opplevelser, men også med tanke på tilknytningen mellom mor og barn som allerede starter i graviditeten. Det å ha muligheten til å jobbe med slike fenomener gjennom samtalene i et filosofisk – hermeneutisk perspektiv vil kunne åpne for at kvinnen kan gå i en helbredende prosess. Dette kan gi kvinnen mulighet til mestring, nyorientering og brudd med traumer/vansker, og/eller hendelser som er videreført over flere generasjoner.

Evalueringen indikerer et behov og ønske om et samtaletilbud som prosjektet har utviklet. Dessuten viser evalueringen en tendens til nedgang i komplikasjoner i forbindelse med fødselen etter gjennomførte samtaler. Dette har stor betydning i et lengre perspektiv, både med tanke på nytt svangerskap og fødsel, men også i et forebyggende og helsefremmende perspektiv. Dette forebyggende og helsefremmende perspektiv gjelder også for barnets trivsel og utvikling. Det kan tenkes at en burde vurdere å optimalisere den tverrfaglige oppfølgingen i primær- og spesialisthelsetjenesten, særlig for kvinner med tidligere vanskelige erfaringer.

Med den planlagte omstruktureringen av sykehusstruktur og fødetilbudet på Helgeland kan et slikt tilbud i svangerskapet bli enda viktigere enn nå for å sikre god kontinuitet og høy kvalitet i oppfølgingen av gravide med ulike former for angst og tidligere vonde eller traumatiske livserfaringer.

Referanser:

Antonovsky, A (1979) Health, stress and coping. San Francisco: Jossey Boss

Kirkengen, A. L. (2009) Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget

Lindseth, A. og Norberg, A. (2004) A phenomenical hermeneutical method for researchinglived experiences. Scand J Caring Sci, 2004, 18, 145–153

Lindseth, A. (2011) Når vi bliver syge på livets vej – en utfordring for filosofisk praksis. I:J. B. L. Knox & M. Sørensen (red.), Filosofisk praksis i sundhedsarbejde, s. 139-167. Frederiksberg: Frydenlund, 2011

Lindseth, A. (2012) Being ill as an Inevitable Life Topic: Possibilities of Philosophical Practice in Health Care and Psychotherapy. I: Philosophical Practice. Journal of the  APPA.           Volume 7, Number 3, November 2012

Nilsson, C., Robertson, E. og Lundgren, I. (2012) An Effort to Make All the Pieces ComeTogether: Women`s Long-Term Perspectives on Their Experiences of Intense Fearof Childbirth. International Journal of Childbirth. Volume2, Number 4, 2012, pp.255-268(14) http://dx.doi.org/10.1891/2156-5287.2.4.255

Nilsson, C., (2012) Förlossningsrädsla. Med fokus på kvinners upplevelser av att föda barn. Akademisk avhandling för filosofie doktorsexamen i vårdvetenskap vid Institutionen för vårdvetenskap vid Linnéuniversitetet 2012. Linneaus University Press

Ramvi, E. og Tangerud, M. (2011) Experiences of women who have a vaginal birth afterrequesting a Cesarean section due to a fear of birth: A biographical, narrative, interpretative study. Nursing and Health Sciences, 2011, 13, 269–274nhs_614 269

Robertson, E. (2014) To be taken seriously. Women’s experiences of migration a healthcare needs during childbearing. Sexual & Reproductive Healthcare, Volume 6, Issue 2, June 2015, Pages 59–65 http://dx.doi.org/10.1016/j.srhc.2014.09.002

Ruppert, Dr. F. (2013) Forstå dine sår i sjelen. Traumer, tilknytning og familiekonstellasjoner. Flux Forlag AS

Roghell, P. K., Robertson, E. og Urvik, C. (2016) Evalueringsrapport fra Prosjekt samtaletilbud for gravide kvinner ved Fødeavdelingen Helgelandssykehuset, avd.  Sandnessjøen https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2416795

Walseth L. og K. Malterud (2004) Salutogenese og empowerment i allmennmedisinsk perspektiv. Tidsskrift for Den norske legeforening (124:65-6)

Mange kvinner har erfart traumatiske hendelser.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.