Trenger varsleres stemme

Varsling dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker å ha. Slik ytringsfrihet er nødvendig for å få frem samfunnsviktig informasjon. Noen ganger er det behov for å rope varsko om forhold på arbeidsplassen.

Varsling i rettslig forstand innebærer at ansatte - uten frykt for represalier - skal kunne si ifra, internt eller eksternt, om forhold i virksomheten som vedkommende mener er kritikkverdige. Varsling er en del av den alminnelige ytringsfriheten, og i slike saker er ytringsfriheten teoretisk sett ekstra sterk. Varslingsreglene i arbeidsmiljøloven, som vi fikk i 2007, er med andre ord en spesialregulering av ytringsfriheten. Reglene er ment å virke konfliktforebyggende. Formålet er å beskytte arbeidstakerne som melder ifra, og legge til rette for et godt ytringsklima i arbeidslivet.

Men - slik fungerer dessverre ikke reglene i praksis. Varsleres modige innsats koster. Vi har altfor mange saker som viser at varsling til mediene er kontroversielt og øker risikoen for sanksjoner. Fagfolk i helsevesenet forteller journalister at de blir kneblet av ledelsen dersom de setter søkelys på forhold som kolliderer med økonomiske mål. Paradoksalt nok har det utviklet seg en fryktkultur i en ressurssterk yrkesgruppe. Vi hører om helseansatte som ikke tør å si ifra om dårlig drift eller pasientbehandling. Dette blir nødvendigvis også et praktisk problem for journalisters arbeidsvilkår.

Blitt verre for varslere

FAFO presenterte i september i fjor urovekkende tall for måling av hvordan arbeidstakere mener «varslingseffekten» har sunket. Undersøkelsene viser at det generelt har blitt verre for varslere nå enn da liknende undersøkelser ble gjennomført i 2010. Norsk Sykepleierforbund kom imidlertid ikke så aller verst ut. Medlemmer i Sykepleierforbundet hadde blant annet signifikant større varslingseffektivitet enn medlemmer i de fleste andre forbundene som ble undersøkt. Forbundets medlemmer er blant dem som i størst grad har fått flest positive og færrest negative reaksjoner ved varsling. Og dermed er dette også den største gruppen som svarer at det er sannsynlig at dere ville varslet igjen.

Også Sivilombudsmannen har gjennom konkrete klagesaker kritisert dagens varslersituasjon, og i en undersøkelse av eget tiltak i 2015 konkluderte ombudet med at det er behov for konkrete tiltak for å styrke ansattes ytringsfrihet. Vår utfordring er med andre ord ikke at for mange sier ifra.

Kjør flere saker for retten

I forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen vår om ytringsfrihet heter det at ansatte som sitter med faglige oppgaver, har både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. For fagfolk besitter en kunnskap de ikke bør ha anledning til å tie om. Selv om et sykehus har en informasjonsstrategi og utpekte talspersoner, kan ikke andre ansatte gis munnkurv.

Vi har altså regler som sikrer helsepersonell ytringsfrihet. Derfor er det etter min mening beklagelig at det ikke kjøres flere saker for retten, slik at det kan skapes presedens for ytringsfrihetens grenser. Flere jeg har snakket med som har varslet om kritikkverdige forhold i helsevesenet, har signalisert at de var villige til å gå rettens vei, men trengte juridisk støtte. Dersom man hadde brakt inn disse sakene for retten, tyder mye på at vi kunne fått rettsavgjørelser som kunne gi bedre forståelse for ansattes ytringsfrihet. I stedet inngås forlik, og det vises til at dette gjelder personalsaker. Og liknende varslingssaker skjer igjen. Noen varslere er kanskje kranglefanter, men dette er like fullt saker som dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker.

120 lover om taushetsplikt

Det finnes naturligvis reelle grunner til begrensninger i ansattes ytringsfrihet. Arbeidsgivere har krav på en viss lojalitet fra sine ansatte, og i tillegg kan det finnes fornuftige taushetspliktbestemmelser. Journalistlaget har imidlertid gjennomført en undersøkelse som viser at vi har minst 120 lover om taushetsplikt. De inneholder over 200 taushetspliktbestemmelser. Metoden som er benyttet i undersøkelsen er, ved hjelp av Lovdata, manuelt å søke på uttrykk som «taushet», «taushetsplikt», «hemmelig», «hemmelighold», «betro», «betroelse», «konfidensialitet», «fortrolig» og «fortrolighet». De nynorske ordene er det også søkt på. Denne metoden kan jo innebære at enkelte aktuelle lovbestemmelser ikke er fanget opp. En stor del av taushetspliktbestemmelsene gjelder Helse-Norge, til tross for at en rekke spesiallover har blitt erstattet av en generell regel om taushetsplikt i helsepersonelloven. De siste tiårene har det gått inflasjon i slike bestemmelser. Antallet er fordoblet siden slutten av 1990-tallet. Undersøkelsen bekrefter behovet for en gjennomgang av det store antallet taushetspliktregler, som i enkelte tilfeller er svært vidt formulert.

Sikre pasientens trygghet

Påstander i mediene om feil i helsevesenet, møtes ofte av en ledelse som viser til taushetsplikten. Denne plikten skal som kjent sikre pasienten trygghet i møtet med helsetjenesten. Men bare opplysninger om pasienten er underlagt taushet. Interne forhold på arbeidsplassen, budsjettprioriteringer eller kriterier for inntak av pasienter, kan man uttale seg om uten å bryte taushetsplikten. Likevel har arbeidsgiverforeningen Spekter ønsket arbeidsavtaler der leger skulle pålegges taushet om alle opplysninger som kunne være til skade for helseforetaket.

Taushetsplikten kan lett misbrukes. Den kan brukes til å beskytte seg selv og kolleger, og tilsløre feil som er begått. Ved urettmessig å dekke seg bak taushetsplikten, blir den et maktmiddel, i stedet for et vern av pasienten. Å beskytte seg mot kritikk ligger langt utenfor taushetspliktens formål.

Den forvaltningsmessige taushetsplikten gjelder for offentlig ansatte. Likevel viser Journalistlagets undersøkelse at en rekke spesiallover, for eksempel spesialisthelsetjenesteloven, gir mange ansatte i helsevesenet en strengere taushetsplikt enn den forvaltningsmessige. Lovforarbeidene begrunner blant annet dette med at slike bestemmelser er utformet etter tidligere lovgivning. En slik tynn begrunnelse om tradisjon uten empiri samsvarer dårlig med krav fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Vurderingen av taushetspliktens rekkevidde må ta hensyn til hvor viktig ytringsfriheten er i den konkrete sammenheng. For eksempel ved lite sensitive personopplysninger, må det foretas en avveining mellom sakens allmenne interesse og hensyn som taler mot innsyn. Også forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet etterlyser en gjennomgang av taushetspliktreglene. Vi får håper at Forvaltningslovutvalget, som har i sitt mandat å vurdere behovet for å samordne taushetspliktbestemmelsene, rydder mer opp i dette. Norsk Journalistlag skal i hvert fall møte utvalget på nyåret.

Forsterket vern for å si ifra

Arbeids- og sosialdepartementet har nylig nedsatt en ekspertgruppe som skal gjennomgå dagens varslingsregler og komme med forslag til ytterligere forbedringer i lovverket. Utvalget skal særlig vurdere om lovformuleringene om «kritikkverdige forhold» og kravet om at varsleren må ha en «forsvarlig fremgangsmåte», er hensiktsmessige begreper.

Lovteknikken i dagens regelverk er nemlig slik at mens den alminnelige ytringsfriheten innebærer at man kan ytre seg om alt hvis det ikke er forbudt, er varslingsreglene bygget opp slik at varsling er forbudt dersom vilkårene ikke er oppstilt. Man «speilvender» altså ytringsfriheten. Fokus dreies med andre ord bort fra virksomhetens kritikkverdige forhold og over til spørsmålet om varsleren har opptrådt på korrekt måte.

Jeg mener det må gjøres tydeligere at reglene om varsling innebærer et forsterket vern av den som sier ifra, målt opp mot de generelle prinsippene om ytringsfrihet. Forholdene må legges bedre til rette for varsling til mediene. Her er det verdt å merke seg at i USA belønner man varslere.

I den muntlige stortingshøringen om varsling i februar i fjor anførte Journalistlaget at varslervernet må sees i sammenheng med kildevernet. I den etterfølgende innstillingen sa en samlet Arbeids- og sosialkomité seg enig i at varslerinstituttet henger nært sammen med kildevernet.

Kildevernet under press

Mange varslere er journalisters anonyme kilder. For å utøve en fri og uavhengig journalistikk er mediene avhengig av at enkeltmennesker tør å videreformidle samfunnsviktig informasjon. I noen situasjoner kan dette bare skje i bytte mot løfte om anonymitet. Anonyme kilders mulighet til å kommunisere fritt med journalister er en menneskerettighet. Denne anonymitetsretten kalles ofte for ytringsfrihetens sikkerhetsventil, fordi den skal gi borgere en mulighet til å si ifra om blant annet kritikkverdige forhold. Kildevernet beskytter samfunnet. Det er ikke journalisten, men den anonyme kilden som beskyttes. Fra et samfunnsperspektiv er vernet nødvendig for å få frem informasjon som ellers ville forblitt ukjent.

Norsk Journalistlags erfaring er dessverre at kildevernet er under press. Ny teknologi og lovgivning de siste årene har ført til større usikkerhet rundt anonymitetsretten. Kommunikasjon mellom journalister og anonyme kilder kan fanges opp. Bare vissheten om at noen kan lete frem kontakter og bevegelser, vil være nok til at kilder som forutsetter anonymitet blir mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger til journalister. Viktig underretning til borgerne vil dermed kunne gå tapt. Journalisters informasjonskanaler vil kunne tørke ut og medienes demokratiske samfunnsrolle undergraves. Det er i den sammenheng derfor gledelig å merke seg at det foreligger to konkrete lovforslag om å styrke kildevernet.

Helsefolks ytringsfrihet er nødvendig for å få frem kritikk og meninger, særlig når det gjelder bruk og prioriteringer av fellesskapets ressurser. Det er et velferdsproblem dersom utsatte grupper mister sine faglige talspersoner i helsevesenet. Mangel på reell ytringsfrihet i Helse-Norge er til skade for oss alle. Åpenhet bør være en styrke, ikke en trussel.

Les: Å gjøre "varslere" til personalsak

Les: Lokale varslere

Les: Redde ansatte tør ikke varsle