fbpx Det er ikke bare å si nei! Hopp til hovedinnhold

Det er ikke bare å si nei!

Jan-Erik Tørres

«Tenk konsekvens! Si nei til ulovlige rusmidler!» Det er oppfordringen fra politiet til elevene i landets videregående skoler. Det er svært unyansert og snevert forebyggende arbeid, skriver Jan-Erik Tørres.

«I to uker møter politiet elevene på over 100 skoler for å forklare hvorfor det ikke er smart å takke ja til ulovlige rusmidler.»

Dette står å lese på politiets informasjonsside om rusforebyggende arbeid som de har gjennomført de to siste ukene (uke 36 og 37). Lenger ned på siden fremgår det at det er kriminalitetsbekjempelse som er en av politiets hovedoppgaver, og at det derfor er lurt å holde seg unna nettopp ulovlige rusmidler for å unngå kriminelle rulleblad og på den måten få sin fremtid ødelagt.

Politiet viser videre til at det er viktig å bygge «gode holdninger» for å klare å si nei til ulovlige rusmidler. Med andre ord at det skyldes dårlige holdninger hos alle dem som prøver ulovlige rusmidler. Det er usikkert hva disse «gode holdningene» faktisk innebærer, men jeg vil anta at de rett og slett er begrenset til «å si nei til ulovlige rusmidler». Videre at politiet vil innkalle til såkalte «bekymringssamtaler» dersom de mener det er grunn til det. Altså, politiet innkaller til en slik samtale sammen med foresatte! Dette er essensen av innholdet på informasjonssiden.

Svært unyansert og snevert

Med en så unyansert og snever fremstilling, ligger det også til rette for et svært unyansert og snevert forebyggende arbeid. Politiet nevner heller ingenting om mulige årsaker til at ungdom begynner med ulovlig rus, men ut fra informasjonen på denne siden er det kanskje ikke nødvendig? Det skyldes jo ifølge politiet utelukkende dårlige holdninger.

En annen side av denne typen forebyggende arbeid fra politiets side, og som er en direkte forlenging av deres syn på ungdommers holdningsproblem, kan vi med jevne mellomrom lese om i media i forbindelse med at politiet har hatt razziaer med hunder på både ungdomsskoler og videregående skoler. Flere har blitt tatt med og flere av disse har fått «tilbud» om såkalte «ruskontrakter», som innebærer å avlegge urinprøver og annen overvåkning fra politiets side.

Negative kontrolltiltak

I KoRus-Øst sin rapportFlinkiser og dropouts kommer det klart frem at for eksempel urinprøver kan oppleves som negative kontrolltiltak og at de derfor ikke nødvendigvis har en positiv effekt. Disse «frivillige» ruskontraktene kan beskrives som et «tidlig intervensjonstiltak på indikativt nivå». Med andre ord at en ungdom allerede er tatt for bruk av ulovlige rusmidler og derfor anses å være i høyrisikosonen. Ungdom man anser for å være sårbare og i «høyrisikogruppen», vil man altså møte med strenge og ydmykende kontrollregimer og stigma fra politiet og samfunnet ellers. Noe som etter min oppfatning åpenbart er skivebom og det motsatte av hva de trenger.

Videre definerer de, i Korus-rapporten, forebygging som blant annet «tenkning og tiltak som spenner fra forsøk på å eliminere eller begrense en uønsket utvikling». Det er ingen som kan si noe om hvorvidt «ruskontraktene» fungerer etter hensikten da det ikke er forsket på dette. Så hvorvidt formålet i definisjonen oppfylles, vites altså ikke. Likevel fortsetter man med så vidt inngripende tiltak mot ungdom. Det må også sies at gjennom dette er ungdommen allerede stemplet som en kriminell med et mulig rusproblem, og det er det vel ingen som ønsker. Det anser jeg som svært lite hensiktsmessig i forebyggende sammenheng, for her er det lett å få en presset ungdom å tenke at man allerede har krysset en grense, «alea iacta est» og det er ingen vei tilbake. Faren er altså at ungdommen begynner å definere seg selv på samme måte.

Gode holdninger og frykt for konsekvenser

Kanskje disse aksjonene fra politiets side skal understreke viktigheten av de riktige og gode holdninger, samtidig som de synliggjør konsekvensene av ikke å ha de riktige holdningene? En annen side av denne tilnærmingen til forebygging, ser vi når politiet jobber med narkotikahunder på for eksempel Oslo S i den tro at det skal virke forebyggende og at dem de eventuelt pågriper for besittelse skal «lære» og ikke gjør noe så dumt igjen? Det som i hvert fall synes rimelig sikkert, er at dersom gode holdninger og frykt for konsekvenser var alt som skulle til, ville alt vært mye enklere.

Kan virke mot sin hensikt

Vi skylder våre barn og unge et skikkelig og ikke minst et redelig rusforebyggende arbeid. Det er vi alle skjønt enige om. Men hva er det egentlig?

Spørsmålene det er betimelig å stille, er hva vi egentlig mener med det forebyggende arbeidet? Hvilket mål har det? Hvordan måler vi om det arbeidet som er gjort, har hatt effekt? Kan det sies å ha vært en suksess dersom de unge ikke begynner å bruke noen form for rusmiddel overhodet? Eller at de bruker rusmidler, men ikke utvikler problematisk bruk? Er hensikten å forhindre bruk av ulovlige rusmidler som er dokumentert mindre skadelige enn alkohol, men som likevel er forbudt?

Og videre, kan det være slik at det forebyggende arbeidet som gjøres faktisk ikke har særlig effekt i det hele tatt og at det i enkelte tilfeller også kan virke mot sin hensikt? Er det overhodet mulig å forhindre eller redusere bruken av alkohol og narkotika med denne typen «informasjonsarbeid»?

Det er naturlig at vi ønsker at det har en slik effekt. Men kan det påvises en varig effekt utover den umiddelbare? Jeg tviler på det, og forskning tyder heller ikke på det. Jeg har inntrykk av at vi er fornøyd bare foreldre og ungdom gir positive tilbakemeldinger på de foredrag og opplegg de har vært med på, uten at vi dermed vet noe om effekten.

Samfunnets syn på rusmiddelbruk

Samfunnets syn på bruk av rusmidler generelt vil naturlig nok i stor grad også virke inn på hvordan vi velger å drive forebyggende arbeid. Hvis vi ser tilbake på forbudstiden, var det ikke bruken som var kriminalisert, men store deler av den norske befolkningen gikk inn for et «lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin». I dag derimot, er alkohollovgivningen først og fremst en regulering av salg med sikte på å begrense sosiale og helsemessige skadevirkninger av alkohol.

Kriminaliseringen av selve bruken av rusmidler (illegale) er forholdsvis nytt i norsk sammenheng. I den norske kriminalstatistikken dukker narkotikalovbrudd først opp på slutten av 1960-tallet samtidig med at besittelse også ble straffbart sammen med salg og innførsel. I dag utgjør narkotikalovbrudd over halvparten av alle straffereaksjoner i Norge, samtidig som det er et uttalt ønske om å flytte «narkotikaproblemet» fra justissektoren til helsesektoren, hvor det etter min oppfatning også rettmessig hører hjemme. Stort sett er det også en aksept for at det ikke er hensiktsmessig for politiet å forfølge og straffe brukere, men at det derimot bare gjør en senere rehabilitering vanskeligere ved å legge økonomiske og helsemessige belastninger til byrden. For ikke å snakke om manglende verdighet.

Dette gjør politiets innblanding i det rusforebyggende arbeidet problematisk, og den er etter min oppfatning bare med på å gjøre overgangen fra straff til hjelp vanskeligere, samtidig som den ytterligere sementerer synet på rusbrukeren som kriminell. Så hvorfor er da politiet så involvert i dette arbeidet som i stedet burde vært utført av andre? 

Dagens rusforebyggende arbeid

Mye av det rusforebyggende arbeidet som gjøres i dag, består i at tidligere rusmisbrukere og/eller politi blir leid inn eller tilbyr seg å holde innlegg/foredrag for skoler, idrettslag etc. Historiene som fortelles er normalt slått over samme lest: Den tidligere rusmisbrukeren vil fortelle om sin oppvekst, hvordan han eller hun begynte med rus og hvordan det var å komme seg ut av det. Hovedhensikten med slike foredrag vil nok påstås å være informativ og opplysende samtidig som noen sikkert også vil mene at den er med på å skape gode holdninger. Men hvis man ser på hvilke virkemidler som benyttes, er de mer egnet til å avskrekke enn å opplyse og skape såkalte gode holdninger.

Det er sikkert flere som vil argumentere for at dette ikke er snakk om å skremme og avskrekke, men derimot å informere ungdommen og gi dem nok informasjon slik at de «bare kan si nei». Nancy Reagans «just say no»-kampanje som ble lansert i 1982, startet en bølge av holdningsskapende kampanjer rettet mot ungdom. Målet var å skape disse gode holdningene, gjøre det sosialt akseptert å «bare si nei» og hjelpe til med å stå imot gruppepress. På overflaten fornuftige forslag det er lett å la seg forføre av.

Denne og liknende kampanjer har imidlertid vist seg å være ikke bare ineffektive, men også i enkelte tilfeller faktisk forårsake en økning av bruk av enkelte rusmidler blant unge («Why Just say No Doesen`t Work»).

Dette er til forveksling likt den kampanjen politiet nå setter i gang. Det samme kan sies om det mest populære av de amerikanske forebyggende programmene D.A.R.E.

Informasjon alene 

Det er for øvrig en vanlig antakelse at det er en automatisk sammenheng mellom kunnskap, holdning og atferd. I henhold til denne antakelsen, skulle derfor informasjon om rusmidlers farmakologiske egenskaper alene være tilstrekkelig til å sørge for at man ikke begynte med alkohol eller narkotika. Noe som altså åpenbart ikke er tilfelle, særlig fordi enkelte av de rusmidler man advarer mot har vist seg å være mindre skadelige enn flere av de lovlige rusmidlene. Dette informeres det ikke om.

Høre hvor ille det kan gå

Årsaken til at man får noen til å fortelle disse historiene, som jo kan være ganske sterke, viser med all tydelighet at hensikten ikke hovedsakelig er å informere, men kanskje snarere å avskrekke. Man ønsker at de unge skal få høre hvor ille det kan gå. Det er ikke objektivitet og fakta som står i sentrum, men mer en overdreven fokus på skade og negative konsekvenser.

Politiets tilstedeværelse understreker ytterligere nettopp faren for blant annet kriminelt rulleblad og en ødelagt fremtid, samt dårligere muligheter for utdannelse og jobb. Som jeg også nevnte over, mener jeg det fordi det stort sett er en allmenn aksept for at fokus for dette skal flyttes fra justissektoren til helsesektoren. Politiets tilstedeværelse i det forebyggende rusarbeidet er direkte med på å motarbeide denne positive endringen.

For å toppe det hele, så kan de fleste som er involvert i denne typen forebyggende arbeid, fortelle om fengselsopphold og arrestasjoner som igjen blir forsterket av politiets rolle og tilstedeværelse.

Gode fortellere og fornøyde foreldre

De som reiser rundt og driver med denne typen forebygging, er ofte gode fortellere som evner å gjøre det interessant og nok også litt spennende for ungdommene å høre på. Ofte vil også foreldre være til stede på slike foredrag, og noen ganger er foredragene spesielt tilrettelagt for dem.

Denne typen forebygging blir som regel veldig godt mottatt av foreldre. Ikke fordi det er dokumentert at det er en effektiv måte å drive forebygging på, men fordi den spiller på og underbygger den samme frykten foreldre har for at barna skal begynne med narkotika.

De gangene jeg har stilt spørsmål om effekten av dette til dem som driver denne typen arbeid, får jeg normalt til svar at de får så gode tilbakemeldinger så dette må jo ha vært en suksess. Min påstand er at de positive tilbakemeldingene mer er et uttrykk for den umiddelbare effekten som skapes av gode fortellerevner, og en for ungdommen spennende historie, men at det er snakk om en ikke-varig effekt. Jeg skal forsøke å utdype dette lenger ut i artikkelen.

Mild form for skrekkpropaganda

Politiet er altså med for å ytterligere understreke alvoret av å bruke narkotika og hvilke strafferettslige konsekvenser det kan få. At politiet er med, kan også være en spenningsfaktor for en del ungdom. Dette serveres ofte med et tilbehør av tvilsomme og overdrevne fakta om skadevirkninger og sammenhenger osv. Typisk eksempel på denne typen «faktainformasjon», er at cannabis er en «gateway drug», noe som er en myte som er tilbakevist til det kjedsommelige, men som har vist seg å være utrolig seiglivet.

Det er kort vei fra denne typen «fakta»-fremstillinger til den gamle filmen med Lillebjørn Nilsen, Himmel og Helvete, hvor man nærmest var fortapt i helvete og gikk på «strøket» etter et par trekk av en joint, hvorpå en annen karakter i filmen plutselig trodde han kunne fly og kastet seg ut fra taket av en bygård bare for å vise for alle at han faktisk ikke kunne fly. Det bør ikke være tvil om at det her er snakk om en styrt kommunikasjon selv om det brukes ord som opplysningsarbeid osv.

Motsatt effekt

Det er dokumentert over lang tid og gjennom flere studier at forebygging basert på såkalte «scare tactics» ikke fungerer. Det er sågar dokumentert at det kan ha motsatt effekt ved at det for enkelte ungdommer virker spennende og forlokkende.

En nederlandsk studie ( de Haes & Shuurman, 1975) av tre ulike undervisningsprogram rettet mot ungdom i aldersgruppen 14–16 år, viste at elever som ble undervist med en mild form for skrekkpropaganda, begynte å bruke rusmidler i høyere grad enn elever som ble undervist med andre metoder (faktaformidling og affektive metoder).

Den typen forebygging som stort sett drives her til lands, vil jeg anse som en mild form for skrekkpropaganda. Spesielt om vi sammenlikner med andre ekstreme programmer som Straight Inc, og også med for eksempel D.A.R.E, men det er langt på vei basert på samme tankegang og like fullt skrekkpropaganda.

Inspirasjon til å forsøke

Jeg husker selv tilbake fra den gang jeg gikk på ungdomsskolen og læreren leste høyt fra Christiane F. Jeg husker jeg syntes det var utrolig spennende, og så frem til hver time med høytlesning. Og det var ikke bare fordi vi da slapp unna annet skolearbeid. Dette ble ansett som god forebygging og skulle skremme oss fra å forsøke narkotika.

Vi ble gjennom denne boken presentert for skremselsbilder og konsekvenser, og vi kunne nå bare takke oss selv dersom vi var så dumme å prøve narkotika! Det samme gjør politiet i sin nye kampanje og ellers i sin forebygging. Jeg, og stort sett alle jeg har snakket med dette om og som endte som rusavhengige, reagerte på samme måte. Vi oppfattet ikke dette som skremmende, men tvert imot spennende og tiltrekkende. Blant annet fordi vi kunne kjenne oss igjen i mye av det bakenforliggende. Og det bakenforliggende er fullstendig fraværende i politiets forebygging og nevnes ikke engang på informasjonssiden.

På begynnelsen og midten av 1980-tallet, var det et oppsving av dokumentarer og spillefilmer (dramadokumentarfilmer) om rusmisbruk og de fleste av disse ble betraktet og lansert som rusforebyggende opplysningsfilmer.

To tyske forskere (Heckmann, 1982/3; Kolitzus, 1985) har beskrevet reaksjonene i Tyskland på nettopp filmen om Christiane F. Kort fortalt er boken (og filmen) om Christiane F en fortelling om en ung jentes vei inn i og ut av heroinmisbruk. Filmen, som har en rekke scener ment for å avskrekke, blant annet avrusningsscener med store abstinenssmerter, injeksjonsscener og prostitusjon m.m., ble altså lansert som en rusforebyggende film. Filmens effekt i så måte var derimot tvilsom. I henhold til Kolitzus viste en undersøkelse av en skoleklasse i Hamburg at filmen absolutt ikke virket avskrekkende, snarere tvert imot at den fungerte som en inspirasjon til å forsøke rusmidler. Videre fant man at flere unge jenter fra andre deler av landet, reiste inn til Berlin der de faktisk lekte at de var Christiane F.

I henhold til Kolitzus, viste det seg at også rusbehandlingsinstitusjoner hadde liknende erfaringer og at boken for mange rusmisbrukere nærmest var som en bibel de tydde til på «dårlige dager». Flere behandlere kunne også bekrefte at tidligere misbrukere fikk tilbakefall etter å ha sett filmen, og da særlig injeksjonsscenene. Å vise denne type filmer, og å fortelle sin egen historie til ungdom ved hjelp av sterke fortellinger og politi, må anses som en form for « scare tactics».

Ineffektiv måte å forebygge på

Jeg vil nedenfor presentere et oppsummerende utdrag av en studie gjennomført av West Virginia Department of Health and Human Resources, hvor det redegjøres for hvorfor denne typen forebygging basert på «scare tactics» ikke fungerer.

«Programs that rely on scare tactics to prevent problems are not only ineffective, but may have damaging effects.» National Institute of Health Science Panel, 2004.

Hva må så til for at en type rusforebyggende tiltak for unge skal kvalifisere til å kalles «scare tactics»? 

Det kan for eksempel være at presentasjonen/programmet gjør bruk av grafiske bilder og advarsler skremmende og for så vidt også spennende historier fortalt av noen i «tilfriskning». Det kan være tragiske hendelser fortalt av pårørende eller andre som har vært involvert i det det fortelles om osv. Det er jo nettopp dette som skjer når tidligere rusmisbrukere i Norge reiser rundt og forteller sin egen historie og kanskje også viser bilder av for eksempel rusrelaterte bilulykker.

Man kan definere denne typen skremselstaktikk som å fremheve de verste farene og konsekvensene med rusmidler for på den måten å skape frykt med håp om at frykt alene vil forhindre eller stoppe risikoatferd.

Må jo virke

Hvorfor har mange så stor tro på at denne typen forebygging faktisk virker?

Den har åpenbart en sterk intuitiv tiltrekning på dem som driver forebygging. Det virker sterkt for det er jo som regel sterke historier som fortelles, og magefølelsen forteller oss at «dette må jo virke». Videre har det vært brukt av foreldre i årtier (og likevel fortsetter man å tro på at det fungerer) og det er en slags automatisk «go-to» respons for dem som jobber med ungdom.

I tillegg er jo dette en form for forebygging som er med på å forsterke politiets rolle i dagens narkotikapolitikk. En rolle de har utelukkende på grunn av dagens narkotikapolitikk, basert på straff.

Over 60 års studier av dette viser at forebygging som baserer seg på denne typen «scare tactics», ikke virker og i verste fall virker mot sin hensikt. Så hvordan kan det ha seg at det faktisk kan virke mot sin hensikt og ikke bare ha liten eller ingen målbar varig effekt?

Uærlig og lite troverdig

Studier viser at ungdom ofte vil avvise disse skremselsbildene som presenteres som et slags forsvar mot nettopp den frykten de som formidler ønsker å skape. «Dette vil ikke skje med meg» og «jeg kjenner folk som har forsøkt/bruker og dette har ikke skjedd med dem».

Videre har ungdom et annet «filter» enn voksne og har mindre livserfaring med færre referansepunkter. Kan det være at mottakerne av budskapet opplever det budskapet som leveres som uærlig og lite troverdig? Et tilfelle som kan underbygge nettopp det, er når et enkelt googlesøk viser flere tunge forskningsartikler om at cannabis er mindre skadelig enn alkohol, og de som driver forebygging fortsatt fastholder at cannabis er innfallsporten til tyngre stoffer og/eller overdriver farene ved det.

Når det gjelder ungdom som anses å være såkalt «høyrisikoungdom», kan disse føle seg tiltrukket av denne typen atferd, jamfør det jeg skrev over om tiltrekning til filmen om Christiane F. De kan for eksempel ha dårlig impulskontroll. De leter etter spenning og liker å ta risiko. Men ikke minst, ungdom som fra før sliter i hverdagen av forskjellige årsaker vil lett føle en tiltrekning i stedet for å bli skremt. De sterke advarslene som med hensikt er del av det bildet som blir presentert når noen forteller sine historier til ungdom, kan faktisk sende helt andre signaler enn det som er hensikten. For eksempel kan det oppfattes som «wow, bruk av narkotika må være et enormt problem når så mange bruker det og det må ikke minst være utrolig vanskelig å motstå». Er det virkelig det bilde vi ønsker å formidle?

Ureflektert og lite kunnskapsbasert

I dette innlegget har jeg forsøkt å vise at det er på tide å tenke nytt når det gjelder forebygging blant unge. Jeg har beskrevet noen av mine egne og andres erfaringer, kommet med eksempler og vist til noe av den forskning som er gjort på dette området, og det slår meg at vi i Norge praktiserer rusforebygging på en ganske ureflektert og lite kunnskapsbasert måte. Kanskje også på en noe naiv måte.

Min første påstand er at politiets innblanding i dette arbeidet er med på å hindre en positiv endring ved å opprettholde et lite oppdatert syn hvor fokus er på de negative konsekvensene ved å forsøke ulovlige rusmidler. På hvordan det er kriminelt og derfor kan gi deg store konsekvenser med blant annet et kriminelt rulleblad, dårligere karrieremuligheter osv., og hvor alt kan forhindres bare man har de «gode holdningene».

Og ikke minst, politiets innblanding i dette arbeidet er med på å ytterligere sementere synet på en som bruker ulovlige rusmidler som kriminell. Dette gjelder også de som i beste mening er med på å bidra til dette ved å reise rundt og fortelle om sin egen historie (lidelseshistorie) på den måten som storsamfunnet forventer så lenge dette kriminaliseres og stigmatiseres slik det gjøres i dag.

Min andre påstand er at det forebyggingsarbeidet som gjøres i dag, kun har en umiddelbar, men ikke-varig effekt og derfor ikke fungerer etter hensikten, men tvert imot er stigmatiserende og negativ og i verste fall kan virke mot sin hensikt for dem som burde hatt mest støtte og oppfølging. Og avslutningsvis at det igjen er med på å gjøre overgangen fra straff til adekvat hjelp mye vanskeligere. Vi skylder våre barn og unge bedre enn dette.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse