Kommunehelsetjenesten er mer enn «eldreomsorg»

Med unntak av noen raske streif innom helsesøstrenes virke, har det lille snevet av fokus i årets valgkamp på kommunenes helserelaterte oppgaver vært på de eldre og omsorgen.

Selvsagt er mange av pasientene eldre mennesker, også i kommunene. «Eldre» er imidlertid ingen diagnose. Enda mindre er det én diagnose. Sett med sykepleierøyne har norske kommuners helsevesen forandret seg mye på svært kort tid.

Da jeg begynte som sykepleier på legevakt i 2009 var det ikke uvanlig at sykehjemsansatte ringte oss og måtte ha hjelp med å få lagt inn dehydrerte pasienter på sykehus for oppvæsking fordi de manglet trening, prosedyrer eller utstyr.

I dag gir sykepleiere ved sykehjemmene væske og medisiner intravenøst, de gir blodoverføringer og håndterer pasienter med diagnoser som stiller store krav til dem. Rehabilitering skjer i kommunale helsehus. Hjemmesykepleien tar seg av svært syke kreftpasienter mellom behandlingsdager på sykehus. Psykisk syke, demente og multisyke pasienter i mange aldre tilses av de samme hjemmesykepleierne. Noen får tilsyn av kommunens spesialister på psykiatri og rus. Andre spesialtrente sykepleiere passer syke unger og voksne natta igjennom i private hjem mens pasienten puster ved hjelp av en respirator som for alt i verden ikke må gå i stå.

Kommunens trygghetsalarm-mottak har mange steder utvidet til også å drive fjernovervåkning av en rekke kronikere, og legevaktas sykepleiere har en viktig rolle i det akutt oppståtte for en stor og mangfoldig gruppe pasienter.

Flytting av oppgaver

Dette er kommunehelsetjeneste anno 2017. Er det rimelig å forkorte alt dette til «eldreomsorg»? Det tydelige skillet mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste står etter samhandlingsreformens introduksjon i 2012 for fall, for det har skjedd en betydelig flytting av oppgaver fra sykehus til kommune. Da kan ikke lenger politikere konsekvent omtale kommunenes helseoppgaver som eldreomsorg. For ord er makt, ord definerer og sementerer sannheter, og ord danner, når de kommer fra politikere, ikke minst grunnlaget for hva som får fokus og penger – eller ikke.

I disse dager legges det fram budsjett for stat og kommuner. Det skal settes av penger fra en ikke utømmelig kilde på en slik måte at offentlige kroner brukes der de trengs mest. Min bekymring er om de politikere som så massivt benytter ordet «eldreomsorg» har forstått hva som kreves av den kommunale helsetjenesten, og om de klarer å prioritere tilstrekkelig penger til den.

Vanskelig å holde på sykepleierne

Under 10 prosent av sykepleiestudentene sier de vil til kommunene for å jobbe etter endt skolegang og kommunene forteller om betydelige vansker med å holde på de sykepleierne de har. Andre undersøkelser viser at sykepleiere egentlig gjerne vil jobbe med de multisyke pasientene i kommunen, men ikke innenfor dagens økonomiske rammer. I dag er rammene for trange og gir for lite tid til å håndtere oppgavene på den måten sykepleiefaget krever. La oss ta noen eksempler:

Én sykepleier på 80 pasienter på nattevakt på et sykehjem skal avlegge rapport til to sykepleiere som kommer på dagvakta. Arbeidsgiver diskuterer om de virkelig må opp i ti minutters overlapp for rapport, eller om det holder med fem. Fem passer budsjettet best.

En annen sykepleier har på en måned fått én time til planlegging, helt utenfor avdelingas standard på null timer. Hun omtales av sin arbeidsgiver som en «utgiftspost».

En tredje sykepleier som jobber med rehabilitering, finner ved en tilfeldighet et par timer ut i vakta ut at hun har sykepleiefaglig ansvar for de 25 pasientene på naboavdelinga i tillegg til de 25 hun har på egen avdeling. Stor sykepleiermangel gjør at hun ofte er den eneste sykepleieren på 50 pasienter. Mangel på rutiner gjør at hun ikke engang er klar over at hun denne gangen har begge avdelingene.

Grell kontrast

Norsk Sykepleierforbund med flere har pekt på økt behov for kompetanse i kommunens helsetjeneste.

KS har satt ned et utvalg som skal si noe om behovet for kompetanseutvikling i primærhelsetjenesten.

Sykepleien Forskning skrev nylig om behovet før økt kompetanse på palliativ pleie i kommunale sykehjem, da tilbudet i dag ikke er i samsvar med lovens krav om omsorgsfull hjelp.

Aftenposten fortalte om Vestfolds prosjekt som gjennom opplæring av sykepleiere på sykehjem har spart mange offentlige kroner ved å redusere antallet sykehusinnleggelser fordi de nå behandler dehydrerte pasienter i egen regi.

Initiativene er kjærkomne og helt nødvendige. De står imidlertid i grell kontrast til femminuttersrapporter og benevnelsen «utgiftspost» om planlegging. Hvilken kompetanse kan bygges om man hele tiden løper og forsøker å rekke forefallende oppgaver?

Tydelige bestillinger

Vi trenger en oppdatert forståelse av kompleksiteten i den kommunale helsetjenesten. La oss denne høsten få tydelige bestillinger fra kommunenes rådmenn og deretter budsjettvedtak med en tildeling av kroner som samsvarer med kommunehelsetjenesten anno 2017.

Bare slik får ledere og ansatte den tid og ressurser de trenger for å bygge og anvende kompetanse slik loven og tjenesten krever, og bare slik kan vi rekruttere nok personell til å bygge den helsetjenesten som gir befolkninga en kompetent helsetjeneste der de bor. I 2017 handler kommunenes helsetjeneste om veldig mye mer enn «omsorg» for «eldre».