Utrygt på Sykehuset Østfold

Jeg er sykepleier med en fartstid på over 40 år. I dag er jeg en i utgangspunktet frisk 70-åring, men i påsken ble jeg hasteinnlagt på Sykehuset Østfold Kalnes.

Jeg befant meg i en livstruende situasjon. Jeg hadde to dager tidligere ringt legevakten, og seks timer tidligere oppsøkt legevakten. Der fikk jeg beskjed om at min tilstand ikke var noen innleggelsesgrunn, men at jeg skulle kontakte fastlegen min tredje påskedag.

Fire timer uten å se et menneske

Jeg fikk ambulanse og den akutthjelpen jeg trengte for å komme tilbake til livet, i akuttmottaket. Etter en tid på overvåkning ble jeg overført til vanlig avdeling.

Men tiden på avdelingen opplevdes som svært utrygg. Jeg fikk enerom etter at jeg hadde overnattet på overvåkningsavdelingen, men ble liggende i fire timer uten å se et menneske. Da brukte jeg ringesnoren, siden jeg hadde behov for hjelp til å komme meg på wc. Jeg måtte vente i 25 minutter.

En lærling hjalp meg på klosettet, men istedenfor å vente utenfor toalettdøren til jeg var ferdig, forlot hun rommet og gikk ut i avdelingen. Jeg måtte ned på gulvet for å få tak i ringeledningen og måtte vente der i 15 minutter til.

Prosedyrer ble ikke fulgt opp

Hver gang jeg ringte på, kom det en lærling. Det var ikke alltid at jeg var fornøyd med svarene jeg fikk, og da etterlyste jeg en sykepleier. Jeg ble lovet at jeg skulle få snakke med en sykepleier, men det kom ingen. Jeg opplevde at prosedyrer ikke ble fulgt opp, og jeg fikk en hårdnakket infeksjon.

Da jeg lå på overvåkningsavdelingen, følte jeg meg veldig syk, men ble av legevisitten der forespeilet kun ett døgn til på sykehuset. Jeg fortalte at jeg bodde alene, men dette ble overhørt. Jeg var stresset og bekymret, for jeg følte at jeg ennå ikke var i stand til å ivareta meg selv.

Jeg fikk innvilget ett døgn til, da jeg trengte mer behandling. Jeg fikk flytende kost, og dagens høydepunkt, middagen, ble en skuffelse: kjøleskap-kald tjukk suppe.

Utrygghetsfølelse

Som sykepleier med lang fartstid opplevde jeg veldig lite sykepleie. Omsorgen for meg som et sykt menneske føltes fraværende. Jeg fikk den medikamentelle behandlingen som var rekvirert, men opplevde at ingen tok over ansvaret for det jeg ikke klarte selv.

Personlig hygiene ble avlyst. Det å lindre er noe sykepleien også skal ha fokus på. Den lindrende funksjonen skal begrense omfanget av ulike typer belastninger. Belastninger kan være av fysisk, psykisk og sosial karakter. Vår grunnlegger, Florence Nightingale, hevdet at det å lindre bidrar til at naturens egne rehabiliterende krefter får virke på pasienten. Utrygghetsfølelse blir overskriften på mitt møte med Sykehuset Østfold.

Dette er ikke en kritikk av de ansatte ved Kalnes, men av en sykehusledelse som krever at stadig færre ansatte skal løpe fortere og jobbe smartere. Faget vårt, sykepleie, kan ikke atskilles fra hvordan vi utfører sykepleiehandlingene på. God sykepleie betinger alltid at det er en samhandling mellom pasient og sykepleier. Det krever tid, men vil kunne fremme pasientens iboende helsefremmende evner. Det må vel være den smarteste måten å jobbe på.