Foreldre synes det er vanskelig å snakke om behov

IKKE SAMMENLIKNE: Det er viktigere å ha eierskap til sin egen foreldrerolle enn å sammenlikne seg med andre mødre og fedre, skriver artikkelforfatteren.

Det er store forventninger til hva nybakte foreldre skal mestre i hverdagen, og mange opplever at det er et stort gap mellom hva de føler at de trenger sammenliknet med hva andre mener at de trenger, forteller helsesykepleieren.

«Det er rart hva andre tror jeg trenger og hva jeg egentlig trenger», sa en mamma til meg under en konsultasjon på helsestasjonen. I armene hadde hun en liten frøken på snart seks måneder. Hun holdt barnet med trygge hender og snakket smilende til henne med varm og kjærlig stemme. Barnet responderte med smil, pludring og interesse. Samtidig var mamma mørk under øyene. Hun ytret forsiktig at hun syntes var litt slitsomt å være mamma.

«Det er et så stort gap imellom», la hun til. Hun hadde nevnt til en venn at hun var sliten, og vennen hadde sagt: «Det du behøver er en London-tur med venner». Mor hadde kjent at det var det siste hun behøvde. Hun ble usikker på om det var fordi hun sjeldent åpnet seg om hvordan hun hadde det at vennen kunne misforstå henne så veldig, eller om det er så store gap mellom hva noen tror du behøver og hva du virkelig behøver. Vi hadde en fin samtale rundt dette.

Enorme forventninger

Denne moren igangsatte undring hos meg også fordi hun hadde satt søkelyset på noe veldig viktig. Er det virkelig slik at det kan være så enorme forskjeller på hva vi føler vi behøver og hva andre tror vi behøver? Og hvor overførbart er det til de mange ulike nære og fjerne relasjonene vi møter i hverdagen?

Det er så enorme forventninger til hva spesielt mødre, men også fedre skal mestre i hverdagen. Det er så store svingninger at en nærmest føler seg uvel bare ved tanken. Fra hyppige oppvåkninger på natten, bekymring på grunn av et utslett og til varme i hjertet når barnet smiler og pludrer. Så tilbake igjen til mors smerter i bekkenet etter en fødsel, frustrasjonen over at en er blitt så slapp i kroppen og så plutselig gleden over en trilletur i nydelig vintervær med sol hvor barnet sover godt i vognen.

Følelser vs. behov

Så kommer fortvilelsen igjen. Fortvilelse over at barnet plutselig våkner og er utrøstelig. Og det nydelige vinterværet føles med ett mer vanskelig. Og det topper seg når barnet plutselig gulper over alt i vognen. 

I hverdagen går følelsene, hormonene og behovene om hverandre. De går sjelden i samme retning. Og gradvis, og muligens med synergieffekt, møtes følelser, hverdag og barn som alle går i ulike retninger. Og mødre, men også fedre, kan kjenne at nå skjer det snart en kollisjon. Og da kommer mormor, eller farmor, i god tro og sier; «det du behøver er å la barnet ditt gråte slik at hun eller han ikke blir vant til å bli tatt opp hele tiden». Og det er så absolutt ikke dét foreldrene kjenner at de behøver. Det siste de ønsker er å la barnet ligge og gråte.

Det andre mener er bra

Og det er dette som er gapet mellom hva andre tror er nødvendig og hva foreldrene selv føler er nødvendig. Jeg hører ofte om liknende situasjoner, og foreldrene gjør kanskje litt det mormor, eller farmor anbefaler. Om det er for å unngå konflikt, eller for å tilfredsstille besteforeldre, eller om det er fordi de er så slitne og ikke har tid eller ro til å tenke over hva de eller barnet faktisk behøver, er usikkert.

Og kanskje har foreldrene ikke vært så gode på å dele hva de egentlig føler, tenker og har behov for. Og det er ikke så rart. Det kan være utrolig vanskelig.

Helsestasjonene og familiene

Jeg tenker at dette gapet også finner sted i forholdet mellom helsestasjonene og familiene. Jeg tror det er sjelden at foreldre deler alt. Helsesykepleieren lytter og bekrefter, og muligens blir helsesykepleieren mer fremtredende og vil plastre på det foreldrene deler. Og, de gangene familiene ikke har ytret spesielle ønsker eller behov – hvilket er ofte – da det er veldig krevende.

Jeg er veldig usikker på hvor godt vi treffer på plastringen. Hvor stort er gapet egentlig? Var det absolutt ikke det de behøvde å høre: At de må slutte å amme på natten hvis de vil at barnet skal sove bedre etter fylte ett år? Kanskje de egentlig hadde behov for å høre at de ikke er dårlige mødre, eller fedre selv om barnet våkner på natten. At alle barn er forskjellige. Og at det er viktigere å ha eierskap til sin egen foreldrerolle enn å sammenlikne seg med andre mødre og fedre.

På helsestasjonen forsøker vi å få frem at foreldrene bør deler med oss. Først når de åpner seg kan vi forsøke å forstå bedre hva de har behov for samtidig som arbeidet vårt blir mer verdifullt for familiene og samfunnet for øvrig.

Forholdet barn og foreldre

Gapet mellom behovene kan være overførbart til forholdet mellom barn og foreldre. Et tre år gammelt barn både gråter og er sint (alder er ikke helt tilfeldig valgt). Og foreldrene vil kanskje tilby leker som distraksjon, eller forsøke å ta barnet på fanget fordi de ønsker å trøste barnet sitt. Men barnet vil ikke ha trøst. Muligens vet ikke barnet hva han eller hun vil ha, men til slutt blir begge parter så oppgitte og det tar såpass lang tid at situasjonen roer seg uten at en helt vet hvorfor.

Gapet mellom hva barnet har hatt behov for og hva foreldre har tilbudt barnet er stort, og behov er ikke blitt møtt. Det gjør at ingen føler seg sett og bekreftet. Dette skaper usikkerhet i relasjonen. Og kanskje er det denne usikkerheten som gjør at det ofte blir konflikter mellom foreldre og barn. Dét på bakgrunn av at det er vanskelig å uttrykke egne behov.

Foreldre er usikre på sin foreldrekompetanse, og barn er usikre på egne behov. Men så skjer det av og til – og heldigvis – at en klarer å møte barnets behov, og at barnet føler seg bekreftet. Og da føler man seg som en fantastisk forelder: «Jeg har forstått barnet mitt. Jeg får til å være en forelder». Det gir en følelse av lykke. 

Mellommenneskelige relasjoner

Det er altså her jeg møter mødrene, men også fedrene. Og vi forsøker å snakke om at det er like viktig å være til stede og være tilgjengelig de gangene man ikke forstår barnet sitt. «Ok, så forstår vi ikke hverandre nå, men det går fint. Vi får det til bedre neste gang». Vi forsøker å snakke om at det ikke er meningen at en «alltid skal få det til». Men at det viktigste er å være til stede, og tilgjengelig:

Å ha et fang ledig slik at barnet kan krype oppi det når det er behov for det. For DET vil det alltid være behov for – nemlig å ha et «mykt sted å lande», som min mor ofte sa til meg. Det viser seg at hun kanskje ikke traff så galt alltid når det gjaldt å møte mine behov, på tross av at jeg delte lite. Det føltes i alle fall slik fra fanget. Mye kan uansett løses i armkroken. Og hvis det ikke løses i armkroken, er det et fint utgangspunkt for å undre seg videre om hvordan mellommenneskelige relasjoner kan være så komplekse.

Les også: