Endringer i psykisk helsevernloven bør ikke hindre god behandling

Collage som viser bilde av en mann som holder seg for ansiktet. Bildet viser også lovtekst og paragraf
LOVEN ER IKKE TIL HINDER: Vi anbefaler helsepersonell om å sette seg grundig inn i endringene slik at loven kan brukes slik den var tenkt, nemlig å beskytte pasienter og gi forsvarlig helsehjelp, skriver artikkelforfatteren.

I et innlegg i Sykepleien skriver Ove Kleppa at endringene i lov om psykisk helsevernlov er til hinder for å gi god psykisk krisehjelp. Jeg er ikke enig med ham, skriver artikkelforfatteren.

I et innlegg i Sykepleien 29. januar skriver Kleppa, blant annet, at det «etter lovverket vil være ulovlig å tilby hjelp til en pasient med psykoselidelse og manglende samtykkekompetanse der pasienten selv ønsker hjelp».

Kompetent til å samtykke

Det er vanskelig å se hvilke situasjoner Kleppa her viser til. For det første er terskelen for å miste samtykkekompetanse svært høy. Ifølge psykisk helsevernloven med kommentarer står det at det skal være åpenbart at pasienten ikke forstår konsekvensen av hva samtykket innebærer. Videre står det at «mange med redusert evne til å forstå hva helsehjelpen vil innebære», vil være samtykkekompetente. Det holder altså med en forståelse på «lekmannsnivå».

En pasient med alvorlig sinnslidelse som ber om en hjelp også helsepersonell opplever forsvarlig, og som begrunner dette med at det vil «få ham til å føle seg bedre», eller liknende, vil dermed være samtykkekompetent til å ta denne avgjørelsen.

Spesifisering av helsehjelp

Videre presiseres det i kommentarutgaven at vurderinger av samtykkekompetanse skal gjelde en definert type helsehjelp. En person er altså ikke enten samtykkekompetent, eller ikke samtykkekompetent. Han eller hun er enten kompetent, eller ikke kompetent til å ta avgjørelser angående en spesifikk type helsehjelp. I kapittel 2.1 i psykisk helsevernloven med kommentarer spesifiseres dette:

«Samtykkekompetanse skal vurderes konkret i forhold til den helsehjelpen som skal gis. Selv om en pasient vurderes å mangle samtykkekompetanse vedrørende innleggelse, kan vedkommende likevel være samtykkekompetent til å vurdere for eksempel legemiddelbehandling.»

Et annet eksempel som gis i kommentarutgaven, er en person som er under tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold, og som har et ønske om innleggelse. Selv om personen ikke vurderes samtykkekompetent når det gjelder medisinering, kan hun/han likevel være kompetent til å be om innleggelse og ha en god begrunnelse for dette (dempe angst/uro). Denne spesifiseringen av hvilken helsehjelp pasienten har, eller ikke har kompetanse til å vurdere, vil kunne løse mange av situasjonene som beskrives i innlegget til Kleppa.

Rett til annen helsehjelp

Hvis pasienten er samtykkekompetent med hensyn til en gitt behandling, og nekter denne, har helsepersonell videre plikt til å tilby andre former for forsvarlig behandling som pasienten samtykker til:

«Det er da svært viktig at helsetjenesten fremdeles tilbyr behandling og støtte, selv om pasienten ikke (lenger) ønsker den behandlingsformen som er behandlerens anbefaling», jamfør kapittel 2.5 i psykisk helsevernloven med kommentarer.

Nødvendige endringer

Og hvis en person ikke har samtykkekompetanse angående noen av de ønskede behandlingsformene, selv ikke behandling personen selv ønsker (uten å ha noen rimelig begrunnelse for dette), kan selvfølgelig behandlingen likevel gjennomføres, etter vedtak.

Det er også viktig å huske at kravet til samtykkekompetanse ikke gjelder i situasjoner hvor det er fare for personenes eget liv, eller andres liv og helse.

Menneskerettigheter

Endringene i psykisk helsevernloven er ikke uproblematiske. De krever større ressurser uten at det fulgte ressurser med lovendringen. Og de kan, særlig i kombinasjon med manglende ressurser, gi større belastninger for pårørende. Samtidig var de helt nødvendige, sett i et menneskerettighetsperspektiv. Og vi kan ikke se at de på noen måte er til hinder for å gi forsvarlig, frivillig helsehjelp, også til alvorlig syke pasienter. Tvert imot.

Vi anbefaler helsepersonell om å sette seg grundig inn i endringene slik at loven kan brukes slik den var tenkt. For å beskytte pasienter og gi forsvarlig helsehjelp.

Les også: