fbpx Sårene ingen vil ha Hopp til hovedinnhold

Sårene ingen vil ha

Bildet viser en sykepleier som jobber med et sår.

Smerter, infeksjoner og amputasjoner. Det er ikke bagateller elendig sårbehandling fører med seg, skriver temaredaktør Liv Bjørnhaug Johansen i denne lederartikkelen.

Normalt er det slik i helsevesenet at når vi står ovenfor en skade eller lidelse vi selv ikke kan så mye om, så sender vi problemstillingen til noen som har kompetanse på akkurat dette. Denne utreder seg frem til en diagnose og lager et opplegg vi alle forholder oss til videre. Sånn sikrer vi at pasienten får riktig behandling. Men jeg hadde ikke vært sykepleier mer enn en måned før jeg skjønte at når det kommer til sår, gjelder ikke denne arbeidslinja.

Funnet «på badegulvet»

Jeg tok imot en slagpasient som var «funnet på badegulvet». Der hadde han ligget på varmekablene i to døgn. Dermed hadde han fått noen sår som var trykksår, men med svarte skorper i, som en forbrenning eller en tørr nekrose.

Jeg callet vakthavende lege – en nevrolog. Han var åpenbart like usikker som meg, men også langt mindre interessert og mente at dette var sykepleiegreier som jeg sikkert ville finne ut av.

Jeg ringte sårpoliklinikken, men de hadde lange ventelister og tok ikke imot inneliggende pasienter.

Jeg hentet så inn noen motvillige kollegaer, og sammen diskuterte vi litt. Noen mente det svarte var nekroser og måtte bort. Andre mente svarte nekroser kunne bli – det var gule som måtte fjernes. «Du må tilføre fukt», sa en. «Nei, tørt i tørt og vått i vått», sa en annen. Men ingen var sikre, og noen passende prosedyrer fant vi ikke. Til slutt skar en hjelpepleier gjennom og la på en bandasje hun mente ville rense såret, daterte og skrev «Ikke rør». De andre trakk seg unna. «Observeres videre», skrev jeg ullent i pleieplanen.

Hva styrer valgene dine når du står og kikker inn i det overfylte bandasjeskapet?
Liv Bjørnhaug Johansen, temaredaktør

Det er vanskelig å se for seg at noen liknende ville ha hendt om pasienten hadde kommet inn med et brudd, eller egentlig noe som helst annen skade.

Sårbehandlingen preges av en vilkårlighet som er ganske enestående i somatikken. For hva styrer valgene dine når du står og kikker inn i det overfylte bandasjeskapet? Tilfeldig informasjon fra forrige gang en bandasjeforhandler hadde kurs på avdelingen? Tips fra en kollega? Og hvordan vurderer du om tiltakene du gikk for, var de rette når ingen systematisk har dokumentert endringene i såret?

Sår har en beskjeden plass

Det hefter åpenbart noe ved sår som gjør at det ikke har fått noen ordentlig plass i vårt prosedyrestyrte og kvalitetsbevisste helsevesen. «Jeg kan telle på to hender de legene som er ordentlig interessert i sår», sier sårlege Bodo Günther til Sykepleien.

Sår er sykepleiernes domene. Men heller ikke i sykepleierutdanningen har sår noen stor plass. Vi lærer på ingen måte nok til å kunne ivareta det store ansvaret vi faktisk har. Tilbudet til pasienter med kroniske sår er høyst varierende. Ventelistene er lange, og henvisningene til spesialistene kommer gjerne sent. Konsekvensene er smerter, funksjonsnedsettelse, infeksjoner og amputasjoner. Det er ikke bagateller.

Lær av ekspertene

Heldigvis finnes det en hel del sykepleiere, og noen leger, som er virkelig gode på sår. I Sykepleiens bokasin #sår har vi latt dem få dele, vise og fortelle hva du skal følge med på, hva du kan gjøre selv og hvem du absolutt må henvise videre.

Pasientene treffer vi ofte. Bandasjeskapene er fulle av avansert utstyr. Har vi kunnskapen og systematikken i arbeidet inne, kan vi spare pasientene våre for mye lidelse.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse