Jordmødre må forberede foreldre på at de ikke elsker barnet sitt

Illustrasjonen viser en deprimert mor som står utenfor barnerommet.
UFORBEREDT: Jeg kjente ingen godfølelse da jeg fikk se tvillingene mine. De ble lagt på brystet mitt, og jeg følte så å si ingenting, skriver Monica Olivia Pedersen.

Graviditeten var ikke planlagt. Jeg hadde kun vært sammen med kjæresten min i tre måneder, men jeg nærmet meg 30 og ville ha barn. «Er du klar for en liten sjokkbeskjed?», spør legen.

«Her er det to hjerter som slår.»

Jeg gikk ut derfra, litt i sjokk, veldig glad. Samboeren min reagerte likt. De første månedene kunne vi nesten ikke vente. Så stolte!

Vi var ofte inne for å se at alt sto bra til. Begge vokste helt likt. Vi snakket mye med jordmor. Hun sa jeg måtte glede meg, og det gjorde jeg! Jente og gutt! Så heldig, kan det bli bedre?

Så snudde det. I uke 30 ville jeg nesten at fødselen skulle begynne. Jeg kastet opp og hadde veldig vondt i bekkenet, var hormonell og gråt ufattelig mye. Livredd for at samboeren skulle gå fra meg. Jeg spiste og så TV, klarte ikke å bevege meg, full av vann i kroppen.

Endelig kom barna. Men ikke følelsen

Jeg husker den første gråten da sønnen min kom ut. Da begynte kjæresten min og jeg også å gråte! Så kom datteren min, like etter. Jeg fikk se tvillingene i noen sekunder før jeg måtte hvile etter keisersnittet, en stor operasjon. Men da jeg fikk se dem ordentlig, kjente jeg ikke noen «godfølelse». De ble lagt på brystet mitt, og jeg følte så å si ingenting.

Hele den første dagen holdt jeg sengen. Faren måtte ta seg av tvillingene. Jordmødrene stresset meg med amming, for jeg fikk ikke noe melk den første uken. Jeg var så sliten og lei og ville bare stikke av. Vi måtte få avlastning på sykehuset noen netter. Da gråt jeg til samboeren min. Det var ikke gledestårer. Jeg spurte ham: «Hva har vi gjort?».

I krybben lå de fineste barna. Og jeg tenkte at jeg ikke vil ha dem.

Jeg ga opp ammingen på sykehuset. Uken gikk, og vi ble sendt hjem. Allerede andre dag hjemme ringte jeg søsteren min og gråt. Hun og samboeren passet tvillingene i flere dager, enda de var så små. Jeg måtte sove.

Hva var dette?

Alle jeg har snakket med og lest om, elsker det lille nurket sitt med én gang. Jeg ville jo bare putte dem inn igjen og late som ingen ting. Kunne jeg klare å adoptere dem bort? Eller tenk om noen tok dem? Tankene kom, til jeg jaget dem vegg igjen.

Snapchat-minner kom opp. Februar 2017 besøkte jeg andre Miss World-jenter og var på karneval. Februar 2018 var jeg mamma til to.

Jeg ble nesten kvalm av alle dem som skrøt så mye av ungene sine på sosiale medier. Fysj, tenkte jeg. Har du det virkelig så fint?

Jeg følte meg innestengt og som en ubrukelig mor. Knyttet meg minst til det barnet som krevde mest. Ikke å få sove er skikkelig tortur. Jeg satt inne hele sommeren med to barn og en kropp jeg hatet. Alle var ute i bikinier og solte seg, følte jeg. Jeg drømte meg bort. I drømmene hadde jeg ikke barn.

Så snakket jeg med helsesykepleier. Da falt brikkene på plass.

Jeg var ikke ond, jeg var deprimert

Helsesykepleieren snakket om fødselsdepresjon. Hun mente at jordmor burde ha informert meg om det. Noe hun ikke gjorde. Det var bare fokus på hvor stolt jeg kom til å bli og hvor mye jeg burde glede meg til å trille rundt.

Jeg visste om noe som het fødselsdepresjon, men hadde ingen anelse om at jeg kunne få det. Det må tas opp før man føder.

Dette rammer så mange kvinner, men hvem snakker høyt om det? Mange sitter hjemme nå, gråter og er lei seg og føler de har mistet seg selv. Det er så mye press for å være så forelsket i sitt nye barn i dag at det er litt skremmende. Man vil jo helst fremstå glad og perfekt på sosiale medier. Det bør alle nybakte foreldre tenke over.

Men informasjonsansvaret ligger hos jordmor. Han eller hun må formidle at noen rett og slett ikke føler seg lykkelig og glad etter fødsel.

Uforberedt som jeg var, følte jeg meg som en så ufattelig dårlig mor. Kald og trist. Men jeg har snakket med mødre som ikke klarte å holde barna sine en gang, eller som fryktet de skulle skade de små. Det slapp jeg unna, heldigvis.

Nettverket var redningen

For jeg har vært heldig. Jeg har hatt to snille og gode barn fra dag én.

I dag er tvillingene blitt ett år, og jeg føler meg mye bedre. Jeg er som alle andre – sliten og lei til tider, men nå er jeg blitt kjent med barna mine, og de betyr alt for meg. Jeg elsker dem og passer veldig godt på dem.

Min depresjon og sorg gikk aldri ut over barna mine, men det er fordi jeg har et sterkt nettverk av familie rundt meg og fordi barna har en fantastisk far. Jeg skulle bare ønske jeg visste mer om fødselsdepresjon før fødselen.

Saken ble først publisert i Aftenposten [bak betalingsmur].

Les også:

Kvinner med barseltraumer må ikke overlates til psykiatrien

Bildet viser en nybakt far som holder en nyfødt baby
TILFELDIG OMSORG: – I dag blir nesten hele barselomsorgen i tiden etter fødselen ivaretatt av ektemannen siden mor og barn som regel blir sendt svært raskt hjem fra sykehuset, skriver kronikkforfatteren.

Oppfølgingen av den nybakte morens mentale helse er helt tilfeldig, skriver Gunn Helen Kristiansen.

Gravide, barselkvinner og alenemødre med små barn er i en livsfase hvor de er ekstra sårbare for psykiske påkjenninger. Kanskje har likestillingen den baksiden at denne kvinnespesifikke sårbarheten er noe vi helst ikke snakker om. Hvis det inntreffer en krise, er det langt fra sikkert at barselkvinnen har folk rundt seg med den rette kompetansen.

Omsorg ved barsel

I tusenvis av år har omsorgen i forbindelse med fødsel og tiden etterpå vært kvinners domene. Ektemannen har blitt kastet ut av føderommet, og fødselshjelperne var jordmor, nabokoner eller andre kvinnelige slektninger. Da mennene overtok kvinners posisjon som fødselshjelpere, ble den fødende lagt på rygg for at legen skulle få bedre oversikt. Uten hjelp fra tyngdekraften ble fødselen vanskeligere.

LES: Mener babyer dør unødig

I dag blir nesten hele barselomsorgen i tiden etter fødselen ivaretatt av ektemannen siden mor og barn som regel blir sendt svært raskt hjem fra sykehuset. Moderne legevitenskap har heldigvis lykkes i å redusere dødeligheten for kvinnene, men oppfølgingen av den nybakte morens mentale helse er helt tilfeldig.

Psykiske...

Les også: