Håp er et verktøy ved sykdom

Dersom du er alvorlig syk, kan du ha håp om å bli frisk eller om ikke å bli verre. Når prognosen er dårlig, kan håp dreie seg om å ha noe å se frem til fra dag til dag.

Håp er noe annet enn å ønske. Ønsketenkning kan bli en mental flukt, med fantasier om at situasjonen mirakuløst vil endre seg. Håp er en aktiv tilstand der du har tro på og er motivert for å gjøre noe, og du investerer energi i målrettede aktiviteter.

I en studie ved Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken ved Diakonhjemmet Sykehus, intervjuet vi pasienter om å mestre sykdom. Flere nevnte betydningen av å holde håpet oppe. Samtalen med «Ruth» gjorde spesielt inntrykk på oss.

Ruths historie

Ruth har kreft. Etter den første operasjonen var hun frisk i noen år, men så kom kreftsykdommen tilbake, med spredning til skjelettet.

I samtalen forteller Ruth om fortvilelse, smerter og angst, men også om håp: «For meg er håp noe du prøver å klamre deg fast til. Det er noe som blir livsviktig når du får en alvorlig sykdom. Samtidig gir håpet en god innvendig følelse. Det gjør at du får en indre ro. Det gir deg kraft til å makte de tøffe behandlingene og de tøffe tingene du må igjennom. Håpet blir som et verktøy. Derfor har jeg begynt å si at ingen skal få lov til å ta fra meg håpet. Så lenge du har håpet, så lever du».

Derfor minner hun seg selv om at det enda er håp: «Men jeg sier en-to-tre, bank i bordet! Det sier jeg ganske ofte for meg selv. Fordi det fortsatt bare sitter i skjelettet. Det har ikke spredt seg til bløtvevet. Det er jeg takknemlig for hver dag».

Hun forteller at de som kjenner henne, ikke fatter hvordan hun holder ut. «Jeg har galgenhumor, og den hadde jeg ikke greid meg uten», sier hun og ler. Familien har vært åpne og har støttet hverandre. Det er ikke flaut å gråte, og det er lov å le midt i det triste.

Håpets motstykke

Motstykket til håp er resignasjon, og i verste fall depresjon, som i sin alvorligste form er en lammende håpløshet. Ruth vil ikke havne i grublefellen, for da blir hun forsvarsløs mot mørke tanker.

Hun minner seg selv om hva som er aller viktigst: «Det har vært viktig å prøve å bli ferdig med ting for å kunne komme videre. Ikke gruble så lenge at du går inn i en depresjon som gjør alt mye verre. Det som hjelper meg aller mest, er å minne meg selv på at jeg fortsatt er her, med mine feil, med min sykdom og mine plager. Jeg er fortsatt i live. Og det er opp til meg selv hva jeg gjør ut av hver dag. Vil jeg sitte hjemme og deppe i en stol, eller vil jeg gjøre noe som gjør meg godt? Det er det første jeg tenker om morgenen, uansett hvordan jeg har det. Jeg velger å finne ut hva jeg skal gjøre med denne dagen, for at jeg skal ha det godt. Og det viktigste i livet er de nærmeste og menneskene du er glad i».

Sykdom kan snevre inn livet. Ruth kjemper for sin åpne innstilling: «Du kan si at jeg er blitt grådig på livet. Jeg har lyst til å få med meg mest mulig. Jeg er ikke ferdig enda. Jeg vil fortsette å være nysgjerrig og lære ting.»

Støtte i forskning

Innen sykepleie, klinisk helsepsykologi og medisin er man opptatt av håpets rolle under sykdom og skade, for eksempel ved kreftsykdom og multippel sklerose, og i rehabilitering ved slag, ryggmargsskader og kne- og hofteoperasjoner. Studier viser at personer med sterkere grad av håp er bedre i stand til å anvende helseinformasjon. De gjør mer av det som hjelper og mindre av det som gjør vondt verre.

Håp kan styrke evnen til å mestre smerte og funksjonstap. I Håndbok i klinisk helsepsykologi. For deg som behandler pasienter med sykdom og skade (Fagbokforlaget, 2019), går vi gjennom studiene på området.

Håpefullt selvsnakk

Håpefullt selvsnakk innebærer å minne seg selv på at det finnes veier mot et ønsket mål: «Jeg vil nok finne en fremgangsmåte», og å bygge motivasjon: «Jeg kan greie det». Du danner deg et mentalt indre bilde der du konkret ser deg selv gjennomføre det du ønsker.

Gjennom håpet inntar du en konstruktiv holdning der du velger ikke å lytte til tanker som tapper deg for energi og tiltakslyst. De mørke tankene kan få være der, de lar seg ikke presse vekk. Samtidig kan du velge ikke å gå i diskusjon med dem, for slik å avgrense deres betydning og få plass også til lysere tanker.

Her er noen råd om hvordan du kan gå frem. Først kan du stille spørsmålet: Hva konkret håper jeg å oppnå? Hva er den ønskede situasjonen; hvem er jeg sammen med da, og hva gjør jeg? Du kan også forestille deg at du gir håpefulle råd til en venn i samme situasjon. Hva vil du da lagt vekt på? Hvilke holdninger ville du formidlet slik at vennen følte din håpefulle støtte?

Erfaringer som styrker håpet

En annen innfallsvinkel er at du ser situasjonen gjennom blikket til en person du kjenner som klok og konstruktiv og som er på din side. Hva ville denne personen ha sagt til deg?

Håp kan også styrkes ved at du ser tilbake på ting du tidligere har fått til. Søk etter eksempler på en vanskelig situasjon som snudde seg til det bedre. Let etter erfaringer som har relevans for hva du ønsker å oppnå. Still deg spørsmålet: Hva sier disse erfaringene om dine sterke sider og om muligheten for støtte fra andre?

Evnen til å bevare håpet er delvis en medfødt egenskap og delvis en måte å tenke, føle og motivere seg på som vi lærer i løpet av livet. Dermed er det mulig å lære en mer håpefull måte å betrakte verden på. De som er håpefulle, ignorer ikke problemene, men trekker frem muligheter for å hjelpe seg selv. De gir seg selv oppmuntring og energi til å fortsette, uten å forsake realismen. Blindt håp tjener ingen.

Det er både inspirerende og lærerikt å snakke med mennesker som Ruth. Som er åpen om de vonde sidene ved det å ha en alvorlig sykdom. Som søker å ivareta seg selv ved å ta vare på håpet: «Håp er livsviktig når du får en sånn sykdom. Ingen skal få lov til å ta fra meg håpet. Det må ha en stor plass i hverdagen. Både på de gode dagene og de vonde dagene. Det er håpet jeg bestandig holder meg fast i».