Verdikonflikt truer organiseringen av hjemmesykepleien

Kommuneadministrasjonens innstillinger er av avgjørende betydning for hvordan hjemmesykepleien organiseres, mens forskningsbasert kunnskap har liten betydning, skriver Kattouw og Wiig i forskningsartikkelen Organiseringen av hjemmesykepleien kan gå ut over sikkerhet og kvalitet.

Som sykepleier i hjemmesykepleien i Tromsø kommunes ytterdistrikt opplever jeg ofte en verdikonflikt mellom ansatte i hjemmesykepleien og beslutningsmyndighetene. Jeg har erfaring fra det politiske arbeidet i kommunen, som varamedlem for kommunestyret og varamedlem for helse- og velferdskomiteen.

I hjemmesykepleien tenker vi på pasientens beste og ønsker å arbeide etter verdier som trygghet, sikkerhet og kvalitet. Kvalitet ved at pasientene opplever forutsigbarhet og kontinuitet i motsetning til fragmenterte tjenester og splittede pasientforløp. Trygghet ved at pasientene har minst mulig personale å forholde seg til, samt at pasienter og pårørende behandles med verdighet og inkluderes i beslutninger for et best mulig samarbeid.

Når prosedyrer, behandling og oppfølging er basert på oppdatert og trygg kunnskap sammen med god fagkompetanse, bidrar det til bedre sikkerhet. Sikkerheten blir bedre ved at man klarer å følge opp og unngå unødvendige feil og belastninger som kan være til skade for både pasienter og pårørende. Det er noe av det som kjennetegner kvaliteten i hjemmesykepleien.

Når beslutningsmyndighetene ofte ser verdien i kroner og ører, kan det bli en verdikonflikt der alt skal måles, og der sykepleie skal «lønne seg». Kan det føre til raske og ugjennomtenkte løsninger, som igjen kan bidra til å innføre uhensiktsmessige organisasjonsmodeller?

Artikkelen er skrevet på bakgrunn av en komparativ casestudie med to fokusgruppeintervjuer i to kommuner. Brukerundersøkelser som hadde blitt utført i de inkluderte kommunene i 2005, 2008 og i 2010, viser oss at sykepleieverdier og pasientverdier ligger nært. I disse undersøkelsene kommer det også frem at kvaliteten var blitt dårligere som følge av innføring av bestiller–utfører-modellen.

Resultatet ble at organiseringen av hjemmesykepleien opplevdes som kompleks og fragmentert. Verdien av økonomi ser ut til å spille en større rolle i organiseringen av hjemmesykepleien enn verdien av kvalitet og pasientsikkerhet.

Dette kjenner vi oss igjen i ved at vi er pålagt å måle pasientnære tiltak i timer og minutter, såkalt stoppeklokkeomsorg. Jeg ser også at kompetanseheving av sykepleiere kan utebli fordi det ofte kreves at sykepleiere bruker av ferie og fritid for å videreutdanne seg i eget fag.

Verken forskning eller helsefremming lå til grunn for organiseringen av hjemmesykepleien i kommunene, men det gjorde derimot innstillinger fra administrasjonen. Jeg ser at administrasjonens innstillinger i vår kommune sjelden eller aldri bygger sine argumentasjoner for å organisere eller omorganisere på forskning. Erfaringer fra min egen kommune samsvarer dermed med funnene som kommer frem i artikkelen.

Det blir en «top down»-styring, der avgjørelsene tas langt fra tjenestestedet. Jeg har mange ganger lurt på hvor samarbeidet har tatt veien. Hvor ble åpenheten av? Helsepersonell ønsker å få være med på å utforme tjenesten, men slipper ikke til. Som politiker og sykepleier opplever jeg ofte at innstillinger som kommer fra administrasjonen, sjelden er tilstrekkelig utredet med tanke på konsekvenser for trygghet, kvalitet og pasientsikkerhet.

I praksis opplever jeg også at avstanden mellom beslutningstakernes nivå og pasientnivået øker i takt med antallet ledernivåer innad i organisasjonen. Faren med denne saksgangen er at vi kan ende opp med å innføre organisasjonsmodeller som ikke er hensiktsmessige, verken for pasienter, pårørende eller ansatte i hjemmesykepleien.

Artikkelen gir oss dermed et godt bidrag til forskningsbasert argumentasjon som kan brukes til å påvirke beslutningsmyndighetene i kommunene våre. Fordelen med å være både sykepleier og politisk engasjert gir meg muligheten til å kunne bruke funnene i artikkelen som argumentasjon for å påvirke administrasjonen i kommunen, for å få til et tettere samarbeid med sykepleiere og helsepersonell i organisasjonen.