Forebyggende hjemmebesøk er forbeholdt de færreste eldre

Regjeringen oppfordrer norske kommuner til å innføre forebyggende hjemmebesøk (FHB) som et virkemiddel for å forebygge sykdom og fremme helse og funksjonsevne hos friske, hjemmeboende eldre. Individuelle hjemmebesøk fra en sykepleier er den mest utbredte måten å gjennomføre dette på.

Besøkene gir den eldre mulighet for å snakke om temaer knyttet til aldring, helse og livssituasjon, og til å få del i sykepleiernes kunnskaper. Sykepleierne har mulighet for å iverksette relevant oppfølging og informere om aktuelle lokale tilbud for eldre innenfor helse-, kultur-, idrett- og frivillighetsfeltet.

På denne måten øker muligheten for å kunne leve gode og selvstendige liv i eget hjem så lenge som mulig. Ordningen med forebyggende hjemmebesøk ble etablert i Norge for 20 år siden, og selv om nytteverdien synes åpenbar, er det mange kommuner som ikke er ordentlig i gang.

Tilbudet fremstår som et virvar

Kommunene er pålagt å fremme helse og forebygge sykdom hos sine innbyggere, men de kan selv velge hvordan dette skal gjøres. Tross gjentatte oppfordringer de siste 20 årene om å forebygge mer, er det fortsatt et mindretall av kommuner som tilbyr slike hjemmebesøk, og av dem som faktisk har denne tjenesten er det stor variasjon i målgruppe, hensikt, innhold, utforming og strategi for oppfølging.

Årsakene til dette er blant annet mangel på forskningsbasert kunnskap om ulike modeller av forebyggende hjemmebesøk, og på hva som skal til for at tjenestene skal oppleves relevante og gi nytte. Dessuten har tilbudet gjerne kommet i stand som følge av lokale ildsjelers innsats, som har vektlagt ulike aspekter ut fra sine profesjonelle perspektiver og interesser. I tillegg blir mulighetene begrenset av kommunenes tilgjengelige ressurser og vilje til å prioritere helsefremmende og forebyggende tiltak for eldre. Det nasjonale tjenestetilbudet framstår dermed nærmest som et virvar.

I dagens situasjon, med svært presset kommuneøkonomi, kan man forstå at mangel på forskningsbasert kunnskap kan bidra til at kommunene velger det billigste alternativet ut fra en kortsiktig tenkning om årets budsjett. Nå har vi imidlertid ny forskning som forhåpentlig kan bidra til at flere kommuner satser på etablering av modeller for forebyggende hjemmebesøk som har vist seg å kunne gi verdifull nytte i et langtidsperspektiv.

Billig og bra

I mitt doktorgradsarbeid spurte jeg tjenestemottakere og sykepleiere som utfører forebyggende hjemmebesøk i en norsk kommune om deres erfaringer med nytte av langtidsoppfølging med årlige besøk.

Jeg fant ut at besøkene kunne bidra til trygghet, opplevelse av verdi, evne til å klare seg selv og til å opprettholde aktiviteter som var viktige for å ha gode liv. En forutsetning var at sykepleierne klarte å etablere et konstruktivt, tillitsfullt samarbeid med de eldre over tid. Dette ga dem mulighet til å gi tilpasset hjelp til hver enkeltes skiftende problemer og behov gjennom aldringsprosessen.

Forebyggende hjemmebesøk er en tjeneste som koster relativt lite, men som kan bidra til å opprettholde eller øke eldres helse og livskvalitet i tillegg til å utsette behov for mer omfattende helse- og omsorgstjenester. Dette kan bidra til å redusere kommunens utgifter.

Når den dagen kommer at de som har fått forebyggende hjemmebesøk trenger mer kontinuerlig hjelp, for eksempel hjemmesykepleie, kan arbeidet som er gjort gjennom hjemmebesøkene lette overgangen til den nye tjenesten for brukerne og deres pårørende. I tillegg er grunnen allerede beredt og nødvendig dokumentasjon foreligger, slik at det blir lett for hjemmesykepleierne å opprettholde kvalitet og kontinuitet på tjenesten.

Se til Drammen

Drammen kommune har drevet med slike hjemmebesøk i 20 år, og jeg har studert hvordan dette spiller seg ut med et særlig fokus på langtidseffekten. Ut fra funnene i min studie, vil jeg anbefale liknende modeller som «Drammensmodellen» for kommuner som ønsker å etablere eller forbedre forebyggende hjemmebesøk.

Tjenesten har et bredt fokus som inkluderer både helsefremmende og sykdomsforebyggende aspekter, og sykepleierne har et klart fokus på hva de eldre selv ønsker hjelp med. Dette er faktorer som bidrar til at tjenesten blir opplevd som relevant og nyttig.

Mottakerne av denne tjenesten i Drammen får årlig besøk av den samme sykepleieren hver gang. Oppfølging over tid og kontinuitet er viktig for å etablere et trygt og konstruktivt samarbeid.

I «Drammensmodellen» er det også lagt opp til at de eldre blir henvist til andre kommunale helsetjenester når dette er relevant. Samtidig finnes det et bredt utvalg aktiviteter for eldre med ulike behov og interesser i kommunen, og sykepleierne som er på forebyggende hjemmebesøk er flinke til å gjøre dette kjent.

Kjeppen i hjulet

I utlandet, for eksempel Danmark, er det vanlig at det er tett samarbeid mellom hjemmebesøkstjenesten og pasientenes behandlende leger. Internasjonal forskning tyder på at dette er vesentlig for å kunne forebygge sykdom effektivt hos eldre.

I Norge blir det sykdomsforebyggende arbeidet hindret av at de fleste fastleger ikke er en del av kommunehelsetjenestene, og at det er ikke etablerte samarbeidsrutiner. Samarbeidet om sykdomsforebygging blir derfor tilfeldig og på den enkelte fastleges premisser.

Dette gjør at potensialet for å utnytte hjemmebesøkene til å oppdage og forebygge sykdom i tidlig fase ofte blir en forspilt mulighet.

Kronikken ble først publisert på Forskning.no.