Som både pårørende og «innsider» i helsevesenet, reagerer jeg

Bildet viser et lite barn som holder et gammelt menneske i hånden.
VERDIFULLE MØTER: Den lubne, glatte barnehånden i de gamle, krokete hendene hennes ble et sterkt bilde på nytt og gammelt liv, skriver innleggsforfatteren. 

I disse valgtider håper jeg politikere ikke bare ser bompengemotstandere, men at de også ser at helsevesenet, generelt, trenger ressurser for å ta vare på våre gamle og syke på en verdig måte, skriver en pårørende.

Etter sommerferien fikk jeg omsider besøkt min gamle slektning som bor på et sykehjem. Min ett år gamle sønn var som vanlig med meg. Vanligvis er jeg innom en gang i måneden, men jeg hadde ikke vært der på to måneder.

Jeg så stor endring hos min slektning. Til vanlig pleier hun å sitte oppe, gjerne lese og være pent påkledd. Nå lå hun og sov, kun iført en bluse og bleie. Håret sto til alle kanter.

Hun var svært trett og tydelig påvirket av medikamenter. Som oftest pleier hun å gjenkjenne meg, men nå sto forvirringen å lese i øynene. Min sønn gråt litt da han så det gamle, ugjenkjennelige mennesket. Han uttrykte i grunnen det jeg selv følte.

Både pårørende og sykepleier

Blikket mitt skiftet mellom å være pårørende og sykepleier. Var det tegn på livets sluttfase jeg så? Hovne ben, noe ujevn og tung pust. Hun var pløsete, sliten og medtatt. Jeg satte meg på sengekanten og holdt henne i hånden. Jeg så hvordan hun roet seg.

Da ettåringen også hadde roet seg, klatret han opp i sengen og ville hilse på, han også. Da våknet den gamle opp, og et smil lekte i munnviken hennes. Et lys ble tent i øynene hennes. Hun sa navnene våre, og jeg så at hun gjenkjente oss.

Den lubne, glatte barnehånden i de gamle, krokete hendene hennes ble et sterkt bilde på nytt og gammelt liv. Så verdifulle disse møtene er for dem begge, tenkte jeg. Det var anstrengende for henne å holde samtalen, og etter hvert sovnet hun igjen.

Hjertet mitt blødde

En sykepleier kom rundt med medisiner. Min slektning våknet igjen og fikk hjelp til å skyfle ned medisinen. Angsten ble igjen synlig i øynene hennes, og hun begynte å mumle og omtale seg selv i tredje person: «… vil ikke mere», «… har ikke noe liv» og «… er glemt».

Hjertet mitt blødde. Sykepleieren fortalte at min slektning hadde snudd døgnet, og at de nå ga henne en del beroligende. Jeg kjente forståelse blande seg med fortvilelse og irritasjon. Som jeg har sett så altfor ofte, blir piller løsningen fremfor en kjærlig hånd å holde i.

Kapasiteten på sykehjem er blitt slik – det er for få hender!

Jeg observerte flere tegn på en travel hverdag for de ansatte. Den urørte maten på nattbordet og likevel et tannsett med matrester, en svak eim av urin, klokker som kimte i gangen og pasientrop fra andre rom.

Trenger flere hender

Som både pårørende og «innsider» i helsevesenet er disse betraktningene et rop om flere hender og ressurser, og ikke om den stadig effektiviserende tendensen som blant annet resulterer i at eldre, som min gamle slektning, må tilbringe mesteparten av dagen neddopet – engstelig og alene på et sykehjemsrom.

I disse valgtider håper jeg politikere ikke bare ser bompengemotstandere som roper så det jaller, men at de også ser at både sykehjem, sykehus og helsevesenet generelt trenger ressurser for å ta vare på våre gamle og syke på en verdig måte.

Saken ble først publisert i Bergens Tidende.

Les også:

Jeg har sett to sider av eldreomsorgen

EN VERDIG AVSLUTNING: Ledelsen i eldreomsorgen bør gå i seg selv og gjøre sykehjem og omsorgsboliger til verdige steder for eldre, mener Kristin Bentdal Larsen. 

Jeg har tidligere ikke kjent meg igjen i eldreomsorgsdebatten. Jeg har ikke sett at eldre ikke har fått god nok omsorg og heller ikke forstått hvorfor folk har klaget. Nå forstår jeg.

Sykehjem og omsorgsboliger er for mange eldre deres siste hjem. Det må ingen glemme – verken politikere, de som jobber i eldreomsorgen eller pårørende. Sykehjem og omsorgsboliger skal være steder der eldre mennesker blir godt ivaretatt. 

Da farmor bodde på Tretten sykehjem fikk hun en helt eksepsjonell omsorg. Jeg opplevde pleiere og ledere som brydde seg om de eldre og som gjorde det de kunne for at sykehjemmet skulle være et fint sted å være. De drakk kaffe med dem, aktiviserte dem og arrangerte festlige tilstelninger. Jeg opplevde Tretten sykehjem som eldreomsorgens svar på himmelen.

Så kom helvete.

Uholdbar situasjon

Da mormor trengte litt ekstra tilsyn og pleie, fikk hun plass i et bofellesskap med omsorgsboliger på Lillehammer. Jeg var fornøyd fordi jeg kjenner en som hadde vært med å etablere det, og som hadde jobbet beinhardt hver eneste dag for at det skulle bli et bra bofellesskap. Hun fylte stedet med verdighet og kjærlighet, og det var helt enkelt et fantastisk sted. Den gang. Nå er ikke stedet til å kjenne igjen.

I løpet av de årene mormor har bodd i omsorgsboligen har vi – som pårørende –...

Les også: