Ikke for å skryte, men jeg jobber på sykehjem

Jeg husker godt min første vakt på lukket avdeling for men­nesker med alvorlig demens. Det er i dag over ti år siden jeg tidlig om morgenen gikk inn i rommet til en dame i nittiårene, og hun satte neglene i armen min og skrek på pent bergensk at hun skulle klore ut øynene mine og spise dem.

Deretter sa hun at hun ikke ville stå opp, og la seg ned igjen for å sove. I det øyeblikket forsto jeg at demens kunne være langt mer omfattende enn det jeg hadde trodd. Det var begynnelsen på min reise i demensomsorgen og et arbeidsliv på sykehjem.

Kampen mot dårlige holdninger

Et av sykehjemmenes største problemer i dag er dårlig omdømme. Sensasjons­nyheter og krevende og kritikkverdige forhold dominerer mediebildet. Denne gjentakende omtalen har skapt en slags allmenn sannhet om hva et syke­hjem inneholder.

Kampen mot dårlige holdninger gjør jobben min som sykepleier på sykehjem unødvendig vanskelig i møte med pasientene og pårørende. Da jeg arbeidet som deltidsansatt ved en demensavdeling på sykehjem, måtte jeg tidvis forsvare jobbe min. Jeg fikk høre at det var et nedverdigende og skittent arbeid.

Da jeg valgte sykepleierutdanning, fikk jeg kommentarer som «du er for intelligent til å bli syke­pleier» og «du vil være fullstendig bortkastet». Etter at jeg bestemte meg for at det var demens jeg ønsket å jobbe med, var det mange som rynket på nesen. Sykepleie på sykehjem var jo litt annenrangs.

Et yrke, ikke et kall

Når jeg i dag forteller at jeg jobber på syke­hjem for mennesker med demens, er responsen ofte preget av medlidende blikk eller kommentarer. Jeg får ofte høre at jobben min må være depri­merende, slitsom og trist.

Flere har gått så langt som å betegne arbeidsplassen min som «helvetes forgård». Jeg er heldigvis trassig, men det sliter på yrkesstoltheten min.

Sykepleie er ikke et kall, men et yrke. Familien min og jeg skal leve av og med det yrkesvalget jeg har tatt. Da er vi avhengig av en utvikling av helsesektoren som gjør at jeg kan fortsette i jobben min. Jeg opplever at det har vært liten politisk vilje til å gjøre de fundamentale end­ringene sektoren har behov for i møte med eldrebølgen.

Jeg gidder ikke engang nevne hvor mange sykepleiere vi kommer til å mangle i 2030 eller hvor mange eldre som vil ha behov for tjenestene våre. For vi har alle hørt det, og tallet er bare deprimerende.

I mørke stunder preget av enda en nyhetsoverskrift, ser jeg for meg eldrebølgen skylle over oss som en tsunami. De få trærne langs strandkanten er helsepersonell som prøver å stoppe bølgen. En normal reaksjon hos de fleste når de ser bølgen komme, er å gå i fluktmodus. De tviler på sykehjem som en god arbeidsplass og et godt sted å bo.

Mediene har et ansvar

Jeg opplever at sykehjemmene sliter med rekrutteringen av sykepleiere. Rekrut­teringsproblemene dreier seg ikke bare om lønn, arbeidstid og stressnivå. Det er en del av pakken sykepleieren kjøpte, og som finnes de aller fleste steder i helsesektoren. Vi må også fokusere på omdømmet. Hvem vil vel jobbe på «helvetes forgård?».

Mediene har et ansvar for hvordan de utøver journalistikk og omtaler sykehjemmets innhold. Ordlyden de velger, kan være med på å påvirke inntrykket man får av et sykehjem som arbeidsplass og hjem for de eldre.

Mye av min jobb innebærer å trygge pårørende – og min omgangskrets – om at det er godt å være her, selv om mye av medieomtalen og praten på folkemunne ikke tilsier det.

Sykehjemmene må invitere på­rørende, folket og mediene inn i vår verden og slutte å gi et kunstig positivt og dramatisk negativt bilde av innholdet på sykehjem. Vi trenger nyansene.

Budsjettene er kanskje for knappe til å prioritere kommunikasjon og markeds­føring. Dette skaper igjen en ond sirkel der vi risikerer at tjenestene blir dårligere fordi vi ikke blir prioritert når midler skal deles ut, og vi går glipp av dyktige kollegaer.

Få vet hva vi egentlig holder på med. Hvordan skal de klare å se verdien?

Vi må selv ta initiativet

I 2018 tok Betanien rehabilitering og sykehjem et valg om at nå er det nok. Vi må åpne oss for å informere andre om sykehjemmet. Hvis vi skal få vist hvem vi er, hva vi står for, og hva vi driver med, kan vi åpenbart ikke vente på at mediene eller noen andre tar initiativet.

Vi må gripe sjansen når vi har den. Vår sjanse er informasjonsprosjektet «Demensomsorg i bilder», som arbeider med å skape innsikt i og løfte verdigheten til personer som har demens, faglig stolthet og sykehjem som tilbud og arbeidsplass.

Det er laget en bildedokumentar om demens og livet på sykehjem som representerer langt mer enn det som umiddelbart treffer øyet. Det handler om å se pasienten for den de var og er. Det handler om å se nøyere etter på hva sykepleie er, og hvordan det formes.

Det handler om å forstå hvordan det er å være pårørende. Når bildedokumen­taren utstilles på Lepramuseet våren 2020, er den del av noe større. Den vil utfordre oss personlig og yrkesfaglig, og den vil utfordre omverdenen i synet på demens og sykehjem slik at de velger en annen ordlyd. For hva vil vi oppnå: skape frykt eller innsikt?

De fleste som jobber i eldreomsorgen, bærer verdigheten med seg, selv om det ikke er tilrettelagt for det. Men det er ingen selvfølge at det alltid vil være slik. Negativ omtale, negative ringvirkninger og dårlige holdninger skaper ikke verdighet i sykehjemmets innhold.

Når noen spør meg hva jeg jobber med, skal jeg gjøre meg selv den tjeneste å svare: «Ikke for å skryte, men jeg jobber på Betanien rehabilitering og sykehjem.»

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende 28. oktober 2019.