Det døve øret

Like før jul la arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) fram regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov. Det kom ikke uventet. Regjeringspartiene har lenge ment at loven står i veien for større fleksibilitet når arbeidsgivere skal finne løsninger for sine mange utfordringer. Dagens ordning er for rigid, mener regjeringen. De tror også at en «oppmykning» av loven vil gi høyere sysselsetting, fordi arbeidssøkere lettere kan få jobber i stillinger som ikke er permanente. De vil dessuten gjøre det lettere for arbeidsgiverne å inngå lokale arbeidstidsavtaler uten å måtte gå omveien via de sentrale fagforeningene. Det vil gi større fleksibilitet, mener de. Les: Arbeidsgiverne vil lettere få gjennomslag. 
 
Uteligger
Forslaget som åpner for utvidet bruk av midlertidige ansettelser og som gir arbeidsgiverne større styringsrett over arbeidstakernes arbeidstid, har som ventet fått varm støtte fra NHO. Også enkelte økonomer er begeistret. I Dagens Næringsliv beskriver professor i økonomi Ola Kvaløy dagens arbeidsmiljølov som en «statistisk uteligger»: I motsetning til i utlandet har vi i Norge generelt mye tillit til våre politikere og institusjoner, men den nåværende arbeidsmiljøloven er et beklagelig unntak. Den er alt for rigid, ifølge Kvaløy. Les: Firkantet. 
Han mener at jo mindre statlig regulering, desto større vil tillitsnivået i samfunnet være. Ergo vil deregulering (les: færre lover som setter grenser for hva arbeidsgivere ensidig kan gjøre) styrke velferdsstaten heller enn å svekke den.
Det vil mange – jeg inkludert – være grundig uenig i. Regjeringens forslag oser faktisk av mistillit til at partene i arbeidslivet godt kan finne fram til gode ordninger innenfor dagens lov. Norsk arbeidsliv de siste 15 årene har vært en eventyrlig suksess med den loven vi har. I en tid hvor de fleste landene i Europa har slitt med skyhøy arbeidsledighet og motsetninger mellom forskjellige befolkningsgrupper, har vi i Norge for få mennesker til å bemanne de jobbene vi faktisk har. Det er vanskelig å se at den samme arbeidspolitikken nå plutselig skulle stå i veien for et inkluderende og godt fungerende arbeidsliv. Med mindre man tror at en økonomisk krise er like rundt hjørnet.

 
Bodybuilding
Det er tydeligvis likevel et akutt behov, siden regjeringen nå tar sjansen på å komme på kant med en samlet fagbevegelse i Norge med et forslag ingen vil ha. Behovet er ikke først og fremst av økonomisk art, men likner mer på en eksistensiell krise for to partier som lenge har vært i opposisjon: De kan nesten ikke vente med å sette sitt ideologisk fotavtrykk på Norge. Forslaget til ny arbeidsmiljølov er i likhet med Segway-frislippet og taxfree-tiltakene et utslag av ideologisk bodybuilding: Nå som sjansen byr seg, vil de vise at de har baller.
Selv om arbeidsministeren Eriksson forsøker å late som om lovforslaget er en siste livbøye til dem som i dag står utenfor arbeidslivet, handler det i realiteten om at høyresiden nå sier «Morna Jens!», bare i paragrafform. De tror på deregulering uansett om det er krise eller ikke. Å gjøre ting enklere i arbeidslivet (les: slippe å forhandle med motparten) skal liksom gjøre oss mer konkurransedyktige.
Forstå meg vel, det finnes gode eksempler på at liberalisering har resultert i effektive tiltak som ingen i dag har lyst å skrue tilbake. Ingen savner det Norge hvor alle butikkene måtte stenge tidlig, hvor vi hadde kun én tv-kanal og et kommunalt drosjeselskap. Deregulering kan være en god ting, men det motsatte gjelder også: Ikke all regulering fører oss til helvete. Da Dagfinn Høybråten introduserte loven som kastet ut røykerne, var begrunnelsen først og fremst hensynet til hotell- og restaurantansatte. Mange mente den gang at det var en helt unødvendig og alt for streng regulering, men jeg har ennå til gode å møte noen som drømmer seg tilbake til tiden før røykeloven kom. Ikke har restaurantnæringen gått konk heller, slik noen spådde.
 
Medisin
Det er altså ikke alltid godt å vite hva regulering/deregulering fører til – på sikt. Da Gerhard Schröder i Arbeiderpartiets tyske søsterparti SPD tidlig på 2000-tallet lanserte drastiske kutt i velferdsordningene og en liberalisering av arbeidslivet, møtte han en vegg av motstand fra nær sagt hele fagbevegelsen. Men da den høye arbeidsledigheten i Tyskland etter litt tid begynte å gå ned, forstummet protestene gradvis. Medisinen hadde virket, selv om den smakte vondt.
Man skal derfor ikke mistenke høyresiden i Norge for uedle motiver når de nå går løs på en lov som hittil har fungert fint og gitt arbeidstakere forutsigbarhet og trygghet. Erna & co tror på tiltaket. Likevel er det god grunn til å bebreide de blåblå for tidspunktet for forslaget, og ikke minst for prosessen i forkant av lovforslaget.
Norge har gode tradisjoner for dialog i arbeidslivet. Det såkalte trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen har i mange år forebygget konflikter i arbeidslivet som vanligvis koster samfunnet dyrt, slik vi har sett det i mange andre land. Trepartssamarbeidet har gitt oss effektive tiltak mot sykefravær og for et inkluderende arbeidsliv. Likevel velger regjeringen nå å lansere en radikal arbeidslivsreform, vel vitende om at én av partene ville være massiv imot. Høyre og Fremskrittspartiet har valgt å høre på arbeidsgiverne, og gitt blaffen i arbeidstakerne. Fagbevegelsen, Sykepleierforbundet inkludert, har på forhånd advart mot konsekvensene av en oppmykning av loven. Men regjeringen har bevisst valgt å vende det døve øret til. 
 
Svekket tillit
En slik framgangsmåte bryter ikke bare med lange tradisjoner i norsk arbeidsliv; den virker trolig også mot sin hensikt. Mon tro om ikke LO, YS og Unio hadde tatt hansken om de hadde blitt invitert inn til å drøfte forslag til modernisering av loven? Nå blir det i stedet generalstreik 28 januar. Tilliten vil svekkes (sorry, Kvaløy), og frontene vil være steile. Det er en gavepakke til venstresiden. •