Faste fastleger
Sist gang jeg besøkte legesenteret hvor min fastlege holder
til, var venteværelset plutselig utstyrt med en diger
betalingsmaskin. Da legen var ferdig med meg, trykket hun et ark i
hendene mine. Det hadde en strekkode og kunne skannes i maskinen
ved utgangsdøra. Straks lyste det skyldige beløpet opp på
displayet. Inn med bankkortet, slå koden og vips så var egenandelen
inne på legens konto.
Gjennom egenandelen for konsultasjoner og behandling bidrar vi
alle til fastlegens butikk. Største bidragsyter til fastlegens
inntekter er likevel det offentlige. Cirka en fjerdedel kommer fra
kommunen, mens tre fjerdedel kommer fra staten gjennom takster og
refusjoner. Jo flere pasienter fastlegen har på listen sin, og jo
flere som behandles, desto bedre blir butikken.
Fastlegeordningen er innbringende for legene. Men så må de også
jobbe hardt for det. En lege kan ha opp til 2500 pasienter på
listen, men gjennomsnittet ligger på cirka halvparten. Mange av
listepasientene vil sjelden komme innom, men hvis alle blir
forkjølet på én gang, blir det hektisk.
Lukrativ
Dekningen av fastleger er god sammenliknet med mange andre land.
Siden ordningen ble etablert i 2001 har antallet fastleger steget
jevnt og trutt. I 2014 var det cirka 4700.
Hvor lukrativ en fastlegepraksis er, blir tydelig når vi ser på
summene som nye fastleger må ut med for å kunne overta en praksis
med tilhørende pasientliste. «Inngangsbilletten» ligger på
gjennomsnittlig 700–800 000 kroner, men noen ligger på langt over
én million. Hva man egentlig betaler for, er ikke tindrende klart.
De nye fastlegene betaler den fratredende legen en slags
kompensasjon for arbeidet vedkommende har gjort med å bygge opp
praksisen, inkludert investeringer i materiell og utstyr. Men litt
stygt sagt betaler de for å få en liste med pasienter som skal gi
dem solide inntekter i årene som følger.
Nå er det i utgangspunktet ikke noe galt i at pasienter er
forretning og at legene søker en slags avkastning fra sin praksis
når de slutter. Mens sykehuslegene alltid har vært ansatt i
offentlig virksomhet, har legene ute i kommunene primært jobbet
som selvstendig næringsdrivende. Fastlegeordningen er bare en
videreføring av en historisk praksis. Den har ikke prinsipielt
rokket ved legen som «privat» aktør, men har forsøkt å stille noen
krav til vedkommende i bytte mot relativt lukrative pasientlister.
Fastlegen ble fra 2012 forpliktet til å gjøre en innsats på
legevakten og delta i andre kommunale aktiviteter. Men mange
steder har det skjedd motvillig, og legene har vært kreative i
sine forsøk på å tilbringe mest mulig tid i egen praksis.
Mindre lukrativ
Mange pasienter er fornøyd med sin fastlege. Men de gode
skussmålene stammer i hovedsak fra de friskeste blant oss, altså
de som ikke trenger legehjelp i utrengsmål. Syke eldre med flere
diagnoser, kronikere, psykisk utviklingshemmete og personer med
psykiske problemer har ikke fått nyte like godt av fastlegene. Det
har sammenheng med at disse pasientgruppene har vært mindre
lukrative for fastlegene, som tjener mer på pasienter som bare er
innom en gang iblant. Blir pasientene for krevende, blir de enten
overlatt til den kommunale pleie- og omsorgstjenesten – eller
videresendt til spesialisthelsetjenesten.
Mens fastlegene lever godt på sine lister, har det kommunale
apparatet i årevis knirket i sammenføyningene. Rådmennene skal
innfri forventningene som ligger i samhandlingsreformen. Det skal
drives forebygging og helsefremmende arbeid. Men kommunene sliter
med altfor lite kompetanse i egne rekker, mens de har manglet
sanksjonsmulighetene mot leger med apati mot «kommunale»
oppgaver.
Nøkkelrolle
Siden mesteparten av kostnadene ved fastlegeordningen dekkes av
staten, og ikke av kommunen, har fastlegens nøkkelrolle i
primærhelsetjenesten ikke vært truet. Men samfunnsøkonomisk ville
det vært rimeligere om kommunalt ansatte jordmødre, helsesøstre og
sykepleiere gjorde mer av fastlegens jobb.
Mange har derfor med spenning sett fram mot regjeringens
melding om primærhelsetjenesten. Meldingen, «Nærhet og helhet»,
inneholder mange gode nyheter for sykepleiere. Helseministeren vil
bygge opp «primærhelseteam» rundt pasienter som trenger bred
faglig oppfølging. Her vil sykepleierne få sin naturlige plass. De
vil få mulighet til å innta helt nye og spennende roller i
primærhelsetjenesten.
Profesjonene vil ikke lenger «eie» bestemte oppgaver, og
pasientenes behov vil stå mer i sentrum.
Høies grep
Helseminister Bent Høie fastlegekontoret, helsestasjonen,
sykehjemmet og fysioterapeuten samarbeider alt for dårlig slik det
er i dag. Statsrådens grep er nå å etablere tverrfaglige team
rundt pasienten Her skal fastlegen ha det medisinskfaglige
ansvaret, men regjeringen åpner for at andre enn fastlegen kan
inneha funksjonen som «virksomhetsleder». Det er et prisverdig
initiativ.
Med meldingen varsler helseministeren at fastlegen i framtiden
kan bli noe mindre sentral enn det legene selv forestiller seg. Her
er likevel mye uavklart. Legeforeningen var raskt ute med å fastslå
at fastlegen fortsatt skal ha en koordinerende rolle og den
medisinskfaglige ledelsen. De vil helst at fastlegene skal være
navet i systemet som alle andre spinner rundt.
Fast ansatte fastleger
Spør du meg vil mange vakre ord om team-organisering og tverrfaglighet i meldingen være fullstendig bortkastet om ikke myndighetene gjør noe grunnleggende med fastlegeordningen. Det er et paradoks at kommunene ikke i større grad skal kunne styre legene i den retningen samhandlingsreformen peker. Et nytt finansieringssystem må derfor på plass for å sørge for at alle i primærhelsetjenesten drar i samme retning.
Hadde det vært opp til meg, hadde jeg helt enkelt gjort det
mindre attraktivt å være fastlege i Norge, og brukt pengene til å
finansiere en tjeneste der beslutningene ble tatt uten
privatøkonomiske hensyn.
barth.tholens@sykepleien.no
0 Kommentarer